Biskop. Foreldre: Adjunkt, senere biskop Otto Jensen (1856–1918) og Marena Christine Pedersen (1846–1924). Gift 17.8.1909 med Kathrine Seip (23.3.1883–7.4.1949), datter av sogneprest Jens Laurits Arup Seip (1852–1913) og Marie Fredrikke Aubert (1853–1931). Navneforandring fra Jensen til Berggrav-Jensen 1907, til Berggrav 1917.

Eivind Berggrav ble gjennom sin bispegjerning, sitt allsidige forfatterskap, sin innsats i motstandskampen i Norge under den annen verdenskrig og sitt internasjonale økumeniske engasjement en av 1900-tallets mest betydningsfulle kirkeledere, både nasjonalt og internasjonalt.

Berggrav var født i Stavanger, men tilbrakte de fleste av sine barneår i Asak i Østfold, der faren var prest i årene 1889–99. I hjemmet kom han tidlig i kontakt med ledende teologer og kirkemenn, og etter examen artium 1903 tok han fatt på teologistudiet i Kristiania. Etter en periode med stor aktivitet i det kristelige studentarbeidet, kom han inn i en periode med alvorlig religiøs tvil, men fullførte likevel studiene høsten 1908.

I de første ti årene etter endt teologistudium arbeidet Berggrav i skolen, som lærer ved Eidsvold Folkehøiskole 1909–14 og Holmestrand lærerskole 1914–15, deretter som styrer ved Akershus amtsskole i Fetsund 1915–19. Samtidig utfoldet han en betydelig aktivitet som redaktør for tidsskriftet Kirke og Kultur (1909–59, med unntak av årene 1922–24 og 1942–45), som journalist og som folketaler i hele Skandinavia. 1915 oppholdt han seg en tid ved fronten som krigskorrespondent for Morgenbladet og utgav sin første bok, Krigerliv og religiøsitet.

Etter en religiøs avklaring søkte han prestestilling og var sogneprest i Hurdal 1919–24. Som prest ved Botsfengselet 1925–28 deltok han aktivt i reformarbeidet innenfor fengselsvesenet. Samtidig arbeidet han med religionspsykologiske spørsmål og tok 1925 den teologiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo på avhandlingen Religionens terskel.

Høsten 1928 ble Berggrav utnevnt til biskop i Hålogaland. I årene 1929–37 markerte han seg som en aktiv og handlekraftig biskop i Tromsø, og han ble raskt en ledende skikkelse i bispekollegiet. Berggrav arbeidet for å styrke Bispemøtets plass i kirken og kom ved enkelte anledninger i konflikt med Kirkedepartementets ledelse. Også innad i bispedømmet markerte han seg som en myndig, men samtidig folkelig biskop, som samlet mange mennesker ved gudstjenester og visitasbesøk. Boken Spenningens land, som handler om Berggravs bispeår i Nord-Norge, ble en bestselger 1937. Samme år ble han utnevnt til biskop i Oslo, en stilling han innehadde til han fratrådte ved årsskiftet 1950/51 på grunn av sviktende helse.

Også i den allmenne kultur- og samfunnsdebatt spilte Berggrav en stadig viktigere rolle. Hans forsvar for teaterstykket Guds grønne enger, som ble oppført på Nationaltheatret 1933, førte ham i konflikt med de fleste kretser i Den norske kirke. Ved andre anledninger, bl.a. som litteraturkritiker, gikk han til angrep på moderne, sekulære kulturytringer og kom f.eks. i heftig strid med forfatteren Sigurd Hoel. I tillegg utfoldet Berggrav en omfattende religionspedagogisk virksomhet, bl.a. gjennom egne utgaver av bibelhistorien og forklaringene til katekismen. Han var formann i Det Norske Bibelselskap 1938–55.

Som kirkeleder ble Berggrav stadig mer en samlende skikkelse. Fra sitt opprinnelig liberalteologiske standpunkt beveget han seg i sentrumskirkelig retning. Hans brobyggerevner kom tydelig til uttrykk under den annen verdenskrig, da han ble den ledende representant for den kirkelige motstand mot nazismen.

