Økonom og politiker. Foreldre: Tømmerfløter, senere oppsynsmann Karl Brofoss (1871–1956) og Grete Hellingsrud (1881–1962). Gift 1938 med Kirsten Marie Enlien (30.9.1911–), datter av skomakermester Kristian Enlien (1883–1964) og Olufine Haug.

Erik Brofoss var gjennom sitt virke som finansminister og handelsminister under gjenreisningen etter den annen verdenskrig og senere mangeårig sjefdirektør i Norges Bank den enkeltperson som hadde størst innflytelse på utformingen av norsk økonomisk politikk i etterkrigstiden.

Brofoss vokste opp i enkle kår i Kongsberg. I ungdomsårene var han en engasjert deltaker i det aktive idrettsmiljøet i byen. Han stod sterkest innen sommeridretter, og i slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-årene var han blant landets fremste friidrettsutøvere, med 100-meter og lengdehopp som spesialøvelser.

Erik Brofoss hadde ingen søsken, og foreldrene la stor vekt på at han skulle ha en utdannelse. Brofoss valgte først jusstudiet, og ble cand.jur. 1931. Hans første stillinger var som sakførerfullmektig og dommerfullmektig i Telemark 1932–35. Telemark var den gang sterk preget av depresjonen i 1930-årene og den gjeldskrisen som rammet store deler av de norske jordbruksbygdene. En av Brofoss' hovedoppgaver ble å tilrettelegge for tvangsauksjoner. Han kom i ettertid til å legge avgjørende vekt på erfaringene fra kriseårenes Telemark for å forklare hvorfor han etter hvert tok opp studier i statsøkonomi ved siden av arbeidet. Han tok cand.oecon.-eksamen 1938. Brofoss' interesse for politikk og større samfunnsspørsmål ble også vakt i disse årene. “Konfrontasjonen med en dyster virkelighet tvang meg til å stille spørsmålet: Er det virkelig ikke mulig å skape et bedre samfunn?”

Krigstiden kom til å få avgjørende innvirkning på Brofoss' videre løpebane. Da krigen kom, arbeidet han ved Oslo ligningskontor. Kort tid etter så han seg nødt til å reise fra landet, først til Stockholm, siden til London. I London gikk han i løpet av tre år fra å være saksbehandler til å bli ekspedisjonssjef i eksilregjeringens departementer. Men det er utvilsomt større grunn til å legge vekt på forbindelsene han etablerte i disse årene med forgrunnsfigurer i arbeiderbevegelsen. Både regjeringen, Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen drev et omfattende planleggingsarbeid med tanke på den økonomiske gjenreisningen som måtte skje i Norge etter krigen og opplegget for den økonomiske politikken på noe lengre sikt. Brofoss deltok på ulike måter i dette planleggingsarbeidet, og han ble kjent som en effektiv, innsatsvillig person med et dypt engasjement i planleggingsspørsmål. I tillegg skaffet han seg et nært kjennskap til de nye makroøkonomiske teoriene som hadde utspring i økonomen John M. Keynes' arbeider. Keynes' teorier hadde gradvis styrket sin stilling i store deler av den vestlige verden gjennom 1930-årene og inn i 1940-årene, og de kom til å få et raskt gjennomslag i mange land etter krigen.

Disse teoriene anbefalte på ulike måter et sterkere statlig engasjement i økonomien enn det man hadde hatt i mellomkrigstiden. Og de støttet opp om konklusjonen Brofoss hadde trukket av jordbrukskrisen i 1930-årene, at økonomien burde organiseres på en helt annen måte i fremtiden. I tillegg brakte London-tiden en annen viktig impuls til ham og hans samtidige: Flere av de viktigste krigsøkonomiene – Tyskland, USA, Storbritannia – kunne vise til kraftige produksjonsøkninger etter at man la om til sentral styring av økonomien. Særlig kunne Storbritannia, eksilregjeringens vertsland, vise til en mangedobling av industriproduksjonen i løpet av få år etter at man la om til en slags planøkonomi. Disse erfaringene ønsket Brofoss og flere av hans samtidige å overføre til fredsøkonomien. I foredrag og intervjuer etter krigen fremhevet han flere ganger hvordan de sentraliserte krigsøkonomienes produksjonsfremganger hadde inspirert ham selv og andre i eksilmiljøene i deres økonomiske planlegging for etterkrigstiden.

Høsten 1945 ble Brofoss utnevnt til nestformann i Det økonomiske Samordningsråd. På dette tidspunkt var han fullstendig ukjent for offentligheten, med unntak altså for friidrettsinteresserte med god hukommelse. Verken i parti eller yrkesliv hadde Brofoss hatt fremskutte verv før krigen. Den nyutnevnte statsministeren, Einar Gerhardsen, hadde store forhåpninger til Samordningsrådet, som skulle stå øverst i et trinnvis oppbygd system av korporative organer. Dette systemet kom imidlertid til å få en mindre praktisk betydning enn det opprinnelig var lagt opp til. Hovedtyngden av den økonomiske planleggingen og politikken kom til å bli utformet innenfor den ordinære sentraladministrasjonen. Og i dette arbeidet var Erik Brofoss den helt sentrale person frem til våren 1952.

