Komponist og organist. Foreldre: Pølsemaker Ole Wilhelm Hovland (1898–1968) og Petra Ingeborg Erlandsson (1901–77). Gift 11.1.1947 med Synnøve Hansen (25.9.1923–), datter av Ole Hansen og hustru Dagny.

Egil Hovland var en av de betydeligste, mest allsidige, mest produktive og hyppigst fremførte norske komponister i nyere tid. Han var også en dyktig organist og en sentral skribent og organisasjonsmann.

Hovland studerte orgel med Søren Gangfløt og senere orgel med Arild Sandvold og gregorianikk og renessansepolyfoni med Per Steenberg ved Musikkonservatoriet i Oslo, hvor han tok organisteksamen 1948. 1949 ble han ansatt som organist i Glemmen kirke i Fredrikstad. I 1950-årene studerte han komposisjon med Bjarne Brustad, Vagn Holmboe, Aaron Copland i Tanglewood (USA) og Luigi Dallapiccola i Firenze.

I 1952 var Hovland en av stifterne av Musica Sacra – samfunn til kirkemusikalsk fornyelse, som ønsket å bringe kirkemusikken i Norge mer i pakt med strømninger fra kontinentet. Samfunnet ville blant annet fornye reformasjonstidens rytmiske koral og ta i bruk gregoriansk sang i gudstjenesten. Hovland fremmet sine synspunkter i den harde offentlige debatt om kirkemusikalsk fornyelse gjennom sitt virke i Norsk Kirkesangforbund, Norges Organistforbund og i artikler i tidsskriftet Norsk Kirkemusikk, der han var redaktør i 1960-årene. Han satt i organistforbundets sentralstyre 1956–70.

Egil Hovland har gjort seg bemerket på nær sagt alle felt i musikken, enten det dreier seg om kammermusikk, orkestermusikk eller kirkemusikk. Han startet som komponist i neoklassisk stil og skrev kammer- og orkesterverker som de profane Suite for fløyte og klaver (1950), Festoverture (1951), Symphonia Veris (1952–53) og Music for 10 Instruments (1957). Med det sistnevnte verket vant han Koussevitzsky-prisen samme år i skarp konkurranse med flere andre yngre komponister som deltok i Aaron Coplands komposisjonsseminar i Tanglewood. Dette verket ansees som Hovlands internasjonale gjennombrudd.

To år senere komponerte han Suite for fløyte og orkester, som innleder tolvtonestilen i hans musikk. Komposisjonene som fulgte, nærmet seg dels en personlig retning av denne stilen, dels serialisme, der tolvtoneteknikkens regler følges ikke bare for melodilinjen, men også for andre musikalske parametre, som takt, rytme, dynamikk, anslag og form. Et verk med seriell teknikk er Motus per flauto solo (1961), mens Festival Ouverture (1962) utvikler åpningens tolvtonetema svært fritt.

I Lamenti per orchestra (1963) finner man både konsekvent bruk av tolvtoneteknikk, nyere virkemidler (sangstemmen som instrument, klimpring på flygelets strenger og bruk av tette klanger – cluster) og aleatorikk (bruk av tilfeldige elementer, av lat. alea, 'terning'). Tilfeldighetselementet tillater en ganske stor grad av frihet innenfor et klart definert regelsett. I Lamenti kan treblåserne i et parti velge to ulike måter å spille nøyaktig de samme stemmene på. I det ene valget skal treblåserne spille så fort som overhodet mulig innenfor en bestemt tid (13 sekunder), som blir angitt av dirigenten (som må ha armbåndsur med sekundviser); i det andre skal musikerne spille de samme stemmene så hurtig som mulig, men i individuelt tempo i en viss tid (10 sekunder). Tempoet blir individuelt i begge tilfeller, men i sistnevnte spillemåte kommer tilfeldighetsspillet best til sin rett. Verket vant Ny Musikks komposisjonskonkurranse. Seriell teknikk anvender Hovland også i Varianti per due pianoforti (1964), der tempo, dynamikk og klang i noen grad er organisert i rekker, og i Kvintett for blåsere (1965), der også aleatoriske elementer er med.

I Rapsodi 69 for orkester (1969), som er en syntese av Hovlands stilistiske utvikling, lar han bokstavene i navn bestemme hvilke toner som skal danne komposisjonens materiale. Denne gamle renessanseteknikken er også benyttet i Alban Bergs Kammerkonsert for klaver, fiolin og 13 blåsere. Rapsodien er et inciterende stykke musikk med stor publikumsappell. Et utrolig fint og levende stykke musikk er Hovlands virtuost utformede og elegante Konsert for trombone og orkester (1972), skrevet for trombonisten Per Brevig.

I dette og flere andre verker fra 1970-årene forlater Hovland det strengt formalkompositoriske og finner en personlig stil med røtter bl.a. i romantikken. Dette grunngir han selv med at “kløften mellom komponister og lyttere var blitt så stor at det ikke kunne fortsette. [...] Selv opplevde jeg en slags personlighetskrise, som munnet ut i ønsket om å komme mennesker mer i møte enn før. Jeg ville gjerne få dem i tale, og musikk er mitt morsmål. Det ble klart for meg at jeg måtte snakke enklere, vennligere, gjerne mer romantisk”.

Av kirkemusikk komponerte Hovland større selvstendige komposisjoner, instrumental og vokal bruksmusikk, samt en mengde liturgisk musikk. De selvstendige verkene følger i hovedtrekk den samme utviklingen som hans profane musikk har hatt. Et meget sentralt verk i norsk kirkemusikk er Elementa pro organo (1965), som vakte stor oppsikt ved uroppførelsen. Det er et serielt verk som i tillegg gjør utstrakt bruk av aleatorikk, blåsing i løse orgelpiper og reduksjon av lufttrykket i orgelet.

