Norsk-svensk journalist, forfatter og seksualpedagog. Foreldre: Sogneprest Immanuel Ottesen (1834–1919) og Karen Arselle Essendrop (1844–1909). Gift 19.10.1931 (samboer fra februar 1915) med urmaker, redaktør og forfatter Albert Jensen (29.6.1879–9.4.1957), ekteskapet oppløst 1937. Datterdatter av Carl Peter Parelius Essendrop (1818–93; se NBL1, bd. 3).

Den norskfødte Elise Ottesen-Jensen var en av Sveriges mest omtalte og omstridte, men også mest avholdte kvinner. Gjennom et langt og dramatisk liv kjempet hun for seksualopplysning, prevensjon og en mer liberal abortlovgivning, og hun var en pioner når det gjaldt å endre holdningene til homoseksualitet. Hun var initiativtaker til og i en årrekke leder for Riksförbundet för Sexuell Upplysning, RFSU. Hennes arbeid for familieplanlegging vant internasjonal anerkjennelse og fikk betydning langt utenfor Skandinavias grenser.

Elise Ottesen vokste opp på en prestegård i Høyland på Jæren som nummer 17 av i alt 18 barn. Faren var en høyt ansett embetsmann, men paternalistisk og konservativ når det gjaldt familien. Elise gjorde tidlig opprør mot farens verdisyn og rigide holdning i religiøse spørsmål.

Etter middelskoleeksamen begynte hun 1903 som elev hos en tannlege i Stavanger. Aller helst ville hun studere medisin, noe økonomien ikke tillot. Hun var også en dyktig pianist. Men en ulykke i laboratoriet 1905, der hun mistet flere fingre, satte en brå stopp for både tannlegeplanene og musikken. Kort etter ble hennes 15-årige søster gravid og forvist til Danmark, der barnet ble bortadoptert. Søsterens skjebne vakte Elises interesse for sosiale reformer, særlig var hun opptatt av kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møllers forslag om en mer human behandling av ugifte mødre.

1908 drog Ottesen til Trondheim for å bli sekretær i et handelsfirma. Hun trivdes ikke med arbeidet og tok 1910 imot et tilbud om å bli journalist i avisen Nidaros. Da hun året etter gikk over til avisen Ny Tid, kom hun for alvor i kontakt med arbeiderbevegelsen. Ikke minst ble hun påvirket av redaktøren, Martin Tranmæl.

På nyåret 1913 flyttet Ottesen til Bergen for å bli journalist i avisen Arbeidet. Her deltok hun i kampanjer for obligatorisk seksualundervisning i skolen og avkriminalisering av abort. Hun leste Die sexuelle Frage av den tyske seksualforsker Auguste Forel, en bok som kom til å få en avgjørende betydning for hennes senere arbeid som rådgiver i seksualspørsmål.

Første gang hun opptrådte offentlig var i Folkets Hus i februar 1914, etter at hun i en artikkel hadde tatt til orde for at seksualforbrytere burde rehabiliteres. Det vakte en storm av reaksjoner, ikke minst fordi emnet nærmest var regnet for tabu. Men selv om hennes ideer møtte motstand, klarte hun å vinne tilhørerne med sin enkle og levende argumentasjon.

Kort tid etter møtte hun den svenske syndikalist og agitator Albert Jensen, som var i Bergen på foredragsturné. De innledet et forhold som skulle vare i 22 år. Da Jensen samme år ble utvist til Danmark, flyttet Elise etter. I København ble hun korrespondent for Arbeidernes Pressebyrå i Kristiania og senere fast oversetter og agent for den amerikanske forfatteren Upton Sinclair i Skandinavia. 1917 mistet hun sitt første og eneste barn etter en vanskelig fødsel.

