Samfunnsforsker og teolog. Foreldre: Skipskaptein, senere kjøpmann og postekspeditør Lars Mortensen Sundt (1762–1850) og Karen Bing Drejer (1777–1865). Gift 5.2.1859 med Nicoline Conradine Hansen (2.4.1822–24.10.1881), datter av forfatter og overlærer Maurits Christopher Hansen (1794–1842) og Helvig Leschly (1789–1874). Dattersønns sønnedatters sønn av Peter Drejer (1628–1703); tremenning av Christian Sundt (1816–1901); far til Einar Sundt (1854–1917); farbror til Lauritz Sundt (1828–89) og Karen Sundt (1841–1924); farfars bror til Vigleik Sundt (1873–1948; se NBL1, bd. 15) og Halfdan Sundt (1873–1951; se sst.).

Eilert Sundt var en pioner innen fag som demografi og etnologi i Norge, og han regnes i dag som norsk samfunnsvitenskaps far. Han hadde ingen formell utdannelse i disse fagene, men bygde på egen lesning og observasjoner fra lange reiser omkring i landet. Resultatet ble et imponerende forfatterskap som belyste arbeidsforhold og sosiale problemer i Norge på midten av 1800-tallet. Hvis han hadde skrevet på et av de store språkene, ville hans bidrag – ikke minst i demografien – ha gitt ham en hedersplass i internasjonal sosialvitenskap. Hans skrifter, artikler og foredrag var et resultat av hans nysgjerrighet og ønske om å bedre fattige folks kår.

Sundt gikk på latinskolen i Stavanger og tok examen artium 1835. Deretter begynte han å studere teologi ved universitetet i Christiania, men måtte ta noen års opphold på grunn av vedvarende hodepine og fullførte sin embetseksamen først 1846. Fra 1845 var han dessuten lærer ved Christiania tukthus. Der møtte han flere fanger av romanifolket – den gang kalt fanter eller tatere, et mystisk og skremmende folkeslag som man visste lite om. Sundt ble nysgjerrig på disse svarthårede mennene, ble kjent med noen av dem, lærte seg romanispråket og forsøkte å følge etter fantefølger rundt i landet. Dette resulterte i hans første folkelivsavhandling, Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1850), som han etter hvert fulgte opp med fire tilleggsberetninger.

I datidens Norge ble fantefolket ansett som et stort sosialt problem. Rundt om på enslige gårder ble bøndene vettskremte når fantefølger var i anmarsj, for de fremmede hadde ord på seg for å stjele og for å mestre trolldomskunster. Løsningen, mente mange, måtte være å få fantene bofaste og få barna gjennom folkeskolen og konfirmasjonsundervisningen. Sundt var enig i dette og gikk inn for omstreifermisjon og andre tiltak som kunne integrere taterne i samfunnet.

Mens han arbeidet med fantespørsmålet, gikk det opp for ham at dette bare var én side av fattigdommen i landet, det han kalte pauperismen. Den skyldtes flere forhold, og i en serie avhandlinger behandlet han dem i tur og orden. En alminnelig oppfatning på Sundts tid var at ungdommen var blitt så lettsindig. De satte bo og barn til verden før de hadde et sikkert levebrød. Det het seg at dette skyldtes de nye politiske frihetsidealer som skylte over Europa. Sundt ville undersøke saken, og det førte til en banebrytende utredning, Om Giftermaal i Norge. Han brukte befolkningsstatistikken og viste at de store fødselstallene i 1840-årene ikke skyldtes større lettsinn blant ungdommen, men at de var så mange. En generasjon tidligere hadde fødselskullene vært uvanlig store. Nå var de blitt store ungdomskull, som gav opphav til nye store fødselskull. Denne oppdagelsen av generasjonsbølgene i befolkningen har fått navnet “Eilert Sundts lov” og er blitt et standardelement i demografien. Når disse grunnleggende sammenhengene ble funnet av en amatør i et utkantland, skyldtes det bl.a. at Norges befolkningsstatistikk startet meget tidlig.