5. november 1945 ble Brofoss finansminister i Gerhardsens rene Arbeiderparti-regjering. Etter at en valutakrise oppstod høsten 1947, mente Brofoss at de viktigste virkemidlene i den økonomisk-politiske styring lå i utenriksøkonomien, særlig i import- og eksportreguleringene. På hans initiativ ble derfor Handelsdepartementet utbygd til også å bli et planleggings- og økonomidepartement, og Brofoss' overtok ledelsen av dette departementet i desember 1947.

Brofoss nøt Gerhardsens sterke og åpenbare tillit, og hans personlige innflytelse i det planleggingssystemet som ble bygd opp etter krigen, var betydelig. Naturlig nok kom han også utad til å bli sterkt assosiert med det økonomiske styringssystemet man benyttet i disse årene. Frem til 1950 var økonomien preget av gjennomgripende reguleringer. Det ble fastsatt maksimalpriser for de fleste varer, og forbruks- og innsatsvarer var underlagt rasjonering. Under Brofoss ble det også lagt relativt detaljerte planer for hvilke næringer som skulle vokse, og hvilke som skulle vike. Enkelte sider ved reguleringsystemet oppfattet også Brofoss som midlertidige, som et resultat av krigs- og gjenreisningstidens store utfordringer, men det er ingen tvil om at han mente at en fast styring av økonomien ville være nødvendig også på lengre sikt. Slik uttalte han seg i 1947, i den opphetede stortingsdebatten omkring det første egentlige nasjonalbudsjettet, som var utformet under hans ledelse:

“Menneskene har etter hvert gjennom vitenskapelige og tekniske framsteg klart å fri seg fra naturkreftenes voldsherredømme. De har klart å sprenge de bånd som naturen har lagt over menneskenes liv. Det ville være et steg mot økt frihet å kunne frigjøre oss fra den blinde underkastelsen av tilfeldigheter i det økonomiske liv, som overfor den enkelte synes å virke som naturkrefter. Vi må gjøre oss til herrer over de økonomiske krefter, i stedet for å bli behersket av dem.”

I den knapphetsøkonomien man hadde etter krigen, var nok et relativt stort innslag av reguleringer en dyd av nødvendighet. Men reguleringene varte ved noe lengre enn det som ville vært påkrevd, og med en viss rett har det både i samtid og ettertid vært fremsatt kritikk – rettet særlig mot Brofoss – for at svakheter og problemer med reguleringssystemene ikke ble erkjent så tidlig som man kunne ønsket. Det var vanskelig å få reguleringene til å virke effektivt, og de krevde store byråkratiske og administrative ressurser.

For Brofoss ble det dessuten en kilde til irritasjon at verken lønns- og inntektsoppgjørene eller helheten i Stortingets finanspolitiske opplegg ble skikkelig tilpasset de planene som var lagt. Her hadde man dessuten å gjøre med arenaer som Brofoss behersket dårligere enn byråkratiene og ekspertmiljøene. Av sine underordnede i embetsverkene var han alltid respektert, i noen tilfeller nærmest beundret, for sine kunnskaper, sin faglige innsikt og sin voldsomme arbeidskraft. Men Brofoss fikk aldri noe godt forhold til Stortinget. Også som taler og debattdeltaker i andre sammenhenger var han lenge relativt svak på form og fremføring, og han hadde ikke lett for å vekke begeistring. Som politiker var han mer kompromissløs enn smidig, som person var han plikt- og ansvarsbevisst, hardtarbeidende, med en nærmest asketisk livsførsel. Han stilte store krav, både til seg selv og til andre.

I 1952, da Trygve Bratteli ble finansminister, ble det økonomiske planleggingsapparat ført tilbake til Finansdepartementet. Dette gjorde Brofoss' rolle i regjeringen mindre sentral. 1954 ble stillingen som sentralbanksjef ledig, og Brofoss overtok denne. Ifølge ham selv gikk han “fra rampelyset til snorloftet” da han inntok sjefsstolen i Norges Bank, hvor han ble sittende helt frem til 1970. I denne perioden kom han til å øve en meget betydelig innflytelse på blant annet kredittpolitikken, distriktspolitikken og deler av næringspolitikken for øvrig.