1919 ble Albert Jensen utvist til Sverige, der han måtte sone en straff for antimilitaristisk agitasjon. Stockholm ble siden Elises faste hjem. Fra 1922 var hun redaktør av kvinnesidene i avisen Arbetet. Under den etter hvert så kjente signaturen “Ottar” skrev hun om emner som seksualundervisning, familieplanlegging, barns rettigheter, abort og rasehygiene. Hun kom i kontakt med mange arbeiderkvinner og så hvilken nød og elendighet den nesten totale uvitenhet om seksuelle spørsmål kunne forårsake.

I årene som fulgte, brukte Elise Ottesen-Jensen – eller “Ottar”, som hun ble kalt – alle sine krefter i arbeidet for seksuell opplysning. 1933 tok hun initiativet til å danne Riksförbundet för Sexuell Upplysning (RFSU), som hun ledet helt til 1959. Hun reiste rundt i Sverige og holdt foredrag, opptil 300 i året. Etter hvert utviklet hun seg til en fremragende agitator og debattant, fryktløs og rett på sak, men også full av humør og menneskelig varme. På reisene bodde hun ofte hjemme hos arbeiderfamiliene, fortalte om prevensjon og tilpasset pessarer.

Hun knyttet også kontakter med utlandet. Hennes internasjonale engasjement i befolkningsspørsmål førte til dannelsen av International Planned Parenthood Federation 1953, en organisasjon hun ledet 1959–63.

Elise Ottesen-Jensen opplevde å se mange skanser falle og mye av det hun kjempet for bli realisert. Da hun 1941 samlet inn penger til et hjem for ugifte mødre, den senere “Ottar-gården”, støttet både kongen og statsministeren prosjektet. At Sverige 1942, som første land i verden, innførte seksualundervisning som fag i skolen, var i stor grad hennes fortjeneste.

Etter at hun trakk seg tilbake 1963, skrev hun to erindringsbøker, Och livet skrev og Livet skrev vidare. Gjennom årene fikk hun en lang rekke æresbevisninger, bl.a. et æresdoktorat i medisin ved universitetet i Uppsala.

  • Ovälkomna barn, Stockholm 1926
  • Könslagarnas offer, Stockholm 1928
  • Människor i nöd, det sexuella mörkrets offer, Stockholm 1931
  • Sexualundervisningen, i A. Tallberg (red.): Sexuallivet i modern belysning, Stockholm 1944
  • Säg barnet sanningen, Stockholm 1945
  • ABC för ett lyckligt äktenskap (sm.m. N. Nilsen), Stockholm 1949
  • Och livet skrev, Stockholm 1965
  • Livet skrev vidare, Stockholm 1966
  • Sexualfrågan, i Vår egen tid från 1920 till 1960-talet, bd. 10 av J. Cornell (red.): Den svenska historien, Stockholm 1968

    Ikke-publisert materiale

  • Arkivet etter Riksförbund för sexuell upplysning, i Arbetarrörelsens arkiv och bibliotek, Stockholm
  • Elise Ottesen-Jensens korrespondanse og klipparkiv, i Planned Parenthood Federation of America Library
  • E. Ottesen-Jensens erindringsbøker (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • L. E.: “Elise Ottesen-Jensen som hun er”, i Arbeiderkvinnen nr. 3–4/1947
  • D. Linder: “Elise Ottesen-Jensen – en banebryter for seksuell opplysning”, i Arbeiderhistorie1994, s. 56–78
  • d.s.: Seksualpolitikk og kvinnekamp. Historien om Elise Ottesen-Jensen, 1996
  • d.s.: Crusader for sex education. Elise Ottesen-Jensen (1886–1973) in Scandinavia and on the International Scene, New York/London, 1996
  • diverse avisklipp i AAB, Oslo

    Fotografiske portretter

  • Et godt utvalg portretter i Arbetarrörelsens arkiv och bibliotek, Stockholm, gjengitt i D. Linder: Seksualpolitikk og kvinnekamp. Historien om Elise Ottesen-Jensen, 1996