Arkitekt og maler. Foreldre: Lærer og kirkesanger Nils Olsen Slaatto (1868–1923) og Thora Juliane Lovise Askestad (1868–1956). Gift 1921 med Anine Wollebæk (20.6.1899–29.6.1997), datter av gårdbruker Carl Theodor Dahl Wollebæk (f. 1864) og Gudveig Kristine Lysgaard (f. 1869), ekteskapet oppløst 1936. Far til Nils Slaatto (1923–2000).

Eindride Slaatto er kjent som en av norsk funksjonalismes avantgardearkitekter og som markant leder for eget arkitektkontor i årene før og etter den annen verdenskrig. Han var dessuten hele livet aktiv som maler.

Slaatto vokste opp i Røyken. Etter noen år på gymnas og handelsgymnas begynte han som hospitant på arkitektavdelingen ved NTH 1917, men fikk ikke ta diplom, fordi han ikke hadde examen artium. Etter tre år i Trondheim drog han tilbake til hjembygda, der han virket i noen år som arkitekt. 1921 giftet han seg med en medstudent fra NTH, Anine Wollebæk, og året etter hadde han et studieopphold i Italia. 1925 etablerte han egen arkitektpraksis i Oslo. 1937–47 bodde og virket han på Gol og flyttet deretter til Hønefoss.

Da modernismen gjorde sitt inntog i norsk arkitektur i slutten av 1920-årene, var Slaatto en viktig aktør og forsvarer av det som skulle bli en ny norsk nasjonal stil. Allerede 1929–30 bygde han en boligblokk i Nobels gate 37 i Oslo etter de nye prinsipper: En enkel, kubisk bygningskropp med flatt tak ble reist i jernbetong og planløst etter funksjonalismens påbud, med luftige balkonger og flerfags vinduer.

Gjennombruddet som funksjonalist fikk Slaatto med De-No-Fa-gården i Prinsens gate 2 i Oslo. Med dette store kontor- og forretningsbygget skapte han en viktig modell for moderne næringsbygg. Den velproporsjonerte, renskårne gården i mineralittpusset betong ble bygd i 7 etasjer med vindusbånd og flatt tak. De kobberbeslåtte, forsiktig uttrukne gesimsene og de kraftig profilerte hovedportalene i hvit størengranitt viser formalt til elementer fra 1920-årenes nyklassisisme, som Slaatto med stor overbevisning har integrert i det modernistiske. Bygningen fikk Houens fonds diplom 1933.

Slaattos erfaringer med De-No-Fa-gården førte til en lengre artikkel i Byggekunst, der han manet sine kolleger til “nøie hensynstagen til den moderne forretnings- og kontorteknikk, og ikke minst til den økonomiske side”. Dette konkretiserte han igjen i kontorblokken Akersgata 32, der horisontale og vertikale avtrapninger i fasaden skaper et geometrisk relieff.

1932 stod to av Slaattos elegante villaer ferdig. Ivar Aasens vei 19a på Vinderen er reist i teglsten etter den “strenge funksjonalismens” estetiske prinsipper: Klare volumer har dypt innskårne vinduer, mens gavler og baldakiner er trukket ut fra flaten, et formspill som minner om den nederlandske de Stijl-gruppen. Et kubisk tårn kroner hovedvolumet og understreker strukturens dynamiske karakter. Dynamikk kan også være stikkordet for eneboligen i Wolffs gate 5, der beliggenhet og tomtens sparsomme areal var bestemmende for løsningen. På en høy, frittliggende fjellrabb tegnet Slaatto et hus som føyer seg etter det naturlige terrenget og etter reguleringslinjen på den smale, spissvinklede tomten. Men huset skulle bygges for en stor familie, og med et raffinert grep trakk arkitekten spisestue og soverom mest mulig utenfor bygningslinjen og økte derved boarealet. Et elegant avrundet karnapp hviler på inngangspartiet mot gaten, og mot sørvest følger huset tomtens djerve spiss, mens soverommene er “hengt på” hovedvolumet gjennom to etasjer. Huset ble utført i armert, kalkpusset betong og er en av norsk funksjonalismes mest spennende villaer.

For OBOS oppførte Slaatto Kampens Byggeselskap 1933–34. Bebyggelsen bestod av til sammen 433 leiligheter fordelt på 7 blokker og ble et ruvende tilskudd til OBOS' bygningsmasser. Mot slutten av 1930-årene gikk Slaatto over til en mer nasjonal byggestil og sluttet seg til en “funksjonell syntese” av tradisjon og modernisme. Da han flyttet utenbys, drev han en lang periode med nybygg og ombygging av gårdshus. 1956–57 hadde han imidlertid også offentlige oppdrag, bl.a. tinghuset i Ål, herredshus i Hole, St. Franciskuskirken i Hønefoss og kapellkirke i Strømsoddbygda.

I Eindride Slaattos ettermæle er ofte karakteristikken “typisk kunstnernatur” brukt. En fellesnevner for arkitekturarven han etterlot seg, kan imidlertid sies å være hans storlinjede, vitale og individualistiske formspråk. Husene ble reist etter vel gjennomtenkte planer og en detaljering som viser utpreget sans for håndverk og teknikk.

  • Forretningsgården, i Byggekunst 1931, s. 109–113

    Bygninger (et utvalg)

  • Oslo Ridehus, Drammensveien 131, Oslo, 1929 (revet 1993)
  • Nobels gate 37, Oslo, 1929–30
  • De-No-Fa-gården, Prinsens gate 2, Oslo, 1930–31
  • villa Ivar Aasens vei 19a, Oslo, 1932
  • villa Wolffs gate 5, Oslo, 1932
  • boligblokker Kampens Byggeselskap, Bøgata 27–31/Nittedalsgata 14–16 og 17–19/Normannsgata 52–68, 59–61 og 69–75/Skedsmogata 16–20/Telemarksvingen 2–22 og 19–21/Trysilgata 1–7/Vestbygata16–20 (nå Sons gate 17–21), Oslo, 1934
  • Hole herredshus, Viksveien 30, Røyse, 1956
  • Strømsoddbygda kapell, Norderhov, 1957
  • K. M. Sinding-Larsen: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • P. H. Engh og A. Gunnarsjaa: Oslo. En arkitekturguide, 1984
  • D. Myklebust: biografi (med bibliografi) i NKL, bd. 3, 1986
  • W. Findal: Norsk modernistisk arkitektur. Om funksjonalismen, 1996
  • opplysninger fra familien, 2003