Skuespiller. Foreldre: Skipsreder, visekonsul Ludolf Johan Kramer Antonius Eide (1821–1908; se NBL1, bd. 3) og Albertine Hansine Knagenhjelm Wiese (1834–1903). Gift 1) i USA med Maja Larsen; 2) 29.5.1909 med sangerinnen Kaja Andrea Karoline Hansen (1884–1968; se Kaja Eide Norena), ekteskapet oppløst 1939. Morbror til Albert Eide Parr (1900–91).

Egil Eide var en av Nationaltheatrets bærende krefter i nesten 40 år fra starten 1899. Hans styrke var de lyrisk-dramatiske roller i så vel det klassiske repertoar som i norsk samtidsdramatikk. Han var en skattet oppleser, gjorde en rekke stumfilmroller og regisserte selv to filmer.

Som eldste sønn av en av Haugesunds fremste forretningsmenn var det ikke noen selvfølge at Egil Eide skulle gå til scenen. Etter middelskoleeksamen drog han til USA, hvor han i noen år tjente til livets opphold med forskjellige jobber. Under oppholdet i USA giftet han seg første gang, men ekteskapet varte bare i noen få år.

Eide vendte tilbake til Norge 1894 og debuterte som skuespiller på Den Nationale Scene i Bergen 4. november s.å. som Axel i Oehlenshlägers Axel og Valborg, men han ble ved teateret i bare en sesong. 1898 gjestet han Fahlstrøms teater i Kristiania i Gunnar Heibergs Balkonen, og samme år ble han ansatt ved Christiania Theater i det som skulle bli teaterets siste sesong. Han fulgte med over til Nationaltheatret ved åpningen i september 1899, og med en del avbrudd på grunn av filmarbeid i Sverige ble han der helt til 1939. I 1930-årene begynte helsen å svikte, så i de siste årene opptrådte han helst i gamle, kjente roller.

På Nationaltheatret kom Eide til å spille en lang rekke hovedroller hos Ibsen og Bjørnson, bl.a. Nils Lykke i Fru Inger til Østråt, tittelrollen i Brand ved den norske uroppførelsen (1904), og senere Julian i Keiser og Galilæer, dr. Stockmann i En folkefiende og grosserer Werle i Vildanden. Blant Bjørnson-rollene må særlig nevnes pastor Hall ved uroppførelsen av Når den ny vin blomstrer (1909), tittelrollene i Sigurd Slembe, Sigurd Jorsalfar og Kongen, Bothwell i Maria Stuart i Skottland og professor Tygesen i Geografi og kjærlighet. Hos Strindberg gjorde han hovedroller i Mester Olof og Faderen. Han gjorde også et mektig inntrykk som Karl Moor i Røverne og Filip 2 i Don Carlos av Schiller, ved sin ungdomstolkning av Shakespeares Romeo (på Christiania Theater 1898) og senere i tittelrollene i Othello og Kong Lear. Om hans Romeo skrev Kristian Elster d.y.: “... hans grep i murene fik Capulets hus til at vakle, hans røst fyldte teatret, ikke med ord, men med orkan [...] en stor skuespiller, et ungt geni, ufærdig saa det stundom var en gru”.

Først på Nationaltheatret lærte han å beherske sitt mektige naturtalent. Intellektuelle oppgaver kledde ham aldri, her kunne han virke enstonig, uten tydelige trekk. Men ingen av hans mannlige kolleger kunne gjøre ham rangen stridig når det gjaldt fantasiens og lidenskapens velde. “For en stor og skjønn lyrisk kraft vi har i ham,” skrev Bjørnstjerne Bjørnson om Eide etter hans spill i tittelrollen i Sofokles' tragedie Kong Ødipus. Disse egenskapene brakte han også med seg i tolkningen av skikkelser som Aretino i Kincks Den siste gjest og tittelrollen i Agilulf den vise, og mot slutten av sin karriere var han en avdempet, men inderlig Courbet ved uroppførelsen av Nordahl Griegs Nederlaget (1937).

Eide filmdebuterte allerede 1913 i Mauritz Stillers Gränsfolken, og i løpet av de neste nær 20 år hadde han en rekke hovedroller i svenske filmer, bl.a. tittelrollen i Victor Sjöströms Prästen (1914), Zoret i Stillers Vingarne (1916) og Sören Torbjörnsson i Gustaf Molanders Bodakungen (1920). I Sverige regisserte han selv to filmer, Fru Bonnets felsteg og Envar sin egen lyckas smed (begge 1917), og i Norge avsluttet han sin filmkarriere med roller i Leif Sindings Fantegutten (1932) og Olav Dalgards Samhold må til (1935).

Egil Eide var også en engasjert oppleser, særlig av Bjørnsons dikt “Norsk sjømandssang”. Ved sitt 25-årsjubileum som skuespiller 1919 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

  • K. Elster d.y.: Egil Eide, Norske Scenekunstnere. Ny rekke 1, 1919
  • J. Hilditch m.fl.: Egil Eide. 25 aars jubilæum IV. november 1919. Festskrift, 1919
  • J. P. Bull: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • A. O. Normann: “Egil Eide”, i Samtiden nr. 2/1947, s. 112–119
  • biografi i TFL, 1991, s. 149

    Kunstneriske portretter

  • Byste (bronse) av Andreas Enderlé, 1923; Nationaltheatret, Oslo
  • Maleri (helfigur) av Per Deberitz, 1928; Nationaltheatret