Forfatter og oversetter. Foreldre: Sorenskriver Immanuel Boysen (1854–1921) og “Tone” Christine Steen (1869–1905). Gift 15.10.1923 med Friedel Schatz (21.6.1897–1.1.1975), datter av Friedrich Schatz (1863–1918) og Mathilde Mende (1868–1918).

Emil Boyson hører til sin generasjons fremste lyrikere. Med sin rike billedfantasi og sin lavmælte inderlighet representerer hans poesi et viktig bindeledd mellom det sene 1800-talls symbolisme og de symbolistiske tendensene i den norske etterkrigsmodernismen. Hans prosa er preget av originale formeksperimenter og psykologisk skarpsinn.

På farssiden stammer Boyson fra en slekt av sjøfolk og kjøpmenn som innvandret fra Slesvig og slo seg ned i Kragerø, Skien og nærliggende distrikter på begynnelsen av 1700-tallet. Faren var cand.jur. og arbeidet som sakfører og sorenskriver flere steder før han 1906 ble konstituert som politimester i Uttrøndelag med fast bopel i Trondheim, der Emil vokste opp. 1913 tok faren avskjed og flyttet til Kristiania. Tross et visst press viste sønnen ingen interesse for å gå i farens fotspor. Allerede i gymnasdagene var han levende opptatt av kunst og litteratur og skaffet seg grundig viten om europeisk ånds- og kulturhistorie. Både da og senere var han imidlertid en altetende leser som fulgte godt med i tidens strømninger.

Han tok examen artium 1917, og ifølge egne utsagn stammer hans første lyriske forsøk fra denne tiden. I de etterfølgende år skrev han en rekke dikt. 1920 fikk han Arbeidernes Aktietrykkeri til å utgi Åpning mot regnbuen, men de fleste diktene skrev han for skrivebordsskuffen. Først mange år senere ble de trykt, i mer eller mindre uendret form. Dette gjelder bl.a. for et av hans mest kjente og ypperste dikt, Dryadens hind, som stammer fra 1925. Alle Boysons senere diktsamlinger, også den siste fra 1957, rommer dikt fra hans unge år. Formelt og holdningsmessig skiller de seg ikke vesentlig ut fra hans senere dikt, og med sine 'frie vers', sitt dristige og intrikate billedspråk og sin oppjustering og modernisering av den (franske) symbolismen var de i norsk sammenheng forut for sin tid.

Boyson debuterte imidlertid med en prosabok, den lyriske fortellingen Sommertørst (1927), som med sin karakteristiske blanding av sansning og refleksjon, ironi og følsomhet, barokk humor og dunkel åndfullhet foregriper den tvetydige livsfølelsen og den sammensatte forfatterholdningen i hans senere forfatterskap. Sansen for det irrasjonelle og bisarre kommer til syne allerede her, likeledes opptattheten av det indre liv på bekostning av de ytre begivenheter. Boken er tilstandsbeskrivende, fattig på handling og rapsodisk komponert. Det høylitterære, halvt arkaiske riksmålet, med visse talespråklige innslag, gir stilen et lett presiøst preg.

Kunstnerisk sikrere og langt mer raffinert komponert er de to prosaverkene Yngre herre på besøk (1936) og Vandring mot havet (1937) som både i kraft av sin innadvendte livsholdning og sin eksperimentelle form skiller seg kraftig ut fra den øvrige mellomkrigstidsprosa. Undertittelen "En fabel" peker hen mot de fantastiske innslagene i den første boken, der drøm og virkelighet glir over i hverandre. Men tid og sted er likevel klart markert idet den ytre handling er lagt til Oslo i begynnelsen av 1930-årene – med satiriske utfall mot en rekke tidstypiske fenomener. Hovedtemaer er personlighetsspaltning og identitetsoppløsning, noe som på elegant vis speiles i den gjennomførte bruken av indre monolog.

En mer stilisert skildringskunst preger den gåtefulle Vandring mot havet, der en ikke navngitt by og et ukjent kystlandskap danner ramme om det innforståtte portrettet av et tilsynelatende ubetydelig individ, blottet for sosial oppdrift og nesten uten tilknytningspunkter til omverdenen. I en langsom, dvelende stil trer konturene av et menneskesinn i bevegelse frem. Boken handler om de minimusbetingelsene som skal til for at et menneske skal kunne realisere seg selv på et åndelig plan, uavhengig av bakgrunn og omgivelser. Tiden som subjektivt formidlet fenomen er et hovedtema, og erindringsbrokker og nåtidsopplevelser flettes inn i hverandre på subtilt vis.

