Einar Sandberg var en vel ansett kunstner i sin generasjon og en sentral skikkelse blant de mange kunstnerne bosatt på Lillehammer. Han var spesielt opptatt av landskapsmaleriet og fant sine motiver i østlandsnaturen, med dalfører, åkrer og myke koller.
Sandberg vokste opp i den idylliske Gamlebyen i Fredrikstad. Sommeren tilbrakte familien på sitt landsted litt øst for byen. De vakre omgivelsene, med frodig vegetasjon og et rikt fugleliv, kom til å prege den blivende kunstneren. Han utdannet seg imidlertid først til agronom på Sem landbruksskole i Asker. For å få praksis drog han til Danmark, hvor han ble ansatt på et større gods utenfor København. Han benyttet seg av mulighetene til å se billedkunst i byens museer, og særlig fikk han interesse for landskapsmaleriet.
1899 sluttet han som agronom og søkte seg til Den kgl. Tegneskole (nå SHKS), hvor han ble opptatt i radérklassen som en av Johan Nordhagens første elever. Han gikk der bare i kort tid og utførte en del raderinger, bl.a. et livaktig portrett av professor Peter Waage.
På det tidspunkt hadde Sandberg allerede søkt veiledning i maleri hos Erik Werenskiold, og 1903 drog han igjen til København, nå for å studere ved Kristian Zahrtmanns malerskole. Under sitt siste opphold der, november 1904–januar 1905, kom han i kontakt med Henrik Sørensen og den svenske maleren Birger Simonsson, kunstnere som ble hans nære venner. Han har fremstilt dem i et dobbeltportrett fra 1905. Figurtegningen er forenklet, men gir en sterkt plastisk virkning med tunge, solide former i mørke, kantede fasetteringer.
Vinteren 1909–10 gikk Sandberg på Henri Matisses malerskole i Paris. Han var da en moden kunstner som allerede hadde funnet frem til sitt formspråk, og man ser ikke nevneverdig påvirkning fra den franske mester. Han fikk mer en bekreftelse på sitt kunstneriske mål: formens forenkling og disiplin i fargebruken.
Sammen med Henrik Sørensen kom Sandberg til Lillehammer første gang 1907, og med sin familie flyttet han dit for godt 1914. I hjemmet i Søndre gate ble det ikke bare malt. Det ble dyrket grønnsaker og bær, familien holdt gris og høns, og Sandberg samlet på biller og sommerfugler. I mange år stod en velvoksen bjørk i stuen og gav ham anledning til å oppleve tidlig vårgrønt flor mens snøen ennå lå høyt rundt huset. Billesamlingen ble senere forært til Bergens Museum.
Sandbergs store kjærlighet til trær kunne gi seg utslag i monumentale, nesten høystemte skildringer av rogn, furu, bjørk og lønn. Bruden, malt i Venabygd 1912, tenderer mot en abstrakt, rytmisk fremstilling. Koloritten har en egenverdi, og bildet gir en følelse av natursymbolikk med treet, som avtegner seg som en bauta, i motlys mot horisonten. Bjerk og gran skildrer en vårgrønn bjørk i kontrast mot en tung, mørk gran i silhuett mot Mjøsa og de lave åsene. Landbrukets sysler er et gjennomgående tema, og Såmannen er hans kanskje best kjente motiv. Ellers bringer han sjelden inn mennesker eller dyr i landskapet, men når det iblant skjer, er figurene gjerne små, som eksempelvis i Petter i landskapet. Bildet kjennetegnes ved en forenklet, nesten ornamental fremstilling av plogfurene og de for ham typiske brune og grønne nyansene mot den mørke åsen bak. Hans formspråk kjennetegnes ved en myk, men noe tung malemåte, og lyset er avdempet, gjerne svøpt i ettermiddagens sollys. I to landskapsbilder, Fra Kviteseid og Vinter, malt i Telemark rundt 1910, er naturformene forenklet så langt det er mulig uten at motivene mister sin gjenkjennelighet.
Einar Sandberg var en kjent og avholdt skikkelse i bybildet på Lillehammer, en stillfarende kunstner med en dyp samfølelse med norsk natur. Han stod ofte og malte ved Forsetsetra i Gausdal Vestfjell. Etter hans død ble det reist en minnestein over ham på lyngrabbene der han fant sine kjæreste motiver.