Motettene, blant annet serien Motetter til kirkeåret, er en del av musikken Hovland laget til bruk i gudstjenesten. Disse korkomposisjonene til bibelsk tekst er ikke for vanskelige og ofte inspirert av gregorianske melodier. Den større motetten How long, O Lord (1968), som i sin tid ble en veritabel hit, benytter mer avanserte komposisjonsteknikker. Fra de senere årene regnes Credo (1991) som et betydelig verk. Samme år komponerte Hovland musikken til signingsgudstjenesten for kong Harald og dronning Sonja i Nidarosdomen.

Hovland utrettet et stort arbeid med kor i Glemmen kirke, og han arbeidet med musikk for alle aldersgrupper. For å nå også de minste laget han blant annet musikk til en rekke barnegudstjenester og bibelspill i ulike format.

Hovlands enestående melodiskapende evne viser seg også i en stor mengde orgelkoraler, koralforspill og -partitaer, introitusmelodier og salmemelodier, dels etter bestilling fra kirkene i Sverige og Norge. Han er den fremste bidragsyteren til Norsk Salmebok, med 51 melodier, og flere andre har funnet sin plass i salmebokens tillegg, Salmer 1997.

Egil Hovland var styremedlem i Norsk Komponistforening og hadde også tillitsverv i TONO. Han hadde Statens kunstnerstipend 1954–55 og 1964–66. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1983 og til kommandør 2005.

  • Verkfortegnelser i H. Herresthal (red.): Egil Hovland. Et liv med musikk, 1994, og G. H. Johannessen: Egil Hovland. Englene danser på tangentene, 1999
  • Festouverture, 1951
  • Symphonia Veris, 1952–53
  • Suite for fløyte og orkester, 1959
  • Festival Ouverture, 1962
  • Lamenti per orchestra, 1963
  • Rapsodi 69 for orkester, 1969
  • Konsert for trombone og orkester, 1972
  • Konsert for fiolin og orkester, 1974
  • Konsert for klaver og orkester, 1977
  • Konsert for piccolofløyte og strykere, 1986
  • Brunnen (kirkeopera), 1971–72
  • Fange og fri (opera), 1987–93
  • Suite for fløyte og klaver, 1950
  • Music for 10 Instruments, 1957
  • Motus per flauto solo, 1961
  • Song of Songs (for sopran, fiolin, slagverk og klaver), 1963
  • Cantus I for fløyte og cembalo, 1964
  • Varianti per due pianoforti, 1964
  • Kvintett for blåsere, 1965
  • Cantus II, 1974–75
  • Cantus IV for brasskvintett, 1979
  • Cantus III for fiolin og klaver, 1979–80
  • Cantus V for trombone og orgel, 1982
  • Cantus VI, 1982
  • Cantus VII (il Maestro) (for orgel, messingblåsere og pauker), 1985
  • Cantus VIII for obo og strykekvartett, 1985
  • Cantus IX (Te Deum) (for orgel og slagverk), 1986
  • Gloria (for kor og 7 messingblåsere eller orgel), 1962
  • Et norsk Te Deum, 1962
  • Litani ved Kristi fødselsfest (for kor, orkester og orgel), 1965
  • Missa Vigilate (for kor, solister, dansere, orgel og lydbånd), 1967
  • How long, O Lord, 1968
  • Saul, 1971
  • Missa Verbi, 1973
  • Missa Misericordia, 1973
  • Kyrkans Eviga Lovsång (kantate), 1974
  • Suite for orgel, 1954
  • Vexilla Regis (for kor og orgel), 1959
  • Elementa pro organo, 1965
  • Rorate (for konserterende orgel, kammerorkester, fem sopraner og lydånd), 1966–67
  • Suite nr. 2 Job (med bibellesning), 1973
  • Lamenti per orchestra, Magnificat, Four interludes (to Missa Vigilate), Wind quintet, Fanfare & choral, 1988 (NCD-B 4944)
  • Works for Choir, 1997 (ACD 5003)
  • Kammerverk, 1998 (ACD 5005)
  • Konserter, kammerverk, korverk, 1994 (ACD 4981)
  • B. Kortsen: Modern Norwegian Chamber music, Haugesund 1965
  • d.s.: Contemporary Norwegian Orchestral Music, Bergen 1969
  • d.s.: Contemporary Norwegian Chamber Music, Bergen 1971
  • Festskrift til Egil Hovland på 50-års-dagen 18. okt. 1974, Fredrikstad 1974
  • E. Solbu: biografi i CML, bd. 3, 1979
  • N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 3. rev. utg. 1981
  • Aftenp. 25.5.1983
  • M. E. Pedersen: “Med Egil Hovland som katalysator. En vurdering av 60-tallets musikk: mellom klisje og personuttrykk”, i Ballade nr. 2–3/1988, s. 42–47
  • H. Herresthal (red.): Egil Hovland. Et liv med musikk, 1994
  • Egil Hovland – og korene i Glemmen. Festskrift til Egil Hovland på 70 års-dagen, 18. oktober 1994, Fredrikstad 1994
  • G. H. Johannessen: Egil Hovland. Englene danser på tangentene, 1999
  • NMH, bd. 5, 2001
  • B. Kortsen: 19 verk av 14 komponister, Bergen 2001
  • Flere fotografier i H. Herresthal (red.): Egil Hovland og G. H. Johannessen: Egil Hovland (se ovenfor, avsnittet Kilder)