Elsa Laula Renberg stiftet verdens første sameforening (i Sverige) 1904 og arrangerte det første landsdekkende samemøte i Norge 1917.
Da Elsa Laula ble født, drev hennes foreldre reindrift i grensetraktene mellom Helgeland og Västerbotten Lappmark. Hun fikk anledning til å ta høyere utdannelse, noe som var uvanlig for samiske jenter på den tiden; hun tok realskole i Örebro og jordmorskole i Stockholm. 1908 giftet hun seg med reindriftssamen Thomas Pedersen Toven fra Vefsn i Nordland. Paret tok navnet Renberg. I løpet av neste 13 årene fikk de seks barn, hvorav de to eldste døde tidlig. Familien etablerte seg i Toven reinbeitedistrikt, før de 1912 flyttet til Brurskanken reinbeitedistrikt og bosatte seg like sør for Mosjøen.
Fra tiden i Stockholm går Elsa Laulas livshistorie parallelt med den tidlige samiske organisasjonshistorien. 5. august 1904 ble Lapparnas Centralförbund – historiens første sameforening – stiftet i Stockholm, med Elsa Laula som leder. Samme år utgav hun pamfletten Inför Lif eller Død? Sanningsord i de Lappska Förhållandena, som bl.a. ble sendt til den svenske Riksdagen. Her tok hun opp samenes rett til land og vann og til skolegang. Året etter sendte Centralförbundet tre skriv til den svenske kongen angående samenes rettigheter i Sverige, hvorav ett var undertegnet av Elsa Laula, og hun var en av tre samer som fikk audiens hos kong Oscar 2. Høsten 1907 deltok hun i å stifte en sameforening på Helgeland, Brurskankens Lapforening, og 1910 stiftet hun Brurskankens samiske kvindeforening.
Elsa Laula Renberg reiste rundt i det samiske Norge fra Trondheim i sør til Finnmark i nord og holdt foredrag om samiske spørsmål, og ifølge samtidige kommentatorer vakte hun respekt og beundring overalt. I omtalen av et foredrag hun holdt i Trondheim i april 1914, konkluderte Adresseavisen: “Lapperne er like mottagelige for kundskaper og oplysning som andre folk. Som et levende bevis paa dette sto hun der selv, den lille kloke lappekvinde i sin vakre nationaldragt og talte saa greit og klart for sit folks sag.”
5. mai 1916 skrev Elsa Laula Renberg til reindriftsinspektør Kristian Nissen at Brurskankens samiske kvindeforening, der hun fortsatt var leder, holdt på å planlegge et stort politisk samemøte i Trondheim. Hun bad om statsstøtte til møtet og inviterte Nissen til å delta. Statsstøtte ble innvilget, og møtet ble berammet til 6.–9. februar 1917. Elsa Laula Renberg var leder for arrangementskomiteen, som for øvrig bestod av bare kvinner. Hovedsakene på møtet var reindriftsspørsmål (herunder revisjon av reindriftsloven), skolespørsmål samt organisasjonsspørsmål. Under sistnevnte sak innledet Arbeiderpartiets mest kjente agitator Martin Tranmæl til debatt.
Flere forfattere har – bl.a. med utgangspunkt i samtidige aviskommentarer – konstatert at det fantes uenighet basert på reelle interessemotsetninger mellom reindriftssamene på landsmøtet. Adresseavisen skrev: “Allerede ved møtets begyndelse fikk man det indtryk at dets deltagere var delt i to partier.” De to “partilederne” var utvilsomt Daniel Mortenson fra Røros og Elsa Laula Renberg. Hun ble referert slik i avisen Nidaros: “La de lapper som vil producere kjøt faa gjøre det, men la ogsaa os med hjorder paa ca. 100 ren faa ret til at leve paa gammel lappisk vis.”
Det er en kjensgjerning at overgangen fra tradisjonell reindrift (der melking av reinen var hovedsiden ved driften) til kjøttproduksjon skjedde langt tidligere i Rørosområdet enn i hjertet av Helgeland, der Elsa Laula og Thomas Renberg praktiserte sin næring. I Rørosområdet la enkelte om til kjøttproduksjon allerede i årene etter 1900. Det var altså representanter for to ulike reindriftsformer som møttes, med til dels ulike interesser i forhold til hva de ønsket å oppnå med hensyn til revideringen av reindriftsloven. Daniel Mortenson ønsket reindriften integrert i det norske samfunnet og en lov i henhold til dette. Elsa Laula Renberg var dypt forankret i den tradisjonelle, nomadiske reindriften og var opptatt av å bevare samiske verdier og tradisjoner, deriblant slike som var nedfelt i reindriftens interne, uskrevne regler. Daniel Mortenson var lite opptatt av slike ting. Han var f.eks. motstander av at samiske barn skulle lære samisk språk i skolen.
Samene i Finnmark hadde inntil 1920 samarbeidet med Arbeiderpartiet ved stortingsvalgene. Dette lyktes bra, for så vidt som samen Isak Saba ble innvalgt på Stortinget både 1906 og 1909. Etter 1920 gikk samebevegelsen i hele landet inn i en fase hvor man prøvde å holde seg utenfor partipolitikken. En viktig grunn til dette var den nye valgordningen til Stortinget som ble innført fra og med valget 1921. Den nye ordningen innebar forholdstallsvalg, og de samiske organisasjonspionerene så dermed muligheten for å stille egne samiske lister. Det ble stilt samiske lister i Finnmark 1921 og Nordland 1924. Resultatet var nedslående: 4,5 % av stemmene i Finnmark og 0,3 % i Nordland.
I Nordland var samelisten 1924 et samarbeid mellom Henrik Kvandahl fra nordfylket og Elsa Laula Renberg, som innehadde henholdsvis 1. og 2. plass på listen. Listen bar navnet “Nordland fylkes uavhengige, nasjonale folkets valgliste (Alt for fedrelandet)”. Hvorfor valgte initiativtakerne et norsk-nasjonalistisk navn, som overhodet ikke signaliserte at det var en samisk liste? Listen i Finnmark 1921 ble til sammenligning ganske enkelt kalt “Samerne”. Det er nærliggende å tenke seg at man i Nordland på denne måten håpet å få stemmer fra andre enn samer. Samtidig var det tydeligvis viktig å gi et signal til velgerne om at det ikke var noen motsetning mellom det å være same og det å støtte opp om “fedrelandet” Norge.
Ved stortingsvalget 1927 gikk igjen mange samer sammen med Arbeiderpartiet, og Henrik Kvandahl ble valgt til varamann fra Nordland. Elsa Laula Renberg deltok imidlertid ikke i dette samarbeidet. Fra slutten av 1920-årene og de neste tiårene gikk samene inn i en passiv politisk periode, som i ettertid er blitt kalt “fimbulvinteren i samisk organisasjonshistorie”.
Elsa Laula Renbergs innsats blir i dag høyt verdsatt i det samiske samfunnet på tvers av landegrensene. Åpningsdagen for det første samiske landsmøtet i 1917 (6. februar), der hun var primus motor, feires i dag som Samefolkets dag av samene i Norge, Sverige, Finland og Russland.
Ekteparet Renberg engasjerte seg i 1920-årene særlig i prosessen omkring den nye reindriftsloven, som samelandsmøtet 1917 hadde satt fart i. Den nye loven ble vedtatt av Stortinget 1933, noe Elsa Laula Renberg selv ikke fikk oppleve. Hun døde av tuberkulose på Brønnøy sykehjem 1931, bare 53 år gammel.