Barn født utenfor ekteskap ble oppfattet som et stort problem, og Sundt behandlet spørsmålet i to avhandlinger, Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge og Fortsatte Bidrag angaaende Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Han var overbevist om at de særlig medførte vanskeligheter for moren, som ofte satt alene igjen med “lausungen” og skammen etter at faren hadde stukket av. Derfor ville han finne årsakene, og han slo ned på to fenomener som var utbredt i bygdene: nattefrieri og felles natteleie for jenter og gutter på gårdene. Mange bønder brød seg ikke om tjenestefolkenes liv og levnet. De måtte ofte sove innerst i fjøset, og husbondsfolket oppfattet dem ikke som en del av en storfamilie. På reisene sine formante Sundt bøndene om å føle ansvar for de unge jentene og guttene som de tok i sin tjeneste.

Sundt var sjokkert over mye av det han opplevde. Noe av det var så avskyelig at han nølte med å sette det på papiret. Likevel kviet han seg for å bruke sterke ord. Han ville forstå, ikke fordømme. Hva han ønsket var klart nok – et sedelig liv, men jo mer han satte seg inn i problemene, desto bedre forstod han dem som var råket ille ut. Gjennom årene utviklet han en enestående innlevelse med og sympati for dem som representerte sosiale problemer.

Drikkeondet var et annet problem som Sundt ville undersøke. Dette førte til avhandlingen Om Ædrueligheds-Tilstanden i Norge, som er enestående i hans forfatterskap. Tidligere hadde han brukt statistikk som allerede forelå, men denne gangen hentet han selv inn primærmaterialet gjennom en meget omfattende spørreundersøkelse. Han bad folkeskolelærere over hele landet om å gi opplysninger om alkoholvanene til de voksne mennene i skolekretsen. De skulle rubriseres som “edruelige”, “ikke sikre” eller “forfalne”. Det store materialet analyserte han både etter landsdel og etter sosial stilling. Han fant blant annet at drikkeondet var større blant bønder på storgårdene på Østlandet enn på de mindre brukene vestpå. Til gjengjeld var problemet mer alvorlig blant gårdsarbeiderne på Vestlandet enn blant de samme lag østpå.

Edruskapsundersøkelsen var en makeløs statistisk bragd. Helt alene gransket Sundt rådataene om alle de 180 000 personene som de innsendte oppgavene omfattet; han drøftet mulige feilkilder, regnet prosenter og skrev en omfattende beretning.

Også ved andre undersøkelser brukte Sundt lærere, prester og andre øvrighetspersoner som informanter. De skulle blant annet rapportere om renslighetsstellet og huslivet. For Sundt var hyppigheten av kroppsvask og gulvvask verdifulle indikatorer på de sosiale forholdene i bygder og byer.

Sundt var en empirisk forsker. Der det ikke forelå statistikk eller ikke var mulig å hente inn talloppgaver, benyttet han ofte intervjuer. Han kunne utspørre bønder og bondekoner i dagevis, og for å unngå feilslutninger spurte han mange mennesker om de samme forholdene. Han ville være sikker på at han hadde forstått svarene riktig. Sundt var en pioner for det som senere ble kalt oral history.

Med årene kom Sundts forskning til å omfatte mer enn sosiale spørsmål. Hans avhandling Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge er blitt stående som et viktig kildeskrift for norsk bygningshistorie. Den kan også sees som ledd i et større prosjekt som Sundt aldri fikk avsluttet, nemlig en fremstilling av det norske arbeid. Han studerte båttyper og så hvordan de var tilpasset vær og vind, bølger og strøm i den enkelte landsdel. Han skrev også om kunsten å skjære tømmer opp til bord og planker med håndsag. Han var opptatt av husflid og mente at mennene både på landet og i byene kunne utnytte sin fritid til treskjæring, tønnefremstilling og mye annet. Å sitte med hendene i fanget var forkastelig, noe han uttrykte med undertittelen på sin avhandling Om Husfliden i Norge – “Til arbeidets ære og arbeidsomhetens pris”. Her gikk forskeren og misjonæren i spann.

Sundt var en overbevist folkeopplysningsmann og var blant stifterne av Selskabet for Folkeoplysningens Fremme 1850 (formann 1856–66) og av Christiania Arbeidersamfund 1864 (formann 1864–70). Han mente at når folk først ble klar over de sosiale onder og hva de skyldtes, ville de nok også vite å rette på dem. Hans oppgave var derfor å få folk i tale. Følgelig bestrebet han seg på å skrive så enkelt og interessevekkende som mulig. Tung fagterminologi unngikk han både i sine avhandlinger og i de mange artiklene han skrev i bladet Folkevennen, som han for øvrig redigerte i 9 år. I mange av hans skrifter finnes det avsnitt som grenser til skjønnlitteratur.

