Småbruker og politiker. Foreldre: Småbruker Herman Løvlien (1858–1941) og Oline Olsen (1857–1932). Gift 10.6.1923 med Gudrun Nordal (9.9.1902–19.12.1991), datter av småbruker Ole Nordal (f. 1855) og Lina Likvern (1857–1932).

Ved Emil Løvliens bortgang 1973 kalte Dagbladet ham “vår histories fremste parlamentariske kommunist”. Han var stortingsrepresentant og parlamentarisk leder for Norges Kommunistiske Parti (NKP) 1946–49 og 1954–61, begge deler lenger enn noen annen i partiet. Han var NKPs landsmøtevalgte formann 1946–65, også det lenger enn noen før eller etter. Slik ble han kommunistpartiets fremste ansikt utad i dramatiske etterkrigsår med kald krig og indre strid.

Løvlien vokste opp i en småbrukerfamilie og ble selv småbruker og skogsarbeider. Han meldte seg inn i Arbeiderpartiet 1918 og var aktiv også i dets ungdomsforbund. Ved splittelsen 1923 fulgte han utbryterne som dannet NKP. Han ble fra starten styremedlem i Hedmark distrikt, en av det nye partiets sterkeste bastioner.

1931–33 var Løvlien elev ved Leninskolen i Sovjetunionen, der kadre for kommunistpartiene ble utdannet. Han overtok 1934 den viktige stillingen som NKPs sekretær etter et oppgjør med den sittende ledelsen.

Da Norge kom med i krigen 9. april 1940, satt Løvlien arrestert i Sverige for brudd på valutaloven. Det var én grunn til at han etter hvert gled i bakgrunnen i partiledelsen, selv om han som andre satt kortvarig arrestert da NKP ble forbudt av tyskerne august 1940. Fra 1942 drev han illegalt arbeid i Hedmark, men måtte flykte til Sverige under den tyske kommunistjakten våren 1943.

1945 ble Løvlien leder for NKPs sterke stortingsgruppe på 11 representanter og året etter også formann i partiet. Motsetningen til partiets generalsekretær og krigsleder Peder Furubotn endte med at Furubotn og hans tilhengere ble ekskludert 1949–50. Løvlien hadde ikke utløst den åpne kampen, men støttet den da den var i gang. Han stod fra nå av som partiets ubestridte leder utad.

Den begynnende avstaliniseringen fra 1956 og striden mellom Sovjetunionen og Kina fra 1960 kom til å rokke ved Løvliens lederstilling. Frem til da hadde han vært en konsekvent forsvarer av Sovjetunionens system og politikk, men han mislikte den sovjetiske partilederen Khrusjtsjov, som ikke hadde informert Løvlien og andre utenlandske gjester om den hemmelige avsløringstalen han skulle holde om Stalin på partikongressen 1956. Samtidig uttrykte Løvlien beundring for den kinesiske partileder Mao Zedong, selv om han holdt distanse til begge parter i striden. Av utålmodige opposisjonelle i NKP ble han sett som en hindring for politisk nytenkning. Tidlig i 1960-årene begynte Løvlien også å få helseproblemer. Fra 1963/64 fratrådte han derfor i praksis som formann.

Som partiformann “frontet” Løvlien sitt parti i alle avgjørende saker, ofte i politisk isolasjon. Som eneste stortingsrepresentant stemte han f.eks. mot medlemskap i frihandelsorganisasjonen EFTA 1959, slik han også var mot NATO og EEC. Han angrep DNAs politikk, men støttet partiet mot borgerlige angrep. Forgjeves prøvde han å få satt søkelyset på den ulovlige avlytting hans parti ble utsatt for.

Løvlien kunne sin kommunistiske ABC. Han var likevel ingen teoretiker eller ideolog, men en reformpolitiker med en revolusjonær sosialistisk visjon. Hans styrke lå i en jordnær og praktisk tilnærming til politikken som kom til sin rett i finanskomiteen på Stortinget. Løvlien vant respekt som en dyktig parlamentariker. Jordnærheten kom også til uttrykk i hans mangeårige virke i Løtens kommunestyre, til sammen over 40 år, fra 1923 til han døde 1973. Trolig følte han seg vel så hjemme der som på utenlandske partikongresser.

Emil Løvlien mente at å forfekte det han så som arbeidsfolks interesser, var NKPs viktigste oppgave. Han nøt en personlig popularitet som var større enn den partiet hadde. Han ble som eneste NKPer gjenvalgt til Stortinget 1957 og manglet bare 16 stemmer på gjenvalg 1961, da partiet ellers var langt fra representasjon. I en artikkel i Aftenposten ved hundreårsminnet for hans fødsel 1999 stod det at man “i alle leirer på Stortinget satte pris på det oppriktige menneske fra Hedmark”.

  • Arbeiderklassen og kommunevalget, 1934
  • Den politiske situasjon og opgavene i kampen for arbeiderklassens enhet, 1936
  • Verg landet mot reaksjonen, 1936
  • Fram for folkestyret, 1937
  • Programdiskusjonen i Det norske Arbeiderparti, 1939
  • Kommunistene og gjenreisningen, 1945
  • Partiets konsolidering og oppgjøret med det annet sentrum, 1950
  • Større profitt eller høyere lønn?, 1950
  • Hva gjør regjeringen med Norge?, 1951
  • Wehrmacht eller fred, 1951
  • Ny kurs i lønns-, pris- og skattepolitikken, 1952
  • For nasjonal frihet, fred, sosialisme, 1953
  • Hva vil Norges Kommunistiske Parti?, 1957
  • “Frihandelsområdet” og Norge, 1958
  • J. Lippe: Norges Kommunistiske Partis historie, bd. 1, 1963
  • Å. Sparring (red.): Kommunismen i Norden og krisen i den kommunistiske bevegelse, 1965
  • Dagbl. 6.6.1973
  • L. Vetlesen: Oktobereksplosjonen i NKP. Årsaker og omstendigheter i forbindelse med sprengningen av Norges Kommunistiske Parti i oktober 1949, 1980
  • T: Halvorsen: NKP i krise. Om “oppgjøret med det annet sentrum” 1949–50, 1981
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • T. Bergh: Storhetstid 1945–1965, bd. 5 av Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1987
  • H. I. Kleven: Parti i flammer. “Oppgjøret” i Norges Kommunistiske Parti 1949–50, bd. 1–2, 1990
  • T. Titlestad: I Stalins skygge. Peder Furubotn, NKP og SUKP 1945–1949, Bergen 1997
  • Aftenp. 22.9.1999
  • Lautin. Lokalhistorisk årbok for Løten 1999, Løten 1999
  • opplysninger fra Løvliens sønn Egil Løvlien 2002