1932 fikk Boyson trykt Skumring mellem Søiler – Fragmenter av en diktsyklus, men som hans rette lyrikkdebut regnes Varsler og møter (1934). De fleste av diktene i denne og i Tegn og tydning (1935) er blitt til etter 1925, og verseformen er i hovedsak mer tradisjonell enn i de til da utrykte diktene fra årene 1920–24. I den tredje samlingen, Gjemt i mørket (1939), er også dikt fra perioden før 1925 representert.

Fra første stund fremstår Boyson som en eksklusiv lyriker som gir uttrykk for elementære menneskelige følelser i et nyanserikt billedspråk og med en sterkt utviklet rytmesans. En på samme tid lavmælt inderlighet og intens opplevelse av fylde og mening preger hans erotiske dikt, som omfatter noen av høydepunktene i norsk kjærlighetslyrikk. Forfatterskapet rommer både ekspressiv poesi og refleksjonslyrikk, gjerne forent i samme dikt. Undring over tilværelsens mysterier veksler med uttrykk for glede og gjenkjennelse i møte med omgivelser og natur. Tid og erindring, forberedelse og forventning, er nøkkelord til forståelsen av det poetiske univers, som også er gjennomsyret av en skjønnhetslengsel og en higen etter en dypere mening med tilværelsen. Sett i sin helhet er produksjonen spent opp mellom et melankolsk minne om det som var, og en higen etter det som vil komme. En sterk tro på poesien som erkjennelsesform og skjønnhetsåpenbaring preger i tillegg hans diktning.

Boyson fastholder også sine lyriske prinsipper etter krigen og lar seg i liten grad prege av de holdninger og stiltrekk vi forbinder med Paal Brekke og andre etterkrigsmodernister. Opp mot deres splintrede virkelighetsbilde og kaotiske billedspråk setter han en søken etter sammenheng og harmoni. Men flere dikt i Sjelen og Udyret (1946) vitner om at den innadvendte Boyson var dypt berørt av krigens redsler, men også i sine okkupasjonsdikt er han mer opptatt av Hin Enkeltes angst, smerte og ensomhet enn av okkupasjonen som et kollektivt anliggende. På typisk vis allmenngjør han krigen uten at harmen over den blir mindre av den grunn. Samlingen rommer også en rekke satiriske notater fra 1938, der Boyson oppløser syntaksen og leker med ordene på en måte som foregriper senere tiders lyrikk. Mest slående er imidlertid kontinuiteten, i stil, tematikk og holdning, og det gjelder i enda høyere grad for Gjenkjennelse (1957), hans siste samling, der mange av hans aller eldste dikt er inntatt, men som også rommer noen av hans aller ypperste dikt, som Vindu i Februar og Danseuse classique.

1959 utkom Utvalgte dikt (nyutg. 1997) og i 1974 70 dikt, red. av Asbj. Aarnes i samråd med forfatteren. Aarnes og Boyson var også medredaktører av antologiene Norsk poesi fra Henrik Wergeland til Nordahl Grieg (1961) og Fransk poesi. Fra Rolandssangen til våre dager (1963, utv. utg. 1970). Boyson gjorde seg dessuten bemerket som gjendikter av utenlandsk lyrikk, fremfor alt fransk, engelsk og tysk. Flere av gjendiktningene er inntatt i hans egne samlinger. I tillegg har han gitt ut Europeisk poesi i norsk gjendiktning (1965). Boyson har mottatt en rekke priser, bl.a. Doblougprisen (1956), Kritikerlagets årspris (1957), Gyldendals jubileumsstipend (1958). Fra 1958 fikk han Statens kunstnerlønn.

  • Åpning mot regnbuen (under pseudonymet Karl Snemo), 1920
  • Sommertørst, 1927
  • Skumring mellem Søiler – Fragmenter av en diktsyklus, 1932
  • Varsler og møter, 1934
  • Tegn og tydning, 1935
  • Yngre herre på besøk, 1936
  • Vandring mot havet, 1937
  • Gjemt i mørket, 1939
  • Sjelen og Udyret, 1946
  • Gjenkjennelse, 1957
  • Utvalgte dikt, 1959 (nyutg. 1997)
  • E. B. 70 dikt, red. av Asbj. Aarnes, 1974
  • Før sporene slettes, 1981
  • Norsk poesi fra Henrik Wergeland til Nordahl Grieg (sm.m. A. Aarnes), 1961
  • Fransk poesi. Fra Rolandssangen til våre dager (sm.m. A. Aarnes), 1963
  • Europeisk poesi i norsk gjendiktning, 1965
  • A. Aarnes, Aa. Brynildsen og A. H. Winsnes (red.): Festskrift til Emil Boysons 70-årsdag 4. september 1967, 1967