Sosialøkonom og jurist. Foreldre: Kjøpmann Johan Ulrik Einarsen og Johanne Gurine Pedersen. Gift 27.9.1892 med Emilie Wiborg (13.9.1868–1953), datter av kjøpmann Lauritz Wiborg (1827–1908) og Justine Marie Agnete Mohn (1841–74).

Einar Einarsen var en av pionerene innenfor den sosialøkonomiske vitenskap i Norge, selv om hans bidrag til forskningen ikke ble mange.

Einarsen tok examen artium 1886. Deretter studerte hans jus og ble cand.jur. 1890. Dette var før universitetet hadde innført en egen statsøkonomisk eksamen, men sosialøkonomi inngikk i det juridiske studium. Faget må ha vakt hans interesse, for fem år etter embetseksamen disputerte han for den filosofiske doktorgrad på avhandlingen Begrebet “Kapital” i økonomien. Han var ansatt i Finansdepartementet 1890–98 (fra 1894 som konstituert kgl. fullmektig) og var lærer i sosialøkonomi og landbruksrett ved Aas høiere Landbrugsskole 1897–98.

Einarsens doktoravhandling er et tidlig bidrag til en serie norske doktoravhandlinger i verdi- og fordelingsteori. Før Einarsen hadde Oskar Jæger drøftet fordelingslæren hos Adam Smith, og senere skrev Thorvald Aarum om arbeidets økonomiske verdi, Kristian Schønheyder om kapitalen som faktor i menneskets virksomhet og Wilhelm Keilhau om grunnrenten. Einarsens avhandling var et konvensjonelt, men kompetent gjennomført arbeid, ikke særlig originalt. Det bar preg av å være et akademisk pliktløp som gav den ønskede uttelling – forfatteren fikk sin doktorgrad.

Den andre av Einarsens to avhandlinger i sosialøkonomi, Gode og daarlige tider (1904), hadde langt større originalitet og var frisk og ukonvensjonell i fremstillingen. Den ble skrevet på kort tid, fordi den skulle leveres som bidrag til en konkurranse om en dosentstilling ved Københavns universitet. Med den gikk Einarsen seirende ut av konkurransen.

Denne avhandlingen i konjunkturanalyse består av to deler – en empirisk, som viser konjunkturutviklingen særlig i Danmark og Norge fra 1860-årene frem til århundreskiftet, og en teoretisk, som drøfter årsakene til konjunkturbevegelsene. Den første er en kompetent gjennomført analyse av den offisielle statistikk; den siste gir en drøftelse av de forskjellige konjunkturteorier som da forelå. Et interessant trekk ved den siste er at han skiller klart mellom impulser og forplantninger i de økonomiske bølgebevegelser. De første er vanskeligst å forklare (hvor kommer impulsene fra?), mens problemstillingen når det gjelder de sistnevnte består i å vise hvordan oppgang (eller nedgang) forplantes fra sektor til sektor, fra land til land.

Mange av teoriene på Einarsens tid kunne ikke forklare impulsfenomenet: “Paa en rutschbane kan der dog ikke rutsches op og ned i det uendelige, og dette gjælder ogsaa den økonomiske udviklings rutschbane. Der maa være selvstændige kræfter, der stadig virker og holder de op- og nedadgaaende bevægelser vedlige …”, på samme måte som månens tiltrekning på jorden holder havets bølger ved like. Denne tanken ble ført videre av den kjente svenske sosialøkonom Knut Wicksell, som hevdet at økonomien kontinuerlig ble utsatt for tilfeldige støt utenfra, og at disse støtene ble transformert til regelmessige bevegelser.

Einarsen ble ansatt som dosent i København 1904, men sa fra seg stillingen allerede året etter og flyttet tilbake til Kristiania. Der slo han seg ned som sakfører og ble høyesterettsadvokat 1908. Han ble oppnevnt som sekretær for konsesjonslovkomiteen (1906–07) og andre komiteer, og han var medlem av den forsterkede bergverkslovkomiteen (1907) og arbeidstvistkomiteen (1908).

På flere måter førte hans sønn, Johan Einarsen (1903–80), farens arbeid videre. Etter statsøkonomisk eksamen 1927 avla han juridisk embetseksamen 1930 og disputerte 1939 på et teoretisk-empirisk arbeid i konjunkturanalyse. Han ble 1938 ansatt i den samme stillingen ved Norges landbrukshøgskole som faren hadde hatt, sosialøkonomi og landbruksrett. (I mellomtiden var den oppgradert til dosentur.) Johan Einarsen ble der inntil han 1947 ble professor i sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo, en stilling han innehadde til 1971. For så vidt bidrog Einar Einarsen til den sosialøkonomiske tradisjon i Norge, men hans innflytelse ville utvilsomt ha vært langt sterkere hvis han hadde hatt en stilling ved det norske universitet.

  • Begrebet “Kapital” i økonomien, 1895
  • Gode og daarlige tider. En undersøgelse med særligt hensyn til den økonomiske udvikling i Norge og Danmark i den sidste menneskealder, København/Kristiania 1904
  • Stud. 1886, 1911, 1936
  • W: Keilhau: biografi i NBL1, bd. 3, 1926