Billedvever. Foreldre: Residerende kapellan, senere sogneprest Johannes Swensen (1863–1920) og Marie Halling (1877–1965). Ugift. Datterdatter av Honoratus Halling (1819–86); søsterdatter av Sigurd Halling (1866–1938).

Billedveveren Else Halling hadde en dominerende rolle i utviklingen og fornyingen av utsmykkingskunsten i Norge på 1900-tallet. Hun arbeidet som overlærer i vev ved Statens kvinnelige industriskole i mer enn 20 år og ledet i en årrekke atelieret A/S Norsk billedvev, som stod for produksjonen av en mengde offentlig utsmykning. Atelieret leverte utsmykninger til Oslo Rådhus, Stortinget, Akershus slott, Slottet og en rekke andre institusjoner.

Halling ble født i Øvre Eiker, hvor faren var prest. Hun hadde en lang utdanning. Etter fullført middelskole 1915 begynte hun på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Kristiania, hvor hun gikk i fire år. Deretter fulgte hun undervisningen på Ninni Stoltenbergs vevskole. Hun hadde flere studieopphold i Sverige, Danmark, Finland, Frankrike og Østerrike. Hun var glødende opptatt av undervisning og oppholdt seg i tre år i South Dakota i USA, hvor hun underviste norskamerikanere i vev. Etter hjemkomsten til Norge drev hun 1925–28 egen vevskole i Trondheim og holdt samtidig kurs rundt i landet; 1931–34 var hun lærer ved Drammens Husflidsforening. 1936–40 drev hun egen vevskole i Oslo.

Else Halling begynte å undervise ved Statens kvinnelige industriskole i Oslo under krigen og arbeidet som overlærer der 1941–63. I perioden 1951–67 var hun dessuten kunstnerisk og faglig leder for A/S Norsk billedvev. Her ble store billedvevtepper laget i samarbeid med kjente norske kunstnere til en mengde offentlige bygg i Norge.

Else Halling var en drivkraft i utviklingen av den særnorske billedvevtradisjonen. Hennes rolle i undervisning av en generasjon vevere har vært viktig, likeså hennes arbeid med forskning og rekonstruksjon av den gamle særnorske billedvevteknikken. Det hele startet med rekonstruksjoner av flere eldre tepper ved Kunstindustrimuseet i Oslo, på oppdrag fra direktør Thor B. Kielland. Arbeidet med eldre og nyere plantefargeoppskrifter, metoder og teknikker førte til ny kunnskap om sortering av ull, fremstilling av nye farger og om fargenes holdbarhet. Dette viktige arbeidet ble gjort i en tid som omtales som forfallet i norsk billedvev. En hadde gått bort fra å bruke den særnorske spelsauullen og hadde prøvd ut flere nye farge- og vevteknikker. Halling gjenoppdaget flere vevtekniske problemer og tok i bruk den norske hakketeknikken, hvor loddrette linjer ble bundet sammen med små hakk. Dette gav et særpreget og stilisert formspråk.

Teknikken åpnet for et nytt kunstnerisk uttrykk og nye løsninger i produksjonen av store billedvevtepper. Arbeidet med rekonstruksjonen skjedde under krigen og var preget av stadige flyalarmer, frykt for strømrasjonering, mangel på kjemikalier og dårlige arbeidsforhold. Rekonstruksjonen ble gjort med den gamle tekstilen hengende bak veven, og jo lengre opp på teppet en vevde, jo mer uholdbar ble arbeidsstillingen. For å veve ferdig de siste innslagene stod veverne på en kasse, oppe på et bord, med hevede armer.

Else Halling arbeidet for å heve kvaliteten i norsk billedvev. Hun samarbeidet tett med Kunstindustrimuseet i Oslo og kjente norske kunstnere, bl.a. Kåre Mikkelsen Jonsborg, Karen Holtsmark, Else Poulsson, Arne Ekeland og Håkon Stenstadvold. Et produkt av dette samarbeidet var Osloteppene, som kom på plass i Oslo Rådhus 1950. Disse teppene vakte allmenn begeistring og ble starten på en ny periode i norsk kunstliv. Malen ble lagt for et fruktbart og blomstrende samarbeid mellom malere og dyktige vevere. Halling fremhevet at det var viktig at en teknisk dyktig vever var med i alle prosesser. Veveren måtte selv kunne tegne kartonger, velge og sortere ull, spinne og farge garnet. Samtidig var det nødvendig med et skille mellom kunstneren og den utøvende håndverkeren.

Hallings arbeid med billedvev førte til at tekstil monumentalkunst fikk en særrolle i norsk offentlig utsmykning i lang tid. For sin innsats ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1967. Den lange rekken av billedvevproduksjoner fikk hun i en alder av 83 år oppleve fremvist på utstillingen “Else Halling-epoken i norsk billedvev” i Kunstindustrimuseet i Oslo 1982. Da hadde hun vært pensjonert siden 1968.

Else Halling døde 1987 og ble gravlagt på Østre Aker kirkegård i Oslo.

    Trykt materiale

  • Arbeidet i billedvevklassen idag, i Statens kvindelige industriskole 1875–1950, 1950, s. 108–110
  • Journal til et arbeide (om Else Hallings rekonstruksjon av billedteppet “Herods gjestebud” 1944–45), i Norsk husflid nr. 3/1975
  • Gamle tepper – ny inspirasjon, i Kunstindustrimuseet i Oslo. Årbok 1972–75, 1978, s. 111–118

    Billedtepper (et utvalg)

  • St. Hallvard (etter kartong av Else Poulsson), 1950; Oslo Rådhus
  • Bataljer på Lilletorvet, Sagbruket og Kjølhalingsplassen (etter kartonger av Kåre Mikkelsen Jonsborg), 1950–52; Oslo Rådhus
  • Historien, Geografien og Fremmed havn (etter kartonger av K. M. Jonsborg), 1952–55; Haugesund rådhus
  • Kongeteppet (etter kartong av Alf Rolfsen), 1955; Det Kgl. Slott, Oslo
  • Solens gang, 3 tepper (etter kartonger av Karen Holtsmark), 1959–65; Stortinget, Oslo
  • Heroica (etter kartong av Håkon Stenstadvold), 1967; Riksdagshuset, Helsingfors
  • Se også oversikt i Hallings biografi i NKL, bd. 2, 1983, s. 31
  • G. Kavli: “Hvorfor nettopp billedvev?”, i Bonytt nr. 7/1956
  • H. Stenstadvold: “Store ting i Stortinget”, i Bonytt nr. 2/1967
  • H. Engelstad (red.): Forming i 100 år. Fra Den kvindelige Industriskole i Christiania til Statens lærerskole i forming Oslo 1875–1975, 1975
  • Ø. Parmann: Norsk billedvev – et atelier og en epoke, 1982
  • G. S. Hafting: “Else Halling-epoken i norsk billedvev”, i Norsk husflid nr. 1/1983
  • R. Lium: Ny norsk billedvev – et gjennombrudd, 1992
  • J. Haakestad: Ariadnes tråd. Tekstile utsmykninger i Norge i det 20. århundret, Kristiansand 1998