Skuespiller. Foreldre: Forretningsmann Sverre Andreassen (1894–1975) og Maggi Sørensen (død 1922). Gift 6.5.1944 med Elisabeth Dingen (23.8.1923–), datter av kystskipper Eilert Dingen og Anna Hope. Eilif A. Andreassen tok mellomnavnet Armand som kunstnernavn.

Eilif Armand var en populær og allsidig skuespiller med et stort repertoar som spente fra Shakespeares lyriske drama, over Holberg til moderne gruppeteater og filmroller.

Armand vokste opp i Bergen og debuterte 1946 på Den Nationale Scene som Jesus i Barabbas av Nordahl Grieg. Han begynte og avsluttet sin karriere ved Den Nationale Scene, der han var ansatt 1948–56 og igjen fra 1975. Årene 1956–58 var han ved Rogaland Teater og deretter ved Nationaltheatret fra 1958 til 1975.

Kontrollert og lavmælt med stor intensitet spilte han roller innenfor et stort repertoar fra Shakespeares lyriske drama, over Holberg, Ibsen, Bjørnson til samtidsdramatikk og politisk gruppeteater. Han spilte også i oppsetninger innenfor svært ulike regi- og stilretninger. På Nationalteatret var han i slutten av 1960-årene med i oppsetninger som Kent Andersson og Bengt Bratts Hvem er de gale?, som introduserte svensk gruppeteater, og i Mordere av Schiller i Hansgünther Heymes regi (1968), som presenterte tysk regiteater i Norge.

Eilif Armand hadde mange roller i dramatiseringer av klassikere, som Raskolnikov etter Dostojevskij (1968), i oppsetninger av sjelden spilte norske klassikere, som Gjerts have av Gunnar Heiberg (1970), og i ny norsk dramatikk som Brage i Peder W. Cappelens Loke (1972). I de fleste oppsetningene føyde han sine rolletolkninger inn i helheten og viste ensemblespillets betydning ved å slå an tonen i forestillingen som i Faust av Goethe (1963), eller ved å gi støtte og ro til andre roller. Han overspilte aldri i komedier som Revisoren av Gogol (1968) eller i roller som vanligvis tolkes komisk, som Turman i Geografi og kjærlighet av Bjørnson og overlærer Arnholm i Fruen fra havet av Ibsen.

Hans tre døtre, Frøydis (9.4.1949–), Merete (8.6.1955–) og Gisken (16.11.1962–) har alle gått i sin fars fotspor og blitt skuespillere. Frøydis Armand er ansatt ved Nationaltheatret, hvor hun har vært en av pionerene for oppsøkende teater. Hun har også hatt flere filmroller, bl.a. i Anja Breiens Hustru-filmer. Merete Armand er ansatt ved Den Nationale Scene, der også Gisken Armand debuterte som 14-åring.

I tillegg til rollene på teateret hadde Eilif Armand også viktige filmroller i Knut Andersens Marikens bryllup (1972), i Hans Otto Nicolayssens filmatisering av Edvard Hoems Kjærleikens ferjereiser (1979) og en rekke mindre roller i andre filmer.

Han gav ut skjemteversene Ingen blir klok av skade 1951, og fra 1947 var han litteraturanmelder i forskjellige aviser og tidsskrifter, bl.a. Friheten. Fra 1974 var han fast lyrikkanmelder i Bergens Tidende.

  • Ingen blir klok av skade. Små vers om spurver og kanoner, Bergen 1951
  • L. Holberg: Zille Hans Dotters Gynaicologia eller Forsvars Skrift for Qvinde-Kiønnet (gjendiktning), Bergen 1984

    Lydopptak

  • A. Skram: Hellemyrsfolket, 4 lydbøker, 1994–96
  • Biografier i Hvem er hvem i norsk kulturliv?, 1987, og TFL, 1991