Skuespiller og instruktør. Foreldre: Havnefogd Thomas Engelhardt Isefiær (1835–1913) og Katharine Margrethe Johnsen (1852–1944). Gift 1931 med rittmester Mads Conrad Langaard (26.2.1881–18.12.1950; han gift 1 med Borghild Bryhn, se Borghild Langaard), sønn av grosserer og fabrikkeier Knud Christian Langaard (1849–1922) og Ellevine (“Ella”) Marie Langaard (1857–90), ekteskapet oppløst.

Ellen Isefiær var en dyktig skuespiller som etter hvert gikk over til å bli instruktør. I begge funksjoner gav hun et stort publikum sterke teateropplevelser, og hun betydde mye for mange skuespilleres kunstneriske utvikling.

Ellen Isefiær vokste opp i en svært kulturinteressert familie med særlig interesse for teater og musikk. Fra tidlig ble hun med i amatøroppsetninger i hjembyen Kristiansand. Gymnaset gjennomførte hun i Kristiania, og 1918–20 var hun elev ved Nationaltheatret, hvor hun leste med Bjørn Bjørnson og Ragna Wettergreen og medvirket i noen mindre roller. 1920 var hun på et studieopphold i Paris, “og så var jeg for alltid viet til teateret”, som hun uttalte. Høsten 1921 ble hun engasjert ved Stavanger Teater, og her debuterte hun som Anna Hielm i Gunnar Heibergs Kong Midas.

Høsten 1924 begynte Ellen Isefiær på Centralteatret. Der utviklet og utfoldet hun sin replikk og begavelse som karakterskuespiller i en rekke store og høyst forskjellige roller innen så vel farser som lystspill, i tragedier og operetter. Som Svanhild i Ibsens Kjærlighedens Komedie fikk hun frem skikkelsens livsmot og vemod, og som Rita i Lille Eyolf la hun sterk vekt på den fundamentale forandring rolleskikkelsen gjennomgikk.

1931 stengte Centralteatret av økonomiske grunner, og Ellen Isefiær livnærte seg deretter i noen år som hushjelp. Våren 1938 engasjerte Henry Gleditsch henne til Trøndelag Teater for å spille i Venner av Arnulf Øverland, og der fikk hun sin første regioppgave i Axel Kiellands kriminalkomedie Mannen alle ville myrde. Fra 1939 var hun fast engasjert på Trøndelag Teater, hvor hun spilte og instruerte om hverandre. Sterkt inntrykk gjorde hun som en høyreist og myndig Tora i Bjørnsons Paul Lange og Tora Parsberg samme år. Etter at teateret stengte ved krigsutbruddet 9. april 1940, nedla hun en stor innsats for å få virksomheten i gang igjen samme sommer.

Fra høsten 1940 ledet Isefiær Carl Johan Teatret i Oslo. Til tross for en allsidig og utrettelig aktivitet for å berge teateret gjennom en vanskelig tid, stengte okkupasjonsmakten det 1943. Isefiær kontaktet Gyda Christensen, som var sjef på Det Nye Teater, og på meget kort tid var kontrakten klar. Der ble hun frem til freden 1945.

Etter 1945 var Isefiær bare i kortere perioder tilknyttet faste teatre. 1956–59 var hun fast instruktør ved Folketeatret, og 1961–62 fungerte hun som kunstnerisk leder ved Trøndelag Teater. Den friheten frilansvirksomheten gav, benyttet hun til instruktørvirksomhet over hele Norden.

Frem til 1956 vekslet Ellen Isefiær mellom opptreden på scenen og instruksjon. Etter hvert erkjente hun at å spille var uforenlig med å instruere. En oppsetning av Ibsens Gengangere 1956, hvor hun viste en fengslende fru Alving i egen regi, ble hennes sorti som skuespiller.

Isefiær iscenesatte mer enn 200 oppsetninger, hvorav 50 på Trøndelag Teater. Som instruktør var hun sikker og myndig. På forhånd gjennomførte hun et grundig tekstarbeid, og hun så, som en utpreget visuell instruktør, hvordan skuespillerne skulle bevege seg i forhold til hverandre og hvordan de kunne underbygge replikkene med kroppsspråket. Hennes evne til innlevelse virket tillitskapende, og med sin skuespillererfaring nedla hun stort faglig arbeid med skuespillerne. Isefiær var æresmedlem i Norsk Sceneinstruktørforening.

Foruten en rekke utmerkede Shakespeare-oppsetninger, som Hamlet på Den Nationale Scene 1964 og Othello på Riksteatret 1965, var oppsetningen av Ernst Orvils Rødt lys 1948 et høydepunkt. Sporvogn til begjær av Tennessee Williams på Trøndelag Teater 1949 ble en av teaterets største suksesser. Selv regnet hun Kong Oidipus på samme teater 1956 som et av høydepunktene. Hun dramatiserte og instruerte Johan Falkbergets Nattens brød under tittelen An-Magritt, og dette stykket ble fremført i Trondheim, Bergen og Oslo i 1960-årene.

Ellen Isefiær filmdebuterte 1928 i Walter Fyrsts Café X, og frem til 1956 viste hun seg sporadisk i filmroller.

    Lydopptak

  • Intervju med Ellen Isefiær, ved A. Aas, 3 lydkassetter (185 minutter), 14.11.1978, i Gunnerus-biblioteket, UBT

    Etterlatte papirer

  • En del brev fra Isefiær til teatersjef Victor Huseby fra årene 1968–82 finnes i Husebys privatarkiv i Gunnerus-biblioteket, UBT
  • P. Gjesdahl: Centralteatrets historie, 1964
  • biografi i TFL, 1991
  • div. intervjuer og tidsskriftartikler