Journalist, forfatter og billedkunstner. Foreldre: Kontorsjef, senere direktør John Oscar Egeland (1891–1985) og Eva Barthea Puntervold Winther (1896–1969). Gift med Gunn Bergve.

Erik Egeland var kulturskribent, først og fremst knyttet til Morgenbladet, hvor han var kulturredaktør 1960–70, senere også kulturjournalist og kunstkritiker i Aftenposten. Han skrev flere kunstnermonografier, og laget ofte tegninger til egne bøker og artikler.

Egeland ble født på Bekkelaget i Aker, men etter få år flyttet familien til Frogner i Oslo. I det borgerlige vestkantmiljøet møtte han jevngamle ungdommer som var politisk aktive, og det var brytninger mellom konservative og nye radikale strømninger i 1930-årene. I disse brytningene stod Egeland på den radikale siden. Han tok eksamen ved Oslo Handelsgymnasium 1941, men gjennom sin omgangskrets, som bl.a. omfattet André Bjerke, Odd Eidem og Carl Keilhau, var han aktiv i miljøet rundt gymnassamfunnet ved Fagerborg skole, som hadde et ambisiøst intellektuelt program. Blant foredragsholderne var Vidkun Quisling, som fikk hard medfart av de unge radikale i diskusjonen etter et foredrag i slutten av 1930-årene. Egeland sluttet seg etter hvert til en sosialistisk studiegruppe, “Sosialistiske gymnasiaster og middelskolelever”.

I krigsårene tok han flere leilighetsjobber, til han 1944 ble innkalt til arbeidstjeneste for okkupasjonsmakten. Som mange andre unnslapp han da sentralarkivet for tjenesten ble sprengt av agenten “Osvald” (Asbjørn Sunde). Egeland ville bli billedkunstner, og han kom inn på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, hvor han hadde Carl von Hanno som lærer, men istedenfor å fortsette studiene ved SHKS tok han examen artium som privatist 1945.

I fredsåret ble Egeland redaksjonssekretær i bladet Ungdom, og året etter tok han forberedende prøver ved Universitetet i Oslo. Deretter startet hans mangeårige arbeid i Morgenbladet, som var en avis med stor innflytelse i den konservative del av politikk og næringsliv. Han begynte som nattassistent og, avbrutt av et opphold ved Fresno College i USA, var han fra 1948 medarbeider ved avisens London-kontor.

I 1950-årene forlot han for en tid Morgenbladet for å videreføre sine kunststudier ved Académie Julian i Paris. Tilbake i Norge arbeidet han en periode som redaksjonssekretær i det Libertas-eide billedbladet NÅ, men gikk så tilbake til Morgenbladet, hvor han skrev flere artikkelserier om ulike “kampsaker”, ofte med det resultat at saken ble løst slik han foreslo. Han slo bl.a. til lyd for å restaurere Thor Heyerdahls balsaflåte Kon-Tiki, som lå i løse stokker og fløt i Frognerkilen, og i samarbeid med Reidar Revold kjempet han for etableringen av Riksgalleriet etter modell av Riksteateret. Mange av artiklene og intervjuene han laget, ble illustrert med hans egne tegninger.

Morgenbladet var i 1950- og 1960-årene preget av mye uro. Caspar Brochmann var redaktør i en kortere periode, og Carl Fr. Engelstad etterfulgte Øistein Parmann som kulturredaktør. I en aksjon for å få ny ledelse i avisen allierte Egeland seg med styreformannen Rolf Stranger, men da aksjonen feilet, sluttet han for igjen å ta opp studiet av moderne billedkunst, denne gang i Spania. Da han kom tilbake 1960, fikk han stillingen som kulturredaktør i sin gamle avis, men Morgenbladet var på dette tidspunkt blitt redusert både som politisk og økonomisk aktør i norsk presse. Egeland omgav seg imidlertid med et aktivt miljø av kulturskribenter, bl.a. fra kretsen rundt Minervas Kvartalsskrift, hvor Lars Roar Langslet var en ledende skikkelse. Han tok også råd fra Alf Larsen, som fra Tjøme oppmuntret Egeland i hans arbeid for at Morgenbladet i hvert fall skulle holde sin posisjon på kulturens område.

