Pedagog og motstandsmann. Foreldre: Lærer, tidligere misjonsprest Jonas Bernhard Høigård (1869–1926) og Caroline Hansine Musæus (1880–1939). Gift 1934 med lærerskolelærer, cand.mag. Elfrida Glomnes (14.10.1906–21.3.1984), datter av grosserer Mathias Glomnes (1869–1956) og Samuline Skrede (1870–1957).

Einar Høigård stod i spissen for lærerorganisasjonenes illegale arbeid fra våren 1942 til han ble arrestert på senhøsten 1943 og tok sitt liv under forhør.

Høigård var en intelligent og usedvanlig moden ung gutt. Han tok examen artium ved Kongsgård skole i Stavanger 1927 og ble cand.philol. 1934. Et par semestre var han lektor ved universitetet i Hamburg og så der nazismen på nært hold. Da han kom hjem, ble han lektor ved Oslo katedralskole og var også skolens bibliotekar, dessuten underviste han på kurs og i enkelttimer ved andre skoler. Til å begynne med var han opptatt av litteratur, språkvitenskap og historie, men etter hvert dreide interessefeltet seg mot praktisk pedagogikk.

1937 ble Pedagogisk forskningsinstitutt opprettet ved Universitetet i Oslo, med Helga Eng som professor. To år senere ble pedagogikk etablert som eget fag, med et pensum som gav faget en forankring i den tyske dannelsestradisjon. Mannen bak dette opplegget var universitetsstipendiat Einar Høigård, som ble regnet som professor Engs naturlige etterfølger ved hennes planlagte avgang 1940.

Under den tyske okkupasjonen av Norge fra 1940 inntok Einar Høigård straks en lederposisjon i lærernes kamp mot nazifiseringen av skoleverket og det NS-organiserte Norges Lærersamband, som omfattet ca. 1200 lærere. Han formet sin motstand i fire hovedpunkter: 1) krav om medlemskap i eller lojalitetserklæringer til Nasjonal Samling (fra lærernes side) avvises, 2) ethvert forsøk på å bringe NS-propaganda inn i skolen avvises, 3) enhver ordre fra ikke kompetent hold avvises, 4) enhver medvirkning i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking avvises. Han uttalte det slik: “Om tyskerne seirer i krigen, da først begynner vår kamp for alvor!”

Som sentral motstandsleder satt Høigård på mange opplysninger – ikke minst om enkeltpersoner blant lærerne og i Hjemmefronten. De nazistiske myndighetene var svært opptatt av å bearbeide lærerne, og mange ble arrestert. For dem som ikke ble tatt, gjaldt det mer enn noen gang å holde stillingen; undervisningen fortsatte, ofte rundt i hjemmene.

Ved arrestasjonen av universitetslærerne oktober 1943 ble Høigård ettersøkt av Statspolitiet. Han prøvde å ta seg over til Sverige, men ble arrestert av grensepolitiet på toget mellom Sarpsborg og Halden og satt fengslet på Bredtvet fra 25. oktober til 25. november. Som troende kristen la han sitt liv i Guds hånd. Hans livssyn kommer til uttrykk i en rekke brev og notater fra tiden i fengselet. Da han ble overført til Victoria Terrasse for å bli forhørt, måtte han ta det vanskelige valget, og av frykt for å komme til å røpe andre under forhørene tok han sitt liv ved å hoppe ut fra et vindu i Kronprinsens gate.

Einar Høigård etterlot seg fire barn; den yngste datteren ble født etter hans død. I hans ene strømpe fant man et brev han hadde skrevet til sine barn. Det viser tydelig at hans død ikke var en impulshandling, men nøye overveid. Harald Schjelderup siterte ham i en minnetale våren 1955: “Jeg er redd fysisk smerte.”

Høigård var virksom i mange komiteer og utvalg og øvde stor innflytelse på dem han arbeidet sammen med. I studietiden var han formann i Filologisk særutvalg, senere ble han formann i Kandidatforeningen. Han hadde en bred kontaktflate; gjennom sitt arbeid ved universitetet kom han i forbindelse med mange studenter, som sekretær i Undervisningsrådet fikk han kontakt med lærerne. Han var medlem av Oslo kretsstyre av Norsk Lektorlag, leder for Norskseksjonen i Oslo, medlem av den norske Carnegie-komité og sekretær i den offentlige eksamensordningskommisjon.

Einar Høigård skrev mye, både i lærebøker og annet. Hans hovedverk var Oslo katedralskoles historie, som utkom 1942. For dette verket ble han post mortem kreert til dr.philos. 1945. Både fødebyen Stavanger og Oslo har hedret Høigård med å gi hans navn til en vei, og et større landområde i Antarktis har fått navnet Høigårdbrekka etter ham.

    Et utvalg

  • Henrik Anker Bjerregaard, h.oppg., 1934
  • Henrik Arnold Wergeland, skoleutgave, 1934
  • Alexander L. Kielland: Garman & Worse, skoleutgave, 1939
  • Pedagogisk psykologi (sm.m. E. Østlyngen), brevkurs, 1941
  • Oslo katedralskoles historie, dr.avh., 1942
  • Pedagogisk statistikk i grunntrekk, (posthumt) 1944
  • Den norske skoles historie (sm.m. H. Ruge), (posthumt) 1947
  • Lærere som falt 1940–1945, u.å.
  • Stud. 1927, 1952
  • Einar Høigård. Et minneskrift, 1965
  • B. Nøkleby: Holdningskamp, bd. 4 i M. Skodvin (red.): Norge i krig,, 1986
  • NKrL, 1995
  • E. Buk-Berge, T. Harbo og F. Hjardemaal (red.): Pionerer i norsk fagpedagogikk. Helga Eng og Einar Høigård på nært hold, 2000

    Kunstneriske portretter

  • Steinrelieff av Johan B. Hygen, 1945; Oslo katedralskole