Bibliotekdirektør. Foreldre: Gårdbruker Torstein Brevig (1900–55) og Ingeborg Hauge (1898–1987). Gift 5.4.1952 med direktør Harald Granheim (19.7.1922–), sønn av sagmester Andreas Granheim (1894–1970) og Guro Tronsgard (1896–1978).

I mer enn 40 år hadde Else Granheim sin arbeidsdag i Statens bibliotektilsyn. Hun kjente sitt fag til bunns og nøt en utstrakt respekt for sin uegennyttige innsats for norsk bibliotekvesen.

Else Brevig tilbrakte sine første år i Enebakk, men da foreldrene ble skilt, flyttet hun som fireåring med sin mor til Trondheim. Allerede i gymnaset ble hennes livslange interesse for litteratur vekket, og yrkesveien som bibliotekar ble for henne et enkelt valg. Etter examen artium 1944 og ettårig studentfagkurs på handelsgymnaset i Trondheim, begynte hun som praktikant på Trondheim folkebibliotek og studerte deretter ved Statens bibliotekskole i Oslo. Etter eksamen der 1949 var hun tilbake som bibliotekar i hjembyen et års tid.

1950 ble hun ansatt i Statens bibliotektilsyn, først som bibliotekar, senere som saksbehandler og fra 1958 bibliotekkonsulent. 1970 ble hun utnevnt til bibliotekdirektør, en stilling hun hadde inntil hun gikk av med pensjon 1991. Ved siden av direktørstillingen hadde hun redaktøransvaret for tidsskriftet Bok og bibliotek 1970–85.

Praksisen ved biblioteket i Trondheim kom til å prege hele Granheims yrkeskarriere. I senere arbeid med biblioteklov og forskrifter, i foredrag, i samtaler med politikere for å påpeke berettigelsen av en skikkelig bibliotektjeneste, kunne hun belyse problemstillinger med episoder fra utlånsarbeidet, fra bokbussen, fra møtet med brukere som var på jakt etter litteratur og informasjon som var viktig for deres videre vei i livet. Hun hadde en aldri sviktende tro på biblioteket som en demokratisk institusjon; alle skulle ha lik tilgang til informasjon, uansett økonomi og bosted. Også de med mindre utrustning enn vanlig, de funksjonshemmede, de som ikke hadde anledning til å oppsøke biblioteket selv – alle skulle ha muligheter for bibliotekservice. Dette kjempet hun for i offentlige komiteer og utvalg, i skrift og tale.

Else Granheim er blitt kalt den moderne biblioteklovs mor. Som sekretær for utvalget som fremmet innstilling til ny biblioteklov (vedtatt 1971), hadde hun stor innflytelse på forarbeidene. Nytt i loven var at folkebibliotekene ikke bare skulle være en del av den allmenne folkeopplysnings- og kulturpolitikken, men også sees på som et sentralt element i skole- og utdanningspolitikken. Bibliotekvesenet i kommunene skulle organiseres som ett system. Også loven av 1985 har Else Granheims bumerke, selv om det formelt sett var Statens bibliotekråd som utarbeidet forslag til ny lov i tråd med bl.a. nytt inntektssystem i staten. Hun var her en forkjemper for å opprettholde gratisprinsippet i folkebibliotekene, for å få nye media som et sterkere satsingsområde og for å beholde øremerkede tilskudd til bokbusser og biblioteklokaler. Samarbeidet med skolebibliotekene ble også formalisert i loven.

Else Granheim var opp gjennom årene medlem av en rekke offentlige styrer og utvalg med tilknytning til bibliotekvesenet. For sin innsats ble hun 1989 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Hun var også medlem av Den norske nasjonalkommisjonen for UNESCO og Foreningen Nordens kulturnemnd og formann i Nordisk Ministerråds komité for litteratur og bibliotek. Men det er først og fremst for sitt arbeid i den internasjonale bibliotekorganisasjonen IFLA (International Federation of Library Associations and Institutions) hun vil bli husket. Her var hun aktiv fra 1962; fra 1977 satt hun i hovedstyret, og 1979 ble hun, som første kvinne i organisasjonens historie, valgt til president.

Det som især kom til å prege hennes seksårige presidentperiode, var kampen for å få utviklingslandene involvert i bibliotekutviklingen. IFLA arrangerte i denne perioden sine første konferanser i Asia og Afrika. I tillegg var Else Granheim en alliansebygger mellom øst- og vesteuropeiske biblioteker. Hun arbeidet også hardt med å opprette et eget bibliotekprogram for den tredje verden. Under hennes styre ble IFLA en mer global organisasjon, og på en uanstrengt måte lyktes det henne å forene profesjonell etos med forhandlingsevne, gruppeånd og hjertevarme.

  • En oversikt over Else Granheims artikler og foredrag finnes i M. Bødtker m.fl.: Fast følge (se nedenfor, avsnittet Kilder og litteratur), s. 131–143
  • Biblioteklovgivningen i Europa. En komparativ studie, 1995
  • HEH 1994
  • M. Bødtker, L. Byberg og J. O. Gatland (red.): Fast følge. Festskrift til Else Granheim, 1991
  • E. Annaniassen og G. Vestheim: Bok over land. Trekk ved Statens bibliotektilsyns historie, 1999