Regjeringen støttet Sundts fattigundersøkelser ved å gi ham stipend som regelmessig ble fornyet. Det begynte da han arbeidet med fantespørsmålet, men etter hvert som han tok opp stadig nye problemer, begynte politikerne å bli utålmodige. De så ingen slutt på hans arbeid, og de ventet på en oppsummering. Da Stortinget kom i sparehumør, foreslo ikke bare den påholdne Søren Jaabæk at støtten skulle opphøre. Professorer, embetsmenn og enkelte politikere pekte på at Sundts arbeider var vitenskapelige landevinninger, men de kjempet en forgjeves kamp. Fra 1869 av stod Sundt uten offentlig støtte. Som plaster på såret ble han utnevnt til sogneprest i Eidsvoll. Det var en god påskjønnelse, men det var forsker og reformator han ville være. Han ville heller belære på Folkeoplysningsselskabets søndagsforedrag i Møllergaten skole eller i Arbeidersamfunnet enn å formane fra prekestolen.

Det er en utbredt oppfatning at Stortingets beslutning om å stanse stipendiene var en smålig handling, og at tingmennene lite forstod av den samfunnsvitenskapelige pionerinnsats Sundt gjorde. På den annen side må det innrømmes at hans forslag til praktisk handling for å løse de sosiale problemene var få og sjelden gikk ut over det selvfølgelige. Derfor syntes mange stortingsrepresentanter at staten fikk lite igjen for bevilgningene.

Sundt var medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra starten 1857, av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og av Finska litteratursällskapet i Helsingfors. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1864.

Serien av Eilert Sundts avhandlinger, artikler og foredrag har vært en inspirasjonskilde for norske forskere innenfor mange disipliner, kanskje særlig etnologi og demografi. Skriftene har også vært med på å forme forskernes moral og atferd. Sundts flid, grundighet, innlevelsesevne og ydmykhet overfor problemene har gjort inntrykk på mange av hans etterfølgere.

  • Utførlig verkliste i NFL, bd. 5, 1901, s. 524–529, og i H. Baltzersen m.fl.: Eilert Sundt. En bibliografi, 1979

    Et utvalg

  • Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge, 1850
  • Om Dødeligheden i Norge. Bidrag til Kundskab om Folkets Kaar og Sæder, 1855
  • Om Giftermaal i Norge, 1855 (3. utg. 1992, engelsk utg. Cambridge 1980)
  • Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge, 1857 (engelsk utg. Sexual customs in rural Norway, Ames (Iowa) 1993)
  • Beretninger om Røros og Omegn, 1858
  • Piperviken og Ruseløkbakken. Undersøgelser om Arbeidsklassens Kaar og Sæder i Christiania, 1858
  • Om Ædrueligheds-Tilstanden i Norge, 1859
  • Harham. Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne, 1859
  • Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge, 1862
  • Fortsatte Bidrag angaaende Sædeligheds-Tilstanden i Norge, 1864
  • Paa Havet: Beretning om Forlis i Tromsø Bispedømme 1863, 1864
  • Om Husfliden i Norge. Til Arbeidets Ære og Arbeidssomhedens Pris, 1867–68
  • Om Renlighedsstellet i Norge, 1869
  • Fattigbefolkningen i Christiania, 1870
  • Om Huslivet i Norge, 1873
  • Verker i utvalg, red. av H. O. Christophersen m.fl., 11 bd., 1974–78
  • NFL bd. 5, 1901
  • M. S. Allwood: Eilert Sundt. A pioneer in sociology and social anthropology, 1957
  • H. O. Christophersen: Eilert Sundt. En dikter i kjensgjerninger, 1962
  • H. Refsum: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • Ø. Midbøe: Eilert Sundt og fantesaken, lisensiatavh. UiO, 1968
  • A.-L. Seip: Eilert Sundt. Fire studier, 1983
  • T. Lindbekk: Introduksjon til Eilert Sundts sosiologi, 1991
  • M. Myhren: Eilert Sundt og norsk språkhistorie, i Språklig samling nr. 3, 1993
  • B. Stenseth: Eilert Sundt og det Norge han fant, 2000

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (halvfigur) av Knud Bergslien, 1870; Oslo Arbeidersamfund
  • Byste (bronse) av Mathias Skeibrok, 1892; Olav Ryes plass, Oslo
  • Relieff (granitt, helfigur) av Nic Schiøll, 1942; Freiaparken, Oslo