Elias Mork vil særlig bli husket for sine undersøkelser omkring temperaturens betydning for skogens foryngelse og vekst og for sin innsats for å finne frem til metoder for planting av gran.
Mork vokste opp i en stor søskenflokk i Namdalen, der faren drev kombinert jord- og skogbruk. Etter endt skolegang tok han skogskole og studerte så ved Norges landbrukshøgskole (NLH), hvor han avla skogbrukseksamen 1923. Han var assistent i skogbotanikk ved NLH 1924–31. Et av de områdene som opptok ham, var trevirkets anatomiske egenskaper. I denne perioden hadde han delvis vært knyttet til Det norske Skogforsøksvesen som tilfeldig medarbeider, og 1933 ble han fast ansatt der som forsøksleder. 1947–67 var han professor samme sted og 1956–62 også forsøksleder.
Det lot til å være dårlige forhold for naturlig foryngelse av skogen i Nord-Trøndelag. Mork hadde mistanke om at det kunne skyldes temperaturforholdene. Han satte derfor i gang undersøkelser omkring temperaturens virkning på omsetningen i jorden, på granens frøsetting og frøets modning og vekst. 1934 tok han doktorgraden på avhandlingen Temperaturen som foryngelsesfaktor i de nord-trønderske granskoger. Etter at undersøkelsene i Trøndelag var avsluttet, ble utstyret fraktet ned til Hirkjølen i Østerdalen, og nye undersøkelser ble satt i gang. Her kunne Mork bl.a. vise at det i høyereliggende områder, også under skoggrensen, ofte kan være frost om natten, selv midt på sommeren.
Det er ikke en direkte, lineær sammenheng mellom temperatur og vekst, verken når det gjelder frøutvikling eller trærnes vekst. Mork la ned et betydelig arbeid for å finne frem til metoder slik at en kunne beregne den vekstmessige virkningen ut fra temperaturmålinger. Han utførte derfor mange undersøkelser over temperatur og frøutvikling, for bjørk, furu og gran, og definerte “vekstenheter” for å angi temperaturens virkning på granens lengdevekst.
Også når det gjaldt vegetasjonstyper gjorde Elias Mork en stor innsats. Han la frem forslag til hvordan de skulle defineres og pekte på den betydningen de har for skogens foryngelse.
Mange steder er det vanskelig å basere seg bare på naturlig foryngelse. Hvis en vil drive et rasjonelt skogbruk, må en ty til skogkultur – i første rekke planting. Mork fikk anlagt tallrike feltforsøk over hele landet for å klarlegge hvordan plantingen bør skje. I den forbindelse utviklet han “flatrotmetoden”.
Til sine undersøkelser trengte Mork utstyr som ikke fantes i butikken, eller som var for dyrt å kjøpe. Han utviklet derfor selv for en stor del den apparaturen han trengte ved hjelp av ting han allerede hadde for hånden.
Mork var en lun og stille kar. Han likte ikke for mye blest omkring seg, men når han var i lag med gode venner, for eksempel i Trollstua på Hirkjølen, kunne han riktig slå seg løs.
Elias Mork var medlem av Det norske Videnskaps-Akademi fra 1951 og av flere utenlandske vitenskapsselskaper. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1963.