Vinteren 1939/40 hadde Eivind Berggrav i samarbeid med Henrik Sørensen, Johan H. Andresen og kronprins Olav gjort et forgjeves forsøk på å megle mellom Tyskland og Storbritannia (beskrevet i Berggravs bok Forgjeves for fred). Et par radiotaler og et besøk hos de norske styrkene på Krokskogen i midten av april 1940, der han lot seg avbilde med ropert, ble utnyttet av den tyske propagandaen, som fremstilte biskop Berggrav som ettergivende overfor tyskerne. Disse episodene førte til at han måtte tåle kritikk fra enkelte hold også etter krigen. Han ble dessuten kritisert for sin rolle i forbindelse med opprettelsen av Administrasjonsrådet i april 1940 og for å ha deltatt i Riksrådsforhandlingene om kongen frem til 17. juni 1940. I boken Da kampen kom leverte han etter krigen et engasjert forsvar for sitt engasjement i denne perioden.

Etter den politiske “nyordningen” 25. september 1940 markerte Berggrav en klar front mot det nazistiske styret, og han ble en samlende skikkelse i den kirkelige motstandskampen. Stor betydning fikk det at han i oktober 1940 tok initiativet til dannelsen av Kristent Samråd. Han var dessuten hovedarkitekten bak biskopenes hyrdebrev i januar/februar 1941, og bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn, som dannet grunnlag for prestenes embetsnedleggelse 1. påskedag 1942. Berggrav maktet å forene ulike kirkelige grupperinger og samarbeidet aktivt med lederskikkelser som Ole Hallesby og Ludvig Hope. Han arbeidet også med det teologiske grunnlaget for motstanden, og ved flere anledninger tok han et oppgjør med tendensen innenfor lutherdommen til ukritisk statslojalitet. Berggravs sentrale stilling i kirkekampen førte til at han ble en yndet skyteskive for angrep både fra tyske og norske nazister, ikke minst fra Vidkun Quisling, som så på Berggrav som en personlig fiende.

24. februar 1942 la de norske biskopene, deriblant Berggrav, ned sine statlige embeter i protest mot det nazistiske styret. Da Berggrav ble arrestert i april 1942, i forbindelse med offentliggjøringen av Kirkens Grunn, gikk det rykter om at han risikerte dødsstraff. Etter noen dagers fengsling ble han imidlertid overført til sin egen hytte i Asker, der han var internert i tre år, til han rømte i april 1945 for å unngå eventuelle represalier fra nazistene i krigens sluttfase. I interneringsperioden greide han likevel å holde kontakten med motstandsbevegelsen, og han brukte ellers tiden til å skrive en rekke bøker som ble utgitt etter krigen, blant annet Staten og mennesket, som er et oppgjør med totalitær politisk tenkning. Manuskriptet ble under krigen smuglet til Sverige og senere også utgitt på svensk, tysk og engelsk.

I interneringsperioden hadde Berggrav også arbeidet med et forslag til ny kirkeordning, som etter krigen ble offentliggjort i boken Kirkens ordning i Norge. 1945 ble han leder for den offentlige Kirkeordningsnemnden, som 1948 la frem forslag til ny kirkeordning. Da Stortinget 1953 vedtok Lov om Den norske kirkes ordning, var det imidlertid få spor igjen av Berggravs kirketenkning. Berggrav markerte i etterkrigstiden sin skepsis mot statens makt over kirken, samtidig som han anklaget den sosialdemokratiske velferdsstaten for å ha totalitære trekk.

Allerede i 1930-årene hadde Berggrav fått fotfeste i den internasjonale økumeniske bevegelsen, bl.a. innenfor organisasjonen World Alliance, som arbeidet for fred mellom nasjonene. I etterkrigstiden engasjerte han seg stadig mer i økumenisk arbeid, særlig gjennom Kirkenes Verdensråd (KV), og Det Lutherske Verdensforbund (LVF). Berggrav var en aktiv deltaker på KVs to første generalforsamlinger, i Amsterdam 1948 og i Evanston 1954, og han spilte en viktig rolle som medlem av sentralkomiteen og eksekutivkomiteen og som en av presidentene i årene 1950–54. Hans foredrag om Stat og kirke i dag på LVFs generalforsamling i Hannover 1952 vakte stor internasjonal oppsikt, både fordi han anerkjente retten til revolusjon mot et urettferdig styre og fordi han angrep velferdsstaten. 1946 var Berggrav med på å stifte organisasjonen United Bible Societies, der han selv ble den første formann, senere president frem til 1957. Her fikk han utfoldet sine lederegenskaper og sine evner til brobygging på en måte som satte varige spor i organisasjonen.

Berggrav var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab, og ble hedret med en rekke æresdoktorater i utlandet. 1947 fikk han storkors av St. Olavs Orden, og han hadde også storkors av den svenske Nordstjärneorden, Finlands Lejons Orden og den nederlandske Oranje-Nassau-orden. 1953 fikk han den tyske hanseatiske Goethe-prisen.