Som sentralbanksjef var Brofoss leder av Samarbeidsnemnda, et kontaktorgan mellom Norges Bank, Finansdepartementet, det private bankvesenet og livsforsikringsselskapene. Vesentlige deler av kredittpolitikken ble lagt opp gjennom diskusjoner og forhandlinger i denne gruppen, der Brofoss' posisjon var meget sterk. Han behersket den vanskelige balansegangen mellom på den ene siden å inngi tillit og skape grunnlag for konstruktivt samarbeid mellom myndigheter og private, og på den andre siden å bruke det press som var nødvendig for å få bankene og forsikringsselskapene med på løsninger som kunne være i konflikt med deres umiddelbare, forretningsmessige interesser.

Brofoss satt også som leder i Distriktenes Utbyggingsfonds styre i årene 1961–78, og han var et dominerende medlem i styret til dette fondets forløper, Utbyggingsfondet for Nord-Norge. I tillegg hadde han posisjoner i flere andre viktige råd og utvalg innenfor finansiering, næringslivsutvikling og forskning, bl.a. Fondet til fremme av utviklingsarbeid i industrien, Fiskerinæringens forskningsfond og Utvalget for industriell finansiering.

Brofoss fortsatte dessuten å ha sentrale verv i Arbeiderpartiet. Han satt i sentralstyret lenge etter at han gikk av som statsråd, og han deltok i en rekke komiteer og utvalg. Han hadde dermed en unik posisjon til å koordinere på tvers av en rekke ulike miljøer. Brofoss forstod politikken, han kjente embetsverket, han utviklet etter hvert en meget stor kontaktflate mot næringslivet, og ikke minst satt han i posisjoner som gav ham en direkte innflytelse over en lang rekke viktige virkemidler i næringspolitikken. Samlet gjorde alt dette Brofoss til en svært innflytelsesrik person i norsk næringsutvikling.

Årene fra krigens slutt og frem til begynnelsen av 1970-årene vil bli stående som storhetstiden for det sosialdemokratiske plan- og styringsprosjekt. Det er neppe noen enkeltperson som hadde større innflytelse på utformingen av dette enn Erik Brofoss. Utarbeidelse av de første nasjonalbudsjettene og langtidsprogrammene er uløselig knyttet til hans innsats. Brofoss var i årene etter krigen også den fremste talsmann for at staten skulle ha omfattende fullmakter til å drive regulerings- og rasjonaliseringsvirksomhet, med rett til å gripe direkte inn i den enkelte bedrifts disposisjoner. Denne linjen ble forlatt da det var klart at den møtte sterk motstand og var vanskelig å gjennomføre i praksis. I stedet fikk man et styringssystem som i større grad bygde på generelle virkemidler innenfor finanspolitikken og penge- og kredittpolitikken.

Brofoss beholdt i mange miljøer et ry som en talsmann for den tidlige og temmelig radikale planøkonomien. En av grunnene til at dette omdømmet i noen grad er blitt hengende ved ham, er at hans innsats innenfor den modifiserte styringsstrukturen var så mye mindre synlig enn hans innsats i gjenreisningsperioden etter krigen. Brofoss fortsatte imidlertid å spille en sentral rolle i 1950- og 1960-årene, men det var innenfor de lukkede arenaene som ble så viktige i disse tiårenes koordinerings- og forhandlingsøkonomi.

Etter at Brofoss gikk av som sentralbanksjef 1970, var han i tre år direktør i Det internasjonale valutafond i Washington D.C. I løpet av disse årene trakk han seg tilbake fra de fleste fremskutte verv. Det viktigste unntaket var posisjonen som formann i Distriktenes Utbyggingsfond, der han ble sittende frem til 1978. Erik Brofoss døde i 1979, 71 år gammel.

    Trykt materiale

  • Norges økonomiske og finansielle stilling, 1946
  • Penge- og kredittpolitikken (forelesninger), 2 hf., 1957
  • Sentralbankens statsrettslige og forvaltningsrettslige stilling, i Statsøkonomisk Tidsskrift nr. 1/1960
  • Forelesninger i valutapolitikk, 3 hf., 1962 (3. utg., 1966)
  • Vekst- og strukturproblemer i norsk økonomi (forelesninger), 4 hf., 1963
  • Bankstruktur og bankpolitikk (forelesninger), 4 hf., 1965
  • Distriktsutbyggingspolitikk (forelesninger), 2 hf., 1965

    Etterlatte papirer

  • Brofoss' omfattende private arkiv, som dekker tiden fra London-oppholdet under krigen og nesten frem til hans død, finnes i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo
  • E. Gerhardsen: Samarbeid og strid. Erindringer 1945–55, 1971
  • T. Bergh: Storhetstid, bd. 5 i Arbeiderbevegelsens historie, 1987
  • P. J. Bjerve: Økonomisk planlegging og politikk, 1989
  • J. Nerbøvik: Bønder i kamp. Bygdefolkets Krisehjelp 1925–35, 1991
  • K. Sogner: Fra plan til marked. Staten og elektronikkindustrien på 1970-tallet, TMV skriftserie nr. 9, 1994
  • E. Lie: Ambisjon og tradisjon. Finansdepartementet 1945–1965, 1995