Eivind Thon var ansatt i Norges Handels- og Sjøfartstidende (NHST) i 50 år, de siste 17 som sjefredaktør. Han var en profilert og engasjert tillitsvalgt i pressens organisasjoner, og han utgav en rekke bedriftshistorier.
Thon vokste opp i Kristiania og tok examen artium ved Frogner skole 1907. Han startet sin yrkeskarriere i forsikringsbransjen 1907–11; fra 1912 studerte han sosialøkonomi ved universitetet i Kristiania og tok statsøkonomisk eksamen (cand.oecon.) 1914. Sin første kontakt med journalistyrket fikk han 1912 i NHST, som var et resultat av fusjon mellom avisen Kysten og Norges Sjøfartstidende. Thon begynte som økonomisk medarbeider og ble redaksjonssekretær 1915. Under den første verdenskrig hadde han 1917–18 permisjon for å være sekretær i den såkalte Stray-delegasjonen som arbeidet i USA med å rekvirere norske skip.
Thon var nyhetsredaktør i NHST fra 1931. Under den annen verdenskrig ledet han NHST som ukeavis fra 1943, da avisen ikke lenger kunne utgis som dagsavis. Etter frigjøringen overtok han som sjefredaktør og satt i den stillingen til han gikk av 1962. Han virket som kåsør i norsk radio allerede fra slutten av 1920-årene, kjent fra programposten “Sett og hørt”. Han var tilknyttet Norsk Rikskringkasting som fast økonomimedarbeider 1933–40 og 1945–47.
Eivind Thon var blant de første som så betydningen av sterke journalist- og presseorganisasjoner. Han var sekretær i Kristiania Journalistklub 1916–18, viseformann 1918–19 og formann 1919. Han var også en av grunnleggerne av Norsk Journalistforbund 1920 og var forbundets viseformann 1920–21 og formann fra 1921 til forbundet ble lagt ned 1922 etter sterke indre stridigheter om journalistenes oppførsel under typografenes streiker.
Thon var opprinnelig tilhenger av den såkalte Larvik-resolusjonen, som forbød journalistene å arbeide under typografenes streik. Motstandere av resolusjonen mente at den kunne utnyttes politisk ved å hindre utgivelser kun på den borgerlige siden. Thon skjønte tidlig behovet for solidaritet på tvers av faggrupper. Selv om hans egen arbeidsplass støttet høyresiden i norsk politikk, mente han at det i neste omgang var journalistene som kunne trenge støtte fra typografene og at “en viktig faglig aktion fra journalisternes side ikke er mulig uten støtte [fra typografene]”.
Thon endret standpunkt etter en opprivende konflikt om en streik i Morgenbladet under storstreiken 1921. Det var i denne turbulente situasjonen han overtok formannsvervet i Norsk Journalistforbund. Det viste seg nytteløst å holde venstresiden og høyresidens journalister samlet i en forening, og forbundet ble lagt ned året etter. Thon var også formann i Oslo-avdelingen av Norsk Presseforbund (NP) 1924–26 og medlem av NPs hovedstyre 1921–28 og 1938–45.
Etter den tyske okkupasjonen av Norge i april 1940 var Thon med på et møte mellom representanter for hovedstadspressen, der det ble besluttet å fortsette driften av NTB under en tyskkontrollert ledelse. Han satt også under hele krigen i styret i NP, som valgte å fortsette driften av NP “på lavbluss” også etter at det var innsatt en kommissarisk ledelse fra NS.
Thon var forfatter av en rekke fagbøker og bedriftshistorier. Som hans hovedarbeider må regnes Krig og penger, Råvarene i verdenshandelen og Oljens eventyr, en bedriftshistorie for Norsk Brændselolje. I sin siste bok, Gode og dårlige penger (1960), oppsummerte han sine hovedteorier om inflasjon. Thon var en av den økonomiske liberalismens fremste forsvarere og var sterkt kritisk til den reguleringspolitikken som arbeiderpartiregjeringene drev i etterkrigstiden.