Felemaker. Foreldre: Felemaker, småbruker og tambur John Eriksen Helland (1790–1862) og Ingebjørg Eilivsdatter Helland (1786–1847). Gift 1868 med Ingebjørg Knutsdatter Kophøl (1.10.1811–7.5.1895), datter av Knut Iversen Kophøl (f. 1783) og Anne Halvorsdatter (f. 1791).

Erik Johnsen Helland er kanskje den viktigste representanten for det store felemakerdynastiet Helland-Steintjønndalen i Telemark, og han er samtidig en av de aller fremste og mest innflytelsesrike felebyggerne vi har hatt i Norge. Han er best kjent som hardingfelebygger, men bygde også flere fioliner. Sammen med broren Eilev Johnsen Steintjønndalen (1821–76) fikk han en enorm betydning som felemaker, både på grunn av den førsteklasses kvaliteten på instrumentene og ved at brødrene i løpet av 1850- og 1860-årene gradvis utviklet hardingfela til den større modellen som i all hovedsak har vært dominerende siden den tid.

Helland lærte felebygging av sin far John Eriksen Helland, som var født på plassen Hellos under Eika i Bø, og som gjennom sitt giftermål fikk gården Helland. Faren hadde lært å bygge feler hos Olav Gullbekk i Seljord, trolig også av spillemannen Øystein Langedrag. Felene til John Eriksen Helland var for det meste små, høyt hvelvede og hadde en myk, klar tone.

I begynnelsen kopierte Erik Helland farens små feler, men utviklet gradvis sin egen, noe større hardingfelemodell, den såkalte mellomtypen. Fiolinisten Ole Bull, Myllarguten og mange andre av de fremste spillemennene på denne tiden skaffet seg slike Helland-feler. Men Erik ville videre, og i løpet av 1850-årene begynte han å lage enda større, men flatere hardingfeler. Disse felene lå langt nærmere fiolinen i formen og representerte noe av det aller ypperste av felebygging i Norge frem til da. 1860 fikk han også offentlig stipend for å reise til København og studere fiolinbygging hos felemakeren Gulbrand Enger, opprinnelig fra Ringerike.

Ikke alle spillemennene satte pris på den store felemodellen, og det er grunn til tvile på om det var spillemannsmiljøet som var den primære målgruppen for den nye hardingfela. Sammen med brødrene og sønnene sine etablerte Erik Johnsen Helland seg på denne tiden både i Horten og Christiania, i tillegg til virksomheten i Bø. Selv var han ofte i hovedstaden sammen med den talentfulle sønnen John Eriksen (1849–69). Trolig var fiolinister med bakgrunn i nasjonalromantikkens store interesse for folkemusikk en svært viktig målgruppe for den nye hardingfelemodellen. I denne perioden bygde både Erik Johnsen og sønnen fioliner som holder god kvalitet.

1860-årene ble en vanskelig periode for felemakeriet i Helland-familien. 1862 gikk faren John Eriksen bort, og allerede 1868 døde Erik selv. Året etter døde også sønnen John, bare 20 år gammel. Det ble en annen sønn, Knut Eriksen Helland (1851–80), og senere Eriks dattersønn Gunnar Olavsen Helland (1852–1938), som førte felemakertradisjonen i familien videre sammen med Eilev Johnsen Steintjønndalens to sønner. I femte generasjon var det Gunnar Hellands fire sønner og en tremenning av dem som fortsatte å bygge feler i Bø, Notodden, Skien og USA. Med dem endte en 170 år gammel felebyggertradisjon innen familien Helland-Steintjønndalen.

  • Erik Johnsen Hellands feler finnes i Fylkesmuseet for Telemark og Grenland, Skien
  • i Ringve Museum, Trondheim
  • i Bø Bygdemuseum, Telemark
  • O. M. Sandvik: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • R. Berge: Telemarks-fela fram til 1825, Skien 1943
  • L. Løchen: artikkel om Helland-slekten i CML, bd. 3, 1979
  • A. Storesund: “Bøherad, hardingfelas Cremona”, i H. Kaasa (red.): Spel og dans. Folkemusikk og dans i Telemark, Bø 1988
  • d.s.: “Felemakeren Erik Johnsen Helland”, i Norsk folkemusikklags skrifter nr. 12, bd. 1, 1999