Egeland sluttet i Morgenbladet 1970 og gikk over til Aftenposten, hvor han arbeidet som kulturjournalist, kommentator og kunstkritiker frem til han falt for aldersgrensen 1988. Året før utgav han sine erindringer, Tidsinnstilt, illustrert med egne tegninger.

Egeland skrev flere monografier om norske kunstnere, bl.a. om Kai Fjell og to om Jacob Weidemann, og flere bedriftshistorier. Han var sterkt opptatt av barns kunstneriske utfoldelsesmuligheter. 1980 var han med på å starte Stiftelsen Barnas Historie, Kunst og Kultur og satt i styret der frem til sin død, og han fulgte med stor interesse arbeidet i Det internasjonale Barnekunstmuseum i Oslo fra starten 1986. Han var formann i Oslo Kunstforening 1955–58 og i Oslo Riksmålsforening 1965–67.

Under krigen inntraff et religiøst vendepunkt i Egelands liv, hvor det ble klart for ham at “det er like sannsynlig at Gud eksisterer, som at Gud ikke gjør det”, slik han selv har formulert det. I 1950-årene ble han grepet av ideene til Frank Buchman, grunnleggeren av den internasjonale MRA-bevegelsen (Moralsk opprustning). Buchmans teori var at “Gud kan tale til ethvert menneske” og derigjennom forandre dets liv i positiv retning. Egeland deltok ved mange av bevegelsens møter i den sveitsiske byen Caux og ble en varm talsmann for MRA hjemme i Norge.

Mot slutten av sitt liv ble Egeland rammet av kreft. I sin siste bok, Blå skygge, som utkom bare noen få dager før hans død 1996, gav han et gripende vitnesbyrd om kampen med sykdommen, om sin egen kristne tro, slik den hadde vokst frem av vantro og tvil, og om den erkjennelse han hadde nådd frem til ved livets slutt, nemlig at det gjelder å elske sine medmennesker slik de er.

Gjennom sine mange bøker og artikler om billedkunst, men også ved sin personlige interesse for menneskene bak kunstverkene, kom Erik Egeland til å bety mye for enkeltkunstnere og vekstvilkårene for den moderne kunsten her i landet. Gjennom sitt engasjement i moralske og kulturelle spørsmål ble han en inspirator for mange.

  • Et folkekjøkken i det store tids-skiftet. Christiania Dampkjøkken gjennom 100 år, 1957
  • En knoppskytende femtiåring. De Norske gjær- & spritfabrikker A/S 1918–1968, 1968
  • Kunsten i kaos (En vandring gjennom den internasjonale kunstsituasjon ned til protestaksjonen på Høvikodden), 1969
  • Kai Fjell, 1977 (2. utg. 1990)
  • Jakob Weidemann. Penselstrøk i en generasjons bilde, 1978
  • Ernst Neizvestny. Liv og verk, 1984 (eng. og sv. utg. s.å.)
  • Weidemann. Portrett av en norsk modernist, 1986
  • Barnas kunst finner sitt museum (sm.m. S. Lange-Nielsen), 1987
  • Tidsinnstilt. Fra liv og presse, 1987
  • Øistein Thurman. Trekkfuglen i norsk modernisme, 1989
  • Glimt av Hydros kultur og kunst. Bedriftsliv og humanitet, 1992
  • Blå skygge, 1996
  • Erik Egelands egne bøker (se ovenfor)
  • A. Aarnes (red.): Ord og bilde. En essaysamling, festskrift til Erik Egeland, 1981
  • A. Aarnes: “Erik Egeland in memoriam”, i Mgbl. 29.3.1996