Ugressbiolog. Foreldre: Gårdbruker Hans Hansen Korsmo (1827–1917) og Anne Eriksdatter (f. 1829). Gift 29.10.1898 med Aagot Jacobine Wiger (9.9.1868–1954), datter av telegrafinspektør Christian Wiger (f. 1827) og Inger Marie Jensen (f. 1822). Far til Arne Korsmo (1900–68).

Emil Korsmo var den første som delte ugressene inn i biologiske grupper. Han illustrerte viktige plantedeler og stadier i og over jorden på store plansjer. Hans forskningsresultater, plansjer og bøker ble anerkjent og brukt i undervisning og praktisk jordbruk, ikke bare i Norge, men også ellers i verden.

Korsmo gikk på Jønsberg landbruksskole 1885–87, deretter tok han Den tekniske elementærskole i Kristiania 1887, Den kgl. Tegneskole 1887–88 og Kristiania tekniske skole 1895–96. Selv om Korsmo ikke hadde examen artium, fikk han 1911–13 følge botanikkundervisningen og alle øvingskurs ved universitetet i Kristiania.

Agronomutdannelsen gav Korsmo kompetanse til stillingen som gårdsbestyrer og forvalter av Kristiania kommunes eiendommer, bl.a. Frogner Hovedgård, 1888–1913. Dessuten var han assistent ved Kristiania ingeniørvesen 1897 og avdelingssjef ved Kristiania renholdsverk 1897–1912.

I siste halvdel av 1800-tallet tok ledende landbruksfolk initiativet til organisert vitenskapelig satsing på jord- og plantekultur. Frøkontroll ble opprettet 1884, markforsøk 1889, plantevern 1891 og Norges Landbrukshøgskole 1897. Det Kgl. Selskap for Norges Vel spilte en sentral rolle i denne utviklingen.

I denne vitenskapelige spiringsperioden ble Korsmo inspirert av Johan L. Hirsch til å undersøke hvorfor enkelte plantearter kunne være så vanskelige og kostbare “ugræs”. Forvalterstillingen gav ham også ansvar, erfaring og motivasjon til å kartlegge uønskede plantearter. Han begynte et pionerarbeid i faget herbologi i 1890-årene.

Den første boken, Ugræs i Ager og Eng, kom 1896. Allerede da utmerket Korsmo seg ved sin nøyaktighet og vilje til fullkommenhet. Begrepet 'ugress' forklarte han med 72 ord, og det essensielle kom først: “Ved ugræs forstår man alle de paa dyrket mark opptrædende planter som man ikke tilsigter at have der ...” Som den første klassifiserte Korsmo ugressartene i to hovedgrupper, frøugress og rotugress. De førstnevnte ble inndelt i toårige og ettårige, og rotugress i flerårige arter etter ulike formeringsmåter. Dermed ble det lettere å forklare og forstå hvilke dyrkingsmåter og mekaniske mottiltak som var fornuftige.

1890 begynte Korsmo å bestemme og undersøke mengder av spiredyktige frø i jord og gjødsel. Fra 1900 undersøkte han ugressmengde og artssammensetning i melde (avrens ved tresking) fra gårdsbruk i ulike landsdeler. 1902 fikk han stipend fra Det Kgl. Selskap for Norges Vel for å foreta en reise rundt i landet og kunne deretter fastslå at “ugræset havde taget saa rent overhaand at engene endog på sine steder lodes uafhøstede”. Dette styrket hans trang til å anlegge ugressforsøk. Resultatene publiserte han i Iakttagelser af ugræsets indflydelse på avlingernes størelse og pengeværdi. Selv om opplegget for undersøkelsene var primitivt og grunnlaget spinkelt, oppnådde Korsmo å vekke bønder og myndigheter med noe de hadde forstand på. Han regnet ut hva ugresset påførte dyrkeren og samfunnet i tap av penger. 1908–12 bevilget landbrukskomiteen penger slik at Korsmo kunne reise rundt til landbruksskolene for å holde foredrag og utføre forsøk.

Først fra 1913, etter at han hadde utgitt tre bøker, hvorav Kampen mot ugræsset 1911 var den viktigste, 10 ugressplansjer, skrevet 26 artikler og holdt 80 foredrag, ble Korsmo ansatt som statskonsulent i landbruksdepartementet. Nå fikk han anledning til å intensivere og komplettere de undersøkelser han hadde begynt med. Statens ugræsforsøg kom i gang 1913, og resultatene ble publisert 1915. De mest omfattende forsøkene ble utført 1916–23. Forskningen gikk ut på å fastslå avlingstapet på grunn av ugress og gevinsten etter ulike metoder for bekjempelse. Metodene var luking, harving på ulike utviklingstrinn og kjemiske midler som jernsulfat, svovelsyre, salpetersyre og kalsiumcyanamid. Resultatene ble brukt i en lærebok 1925 og utgitt i særtrykk av Meldinger fra NLH 1932.

