Erik Dammann har bl.a. gjennom organisasjonen Framtiden i våre hender og et omfattende, samfunnskritisk forfatterskap særlig satt søkelyset på forbrukersamfunnet, fordelingsspørsmål og livskvalitet, og har inspirert til nytenkning omkring samfunnsutviklingen.
Dammann begynte sin yrkeskarriere i reklamebransjen, som tekstforfatter og senere markedsføringskonsulent (1955–61). Han var ansatt ved Institutt for Markedsføring 1961–64 (samtidig som han drev eget konsulentfirma) og 1964–74 avdelingssjef i NCK Norge AS. Som ansvarlig for Norges Kooperative Landsforenings reklame i 1960-årene skapte han allerede den gang debatt gjennom artikler om samvirkebevegelsens tapte idealer. I denne perioden skrev han dessuten barneboken Truls og Tone Tryllepike (1966) og Med fire barn i palmehytte (1968), en beretning om hans egen families oppbrudd fra rutinelivet for å bo blant de innfødte på Samoaøyene.
Hans nasjonale gjennombrudd kom 1972 med boken Fremtiden i våre hender. Boken kom til å prege utviklingsdebatten i årene etter. Den representerer et skritt forbi miljøvernets våknende samvittighet og i retning menneskevernet og menneskeverdet; ikke minst den moderne vestlige forbrukskulturs absurde utslag løftes frem i søkelyset. Dammanns flammende hovedspørsmål til sin samtid ble: “Hvorfor må vi som har så mye få mer for at de som ikke har noe skal få nok?”
Den voldsomme interessen for boken inspirerte Dammann til å starte Folkeaksjonen Framtiden i våre hender, og 25. april 1974 møtte mer enn 2000 mennesker opp i Nadderudhallen i Bærum for å gi aksjonen en verdig start. Samtidig påtok Dammann seg rollen som ansvarlig redaktør (1974–79) av Folkeaksjonens tidsskrift Ny livsstil, som senere ble Folkevett. Hans sterke engasjement for en ny livsstil i de rike land møtte et åpenbart behov her i landet og i flere andre land; bøkene ble oversatt og nasjonale søsterorganisasjoner ble etablert i Danmark, Sverige, Storbritannia og Sri Lanka.
Dammanns forfatterskap i denne perioden ble i alt vesentlig en utdyping og presisering av budskapet fra Folkeaksjonen og en gjennomgåelse av de politiske utfordringer. 1974 kom boken Ny livsstil, og to år senere fortsettelsen Ny livsstil – og hva så?; den sistnevnte hadde undertittelen “Om samfunnsutvikling fra en ny og bedre livsstil til en ny og bedre verden”. Sammen med sin nære venn og medarbeider Jacob Bomann-Larsen gav han 1977 ut boken Partiene ved skilleveien, og 1978 kom Dagen er din. Denne siste boken handler ikke om verdens- og samfunnsproblemene, men om frihet, opplevelse og mening i dagligliv, samliv og forholdet til våre barn.
I hans mest produktive periode fulgte Revolusjon i velstandssamfunnet (1979), hvor han beskriver et verdibevisst fellesopprør mot elitemakt og stivnede ideologier. Deretter fulgte Du bestemmer!, som er en enkel bok om sammenhengen mellom dagligliv og samfunnsutvikling, og om en politikk som kan gjøre det lettere å leve for folk flest. 1981 gav han ut artikkelsamlingen Fritanker og Talofa Samoa!, en beretning om gjensynet med sydhavssamfunnet han møtte 1968.
Et viktig kapittel i Erik Dammanns omfattende samfunnsengasjement var initiativet og organiseringen av prosjektet Alternativ Framtid (1982). Forprosjektet fikk bred politisk støtte og Dammann ledet en bredt sammensatt styringsgruppe. Som forskningsprosjekt støtte Alternativ Framtid på en rekke problemer, organisatorisk og tematisk, men utviklet også viktig ny kunnskap. 1982 fikk Dammann den alternative fredsprisen Right Livelihood Awards ærespris.
Hans omfattende forfatterskap fikk en ny dimensjon da han 1987 utgav boken Bak tid og rom. Den atskiller seg fra hans tidligere bøker på flere måter og kan karakteriseres som et allsidig, populærvitenskapelig verk, der klassiske fenomener fra fysikken, filosofien og teologien behandles med stor eleganse. Samtidig skimtes Dammanns grunnholdning i kapittelet om materialismens strupetak på fremtidshåpet. 1989 kom Pengene eller livet. Med veldokumenterte referanser beskriver han livsgrunnlaget som forsvinner. Bokens radikale budskap griper inn i leserens liv og hverdag på en måte som gjør det umulig å forholde seg likegyldig.
Dammann ble statsstipendiat 1988, og fortsatte sitt utrettelige arbeid for en bedre samfunnsutvikling. I perioden 1996–97 arbeidet han for å få i stand enda en ny arena for bred, samfunnskritisk debatt. Forum for systemdebatt (stiftet 1998) var hans idé, og enda en gang samlet han medarbeidere og støttespillere. Forumet var et tverrpolitisk utspill, som fikk støtte fra tre tidligere statsministere samt en rekke sentrale aktører i samfunnsdebatten. Hovedideen var å stille kritiske spørsmål om systempremissene for vår materielle utvikling og revitalisere den politiske debatt om fordelingsspørmål, livskvalitet og ansvar.
Forum for systemdebatt er ikke et oppgjør med Framtiden i våre hender, men en videreføring for å favne flere og således skape et bredere politisk grunnlag for forandring. Erik Dammanns hovedbudskap er entydig: Forandring må skje, og forandring vil skje når mange nok forstår hva som er i ferd med å skje.
1998 utgav Dammann (sammen med hustruen Ragnhild) en ny bok, Bortført. Boken, som omhandler en barnebortføringssak, viser medmennesket Erik Dammann. Samme år fikk han Fritt Ords Honnør.