Billedkunstner. Foreldre: Ingeniør Sverre E. Hagen (1871–1947) og Sigrid Svendsen (1877–1963). Gift 1938 med maler, grafiker og arkitekt Arne Ellerhusen Holm (11.6.1911–31.1.2009).

Else Hagen er blitt kalt “norsk monumentalkunsts grande dame” og er mest kjent for sine store utsmykninger i de offentlige rom. “Jeg ville skape noe som kunne være allemannseie, som kunne fylle store vegger der mange folk ferdes. Slik ble det til at jeg tilbragte 30 år på stiger og stillaser med stein, glass og metaller mellom hendene.”

Else Hagen gikk på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1930–33, men hennes utvikling som kunstner ble først og fremst preget av lærerne på Kunstakademiet 1934–38, Jean Heiberg, Axel Revold og Georg Jacobsen. Hun debuterte på Høstutstillingen allerede 1936 og var en moden og personlig kunstner da hun 1945 vant 1. premie i Unge Kunstneres Samfunds konkurranse om figurkomposisjon med maleriet Hemmeligheten.

I motsetning til de samtidige kunstnere dyrket Else Hagen i krigsårene ikke landskaps- og det moderne hjemstavnsmaleriet. Hun danset ballett og interesserte seg for menneskekroppen og bevegelsens plastikk, noe som kom til uttrykk i bilder av grasiøst keitede ungpiker. Motivkretsen var det nære og hverdagslige, men hun viste også politisk engasjement, ofte med bitende ironi, som i Tinnsoldater og Displaced person.

1950 vant hun konkurransen om utsmykning til Nøtterøy realskole med utkastet Østenfor sol, vestenfor måne, og var dermed den første malerinne i Norge som fikk en stor utsmykningsoppgave. De første veggmaleriene hadde utgangspunkt i freskotradisjonens formspråk og innhold. Sammen med Sigurd Winge begynte hun imidlertid tidlig å eksperimentere med tyngre materialer og var blant de første som tok i bruk stein, tre, metall og glass i sine arbeider. Et forbilde for bl.a. Søylen og gullfuglen var Winges mosaikk i Oslo Handelsgymnasiums aula.

Da Else Hagen 1960 vant konkurransen om utsmykning til trappehallen i Stortinget, fikk hun rommelig verksted i Slottets staller. I den store mosaikken av skifer, marmor og smalto, Samfunn, holdt i et abstrahert, men gjenkjennelig formspråk, ønsker hun å gi assosiasjoner til et bysamfunn og samtidig “gi følelse av vekst, natur, trær eller mennesker, der tankens og fantasiens blå fugler kan trives”.

Allerede før arbeidet i Stortinget var ferdig, var hun i gang med relieffene Frostrøyk til ekspedisjonshallen i Tromsø Lufthavn. I det 7 meter lange relieffet Generasjons-sjikt til Universitetsbiblioteket i Bergen tok hun i bruk kobber, som gav henne muligheter til å arbeide i friere former. En rekke offentlige oppdrag fulgte, bl.a. til skoler, sykehus, svømmehall og kirker. Else Hagens siste store utsmykning var Kretsløp til publikumshallen i Postgirobygget (nå Posthuset), Oslo, et 30 meter langt relieff i kobber, glassmosaikk og emalje, med figurmotiver av mennesker og fugler på drivende skyer.

Else Hagen laget også mindre materialbilder, f.eks. i form av masker eller portretter med treffsikre karakteristika, som Irma Salo Jæger (1969) og Rolf Stenersen (1960-årene). Bak lysten til å fabulere lå gjerne en symbolikk eller et naturinntrykk, som Dyremaske og blåklokker, et tyrehode i stål med flora i blå emalje. Under arbeidet med de store romutsmykninger ble grafikken en nødvendig avkobling, med et mangfold av motiver og uttrykk, samtidig som hun kunne lage utkast og delskisser til materialarbeidene.

Etter fylte 70 år malte Else Hagen bl.a. uttrykksfulle portretter av Ingolf Rogde som Jeppe og forfatterinnen Torborg Nedreaas og dessuten arbeidet hun med akvareller. 1991 leverte hun, sammen med Ludvig Eikaas og Kjell Torriset, utkast til konkurransen om kong Haralds edsavleggelse i Stortinget. Utkastene ble refusert; ifølge kritikeren Harald Flor var det jurymedlemmene som sviktet.

Fra 1960-årene var Else Hagen bosatt på Ekely. Hun var lenge en aktiv skribent i pressen med sterke debattinnlegg og artikler i kunsttidsskrifter. Hun hadde en rekke tillitsverv, bl.a. som styremedlem 1970–79 og formann 1978–79 i Kunstnerforbundet; medlem i Nasjonalgalleriets råd og innkjøpskomité 1970–78 og 1982, og medlem av Sakkyndig råd for åndsverk 1973–78. Hun er også representert med mindre verk i alle større kunstsamlinger i Norge.

    Et utvalg

  • Hemmeligheten, 1945
  • Tinnsoldater, 1945
  • Displaced person, 1948
  • Østenfor sol og vestenfor måne, 1950–52, Borgheim skole (tidligere Nøtterøy realskole)
  • Primstav, 1956, Melsom videregående skole (tidligere Vestfold landbruksskole)
  • Sjø og fugler, 1957, D/S Ragnvald Jarl
  • Søylen og gullfuglen, 1958–61, Kommunenes Hus, Trondheim
  • Samfunn, 1960–66, trappehallen, Stortinget, Oslo
  • Frostrøyk, 1966–69, Tromsø Lufthavn
  • Generasjons-sjikt, 1968–71, UBB
  • Solsystem, 1969–75, UBB
  • Gallionsfigur, 1971–73, Hagb. Waages rederi
  • Dyremaske og blåklokker, 1975, NG
  • Fjellbekk, 1973–75, Norges idrettshøgskole, Oslo
  • Ingolf Rogde som Jeppe, 1976, Riksteatret, Oslo
  • Byen, menneskene og havet, 1977–78, Haugesund rådhus
  • Kretsløp, 1977–80, Postgirobygget, Oslo
  • Torborg Nedreaas, 1981, H. Aschehoug & Co A/S, Oslo
  • S. Helliesen: biografi i NKL, bd. 2, 1983 (med bibliografi)
  • Aftenp. 21.9.1984, 16.9.1989, 8.2.1992
  • Agderposten 21.10.1987
  • Dagbl. 4.12.1991
  • Norske forfatterportretter, katalog NG, 1993, s. 182–83.
  • HEH 1994
  • SNL, bd. 6, 1997

    Kunstneriske portretter

  • Selvportrett, 1950; gjengitt i R. Revold: Norges billedkunst i det 19. og 20. århundre, 1953, bd. 2, s. 295

    Fotografiske portretter

  • Fotografi; gjengitt i Aftenp. 21.9.1984