Korsmo mente at bøndenes dårlige ugressrenhold kunne skyldes at få kjente ugressartene. Derfor gikk han inn for å vise hele ugressplanten, ikke minst form og utbredelse i jorden. Under veiledning av Korsmo tegnet og malte Knut Quelprud planter, om mulig i naturlig størrelse. Viktige botaniske detaljer, f.eks. frøblader, første vedvarende blad, blomster og frø ble plassert forstørret på samme plansje. De 10 første ble utgitt 1908, de 10 neste ble presentert på Norges jubileumsutstilling 1914. De vakte beundring og anerkjennelse også internasjonalt. Den tredje serien kom 1917, og den endelige samlingen med forklaringer på norsk, tysk, engelsk og fransk utkom 1934–38.

Korsmo ble, uten å ha søkt, utnevnt til ekstraordinær professor ved NLH 1920. Han underviste noen timer i ugressenes biologi, men forskningen gikk som før. 1925 utgav han sine forsøksresultater i boken Ugress i nutidens jordbruk. Den var så nyskapende at den ble oversatt og utgitt på svensk, tysk og russisk kort etter. I den norske utgaven presenterte han også Korsmos ugressharv. Den ble mye brukt mot frøugress i kornåker. Boken har utførlig omtale av ugressets inndeling og vokseområde, skadevirkninger, formeringsmåter, spredningsmåter og -veier, spiredyktige ugressfrø og formeringsdyktige ugressrøtter og jordstengler i kulturjord, ugresslag og motarbeidelse av ugresset.

1935 var et nytt storverk ferdig, Ugressfrø med 34 plansjer, signert enten av K. Quelprud eller S. M. (Sara Mørk), og med tekst og register over plantenavn på 11 språk.

Etter den annen verdenskrig var det stort behov for en fornyet lærebok i herbologi. I en alder av over 85 år bestemte Korsmo seg til å utgi en ajourført utgave, men mye ny forskning gjorde at han bad sin tidligere assistent Fr. Grindland om å gjennomarbeide de fem første avsnittene og ugressbiolog T. Vidme om å skrive avsnittet om kampen mot ugresset. Resultatet ble Ugras i nåtidens jordbruk, som utkom posthumt 1954. Samme år kom også Anatomy of Weeds med 2050 originale tegninger av anatomiske detaljer med forklaringer for 95 arter.

Emil Korsmo fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1919 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1931. Han var også kommandør av Finlands Vita Ros og æresdoktor ved universitetet i Riga. 1943 mottok han Fridtjof Nansens belønning for banebrytende forskning. 1961 ble en vei på Manglerud i Oslo oppkalt etter ham.

Korsmos store samling av konserverte røtter og jordstengler, herbarium med 1570 arter, blomsterstandsamling, frøsamling, boksamling og arkiv ble etter hans død overlatt Statens plantevern på Ås.

  • Ugræs i Ager og Eng, 1896
  • Iakttagelser af ugræsets indflydelse på avlingernes størelse og pengeværdi, 1903
  • Kampen mot ugræsset, 1911
  • Ugress i nutidens jordbruk. Biologiske og praktiske undersøkelser, 1925
  • Undersøkelser 1916–23 over ugressets skadevirkninger og dets bekjempelse i åkerbruket, særtrykk av Meldinger fra NLH, 1932
  • Ugressfrø. 34 farvelagte pl. med frø og deler av frøstand av i alt 306 forskjellige arter kulturugress, med tilhørende tekst og register over plantenavn på 11 sprog, 1935
  • Forklaringer til ugressplansjer, bd. 1–3, 1934–38 (Serie 1: Pl. 1–30 omfattende 42 ugressarter i kulturjord, 1934, serie 2: Pl. 31–60 omfattende 44 ugressarter i kulturjord, 1935, serie 3: Pl. 61–90 omfattende 52 ugressarter i kulturjord, 1938)
  • Anatomy of Weeds. Anatomical description of 95 weed species with 2050 original drawings, 1954 (posthumt)
  • Ugras i nåtidens jordbruk (ny rev. utg. sm.m. F. Grindland og T. Vidme), (posthumt) 1954

    Ikke-publisert materiale

  • Emil Korsmos plantesamlinger, boksamling og arkiv i Ugrasbiologisk avdeling, Statens plantevern, Ås
  • Delphin Amundsen, 1947
  • HEH 1950
  • Emil Korsmos bøker og etterlatt materiale (se ovenfor, avsnittet Verker)