1909 ble han gift med prestedatteren Kathrine Seip, og de fikk etter hvert fire sønner, bl.a. Dag Berggrav (1925–), som var ekspedisjonssjef og senere departementsråd ved Statsministerens kontor 1974–92 og formann i Norges Skiforbund 1964–70. Kathrine Seip Berggrav utfoldet en betydelig selvstendig virksomhet som prestekone og bispinne, frem til sin død 1949.

Eivind Berggrav døde av hjertesvikt 14. januar 1959 og fikk en storstilt bisettelse i Oslo domkirke 20. januar. Han er begravd på Vår Frelsers Gravlund.

  • Krigerliv og religiøsitet, 1915
  • Mannen Jesus, 1921
  • Religionens terskel. Et bidrag til granskningen av religionens sjelelige frembrudd (dr.avh.), 1924
  • Ekumeniska mötet i Stockholm 1925. En kontur, Stockholm 1925
  • Den religiøse følelse i sundt sjeleliv. En analyse av stemning og sinnelag i kristendommen, 1927
  • Fangens sjel – og vår egen. Erfaringer og iakttagelser fra Botsfengslet i Oslo, 1928
  • Spadestikk i kirkegrunn og kulturmark, 1929
  • Brytningene omkring Olav og Stiklestad. Momenter til et opgjør foran jubileet, 1930
  • Legeme og sjel i karakterliv og Gudsliv, 1933
  • Helliggjørelse, 1934
  • Oxford – fanfar eller fara?, Stockholm 1935
  • Spenningens land. Visitas-glimt fra Nord-Norge, 1937
  • Nordens innsats. Folkeforsoning. Demokratiets grunnlag. Fred straks, 1939
  • Mannen Jesus. Sjælelegen, 1941
  • Da kampen kom. Noen blad fra startåret, 1945
  • Folkedommen over NS. Hva vil være rett av oss?, 1945
  • Kirkens ordning i Norge. Attersyn og framblikk, 1945
  • Staten og mennesket. Oppgjør og framblikk, 1945
  • Norske kirkeprofiler fra siste slektsledd, 1946
  • The Norwegian Church in its International Setting, London 1946
  • Tider og tekster. Motivert forslag til en revisjon av Kirkeårets evangeliebok for Norge (Tekstboken), 1947
  • Barnesjel og religion. En studie fra virkeligheten, 1949
  • Humor og alvor. Essays, 1951
  • Kirkene lenges. Hendinger og spenninger i eningsverket, 1952
  • Religionen og vi. Radiosvar 1953, 1953
  • Contra Castberg. Om kirkens grunn, 1954
  • Forgjeves for fred. Vinteren 1939–40, (posthumt) 1960
  • Front – fangenskap – flukt, (posthumt) 1966

    Etterlatte papirer

  • E. Berggravs privatarkiv finnes i RA (privatarkiv nr. 330)
  • J. Gleditsch: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • O. Godal: Eivind Berggrav. Leader of Christian Resistance, London 1949
  • S. Stolpe: Eivind Berggrav. Bischof von Norwegen, München 1951
  • A. Johnson: Eivind Berggrav. Spenningens mann, 1959
  • H. Skottene: Kristenfolket i møte med skjønnlitteraturen. En undersøkelse av litteraturkritikken innenfor den kristelige offentlighet med særlig vekt på Eivind Berggravs kritikerskap, 1983
  • P. Voksø (red.): Eivind Berggrav. Brobygger og kirkeleder 1884–1984, 1984
  • G. Heiene: Eivind Berggrav. En biografi, 1992
  • A. Heling: Die Theologie Eivind Berggravs im norwegischen Kirchenkampf, Neukirchen–Vluyn 1992

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Thomas Berg; Tromsø domkirke
  • Maleri av E. Vigeland, 1947; p.e
  • Maleri av Hugo Lous Mohr, 1950; Oslo domkirke
  • Maleri av Per Vigeland, 1960; Det Norske Bibelselskap, Oslo
  • Portrettrelieff (bronse på granittsøyle) av Johan B. Hygen, 1984; Kirkens Hus, Oslo

    Fotografiske portretter

  • Portrett (sm.m. Kathrine Seip Berggrav) av Kaye Weedon, 1945; gjengitt i E. Diesen: Maidagene '45, 1977
  • Diverse portretter gjengitt i G. Heiene: Eivind Berggrav. En biografi, 1992