Botaniker og politiker. Foreldre: Ingeniør Johan Jacob Dahl (1872–1957) og tannlege Anna Helene Bakke (1882–1965). Gift 1) 1947 med Johanne Margrete (“Jean”) Bull Kielland Sømme (21.7.1928–), datter av skipsreder Knud Sømme (1891–1962) og Karen Abigael Vogt, ekteskapet oppløst; 2) 1971 med førstekonservator Gro Sissel Gulden (30.10.1939–), datter av Asmund Gulden og Anne Marie Norman.

Som botaniker er Eilif Dahl mest kjent som plantegeograf og økolog, men han arbeidet også med lav. Han var ellers sterkt engasjert i miljødebatten og var pådriver og inspirator for miljøvernbevegelsen i 1970-årene.

Dahl tok examen artium 1935 og kom allerede 1937, på grunn av sin kontakt med professor Lynge (som gav ham tilnavnet “Benjamin”), med på Heimdal-ekspedisjonen til det østlige Svalbard. Derigjennom ble han opptatt av lav, noe han utviklet videre i sin hovedfagsoppgave (1942) om lavene på Sørvest-Grønland, og senere i arbeider der han tok opp kjemi som et nyttig hjelpemiddel. Denne interessen for lav beholdt han hele livet, og han samlet og inspirerte til studier av lav hvor enn han kom, noe som vises av de arter som ble oppkalt etter ham: Alectoria dahlii (Ny-Guinea), Cladonia dahlii (Island), Parmelia dahlii (Sri Lanka), Xanthoparmelia eilifii (Australia).

Det er likevel som økolog og plantegeograf Dahl er mest kjent. Han disputerte for den filosofiske doktorgrad 1957 på et arbeid om vegetasjonen i Rondane, og var meget opptatt av de teoretiske sider av plantesosiologien og av å tallfeste økologiske parametre som han også brukte i plantegeografisk sammenheng. Han ledet norsk botanisk økologi inn i en mer kvantitativ og analyserende fase, og arbeidet helt til sine siste dager på en syntese av sitt omfattende materiale i boken Phytogeography of northern Europe. Denne kom ut posthumt 1998 i Cambridge. Dahl var særlig kjent for sitt sterke forsvar for overvintringshypotesen, dvs. den ideen at enkelte plantearter overlevde siste istid på fjelltopper som stakk opp over isbreene.

Som mange jevnaldrende fikk Dahl sin karriere avbrutt på grunn av den annen verdenskrig, særlig fordi han engasjerte seg i motstandsarbeidet (i etteretningsorganisasjonen XU), og måtte flykte, først til Sverige der han 1943 ble sekretær ved den norske ambassade. Senere (1944–45) var han i London ved Forsvarets overkommando. Han var liaisonoffiser for de allierte styrker i Norge ved frigjøringen, og resten av 1945 løytnant ved Allied Forces.

Etter krigen ble han først stipendiat ved Universitetet i Oslo, 1951 oppholdt han seg i Cambridge og 1952 ved Yale University og University of Michigan i USA. Han ble deretter stipendiat ved Norges Landbrukshøgskole, Ås 1953, senere dosent i botanikk (1959) og professor (1965) samme sted. Dahl skjønte tidlig hvilke store endringer som ville komme i det norske landskapet på grunn av endrede driftsformer i landbruket, og han var opptatt av de konsekvensene som gjengroing av de lysåpne biotopene i kulturlandskapet ville få for det biologiske mangfold.

Dahl forstod tidlig betydningen av økologien for samfunnsutviklingen og deltok ivrig i debatter om dette. Som landsstyremedlem i Arbeiderpartiet 1965–77 kom han sammen med sin kollega og venn Olav Gjærevoll til å få stor betydning for utformingen av en mer økologisk samfunnspolitikk her i landet, selv om han ikke bekledde noen rikspolitiske verv. Han var medlem av kommunestyret i Ås i tre perioder (1964–67, 1968–71 og 1990–93). Han engasjerte seg også i internasjonale spørsmål og var med i Rådet for Norsk utviklingshjelp 1963–82. Han var dessuten formann i styret for Norsk utenrikspolitisk Institutt 1978–86. Han hadde flere utmerkelser, spesielt for sin krigsinnsats, og var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1959.

Eilif Dahl var liten av vekst, men intellektuelt raget han høyere enn de fleste. Han var et oppkomme av ideer og var med sitt utadvendte, glade vesen en stor inspirator.

  • Bibliografi utarbeidet av Gro Gulden, i Blyttia,nr. 1 1994
  • Studies in the macrolichenflora of South West Greenland, i Medd. Grønland150, 2, 1950
  • On the relation between summer temperature and the distribution of alpine vascular plants in the lowlands of Fennoscandia, i Oikos,nr. 3, 1951, s. 22–52
  • Phytogeograpy of Northern Europe, 1998
  • O. Gjærevoll: “In Memoriam Eilif Dahl”, i Blyttia,nr. 1 1994, s. 3–4
  • O. Gjærevoll: “Minnetale over professor Eilif Dahl”, i DNVA Årbok1995, s. 232–235
  • Fotografi i DNVA Årbok1993, s. 223 og i Blyttia,1994, s. 3