Edvin Ruud tilhører en av de første generasjoner norske ingeniører, der flere av de mest talentfulle drog utenlands. Han ble en fremgangsrik oppfinner og forretningsmann i USA, men beholdt en tett kontakt med hjemlandet.
Edvin vokste opp som eldste sønn på gården Rud i Askim og flyttet siden med familien til Eidsberg. Hans skolegang var den normale allmueskolen, men 21 år gammel kom han 1875 til Hortens tekniske Skole, der han året etter ble uteksaminert fra det halvannet år lange ingeniørstudiet. I de nærmeste årene hadde han ulike stillinger ved mekaniske verksteder, særlig i Sverige; 1878–79 var han mekanisk arbeider og maskinoppstiller ved Bergsunds mekaniske verksted i Stockholm.
Norge var ennå ganske lite industrialisert, og USA var et fristende mål for ingeniørene som ble uteksaminert fra Horten – senere også fra NTH i Trondheim og tekniske skoler i Kristiania og andre byer. Mellom 20 og 30 prosent av ingeniørstudentene i tiårene før og etter 1900 drog til det mer industrialiserte USA. Inntil Norge kunne by på tilstrekkelig med arbeidsoppgaver selv, måtte landet – som andre utviklingsland – oppleve det som i vår tid ofte kalles hjerneflukt på dette området.
Våren 1880 reiste Ruud til den sterkt voksende industristaten Pennsylvania. Han fikk arbeid i Philadelphia og Altoona, men dårlig helse tvang ham hjem 1884. Året etter drog han imidlertid tilbake til USA, og 1887 ble han ansatt ved Westinghouse Tool Manufacturing Co. i Pittsburgh. George Westinghouses selskap var i disse årene svært opptatt av apparater for gasskontroll og -distribusjon. Ruud gikk inn i arbeidet med dette og utviklet flere apparater, bl.a. en automatisk vanndestillator. Mest kjent er han imidlertid for den gassfyrte varmtvannsberederen, som han tok patent på 1889.
Westinghouse hadde nå kastet sine øyne på elektrisiteten, og Ruud fikk dermed anledning til selv å utnytte sine oppfinnelser. Han gikk i kompaniskap med rørleggeren James Hay, og sammen startet de 1897 The Ruud Manufacturing Company. Selskapet vokste seg stort, med egen fabrikk i Pittsburgh og salgskontorer og verksted i Europa. 1905 trakk Ruud seg helt ut av Westinghouse-selskapet.
Edwin Ruud ble rik på sine oppfinnelser og på sin forretningsvirksomhet. Han beholdt sine sterke bånd til Norge, fisket ved Femundsjøen hver sommer, og etter hvert skulle han også tilgodese sitt opprinnelige hjemland med økonomiske midler. Han skjenket Teknikernes Forening i Horten penger til et byggefond, og 1926 opprettet han sammen med sin kone, sangerinnen Minna Kaufmann, Edwin Ruuds fond til utdannelse av stemmebegavede norske og svenske kvinner, med 1 million kroner i grunnkapital.
Ruud ble utnevnt til æresdoktor ved University of Pittsburgh 1927, til ridder av St. Olavs Orden samme år og til kommandør 1929. Da han døde 1932, viste testamentet en gave til Askim og Eidsberg verdt flere millioner kroner. For disse midlene ble det geriatriske sykehuset Edwin Ruuds hospital reist i Eidsberg 1964. Hans navn lever på 2000-tallet også videre i firmaet Ruud, en amerikansk produsent av varmtvannsberedere som har sitt utspring i Edwin Ruuds patenter fra Pittsburgh i 1880-årene.