Faktaboks

Edvard K. Barth
Edvard Kaurin Barth
Født
19. april 1913, Trondheim
Død
23. april 1996, Oslo
Virke
Zoolog
Familie
Foreldre: Overingeniør Thomas Fredrik Weiby Barth (1870–1953) og Hanna Magdalena Kaurin (1872–1954).. Gift 14.11.1945 med Sonja Louise Skoklefald (21.5.1923–), datter av gårdbruker Olav Skoklefald (1891–1972) og Magda Andersen (1899–1972). Bror av Thomas (Tom.) F. W. Barth (1899–1971).

Zoologen, friluftsmannen og fuglefotografen Edvard K. Barth var gjennom sine mange lysbildeforedrag og avis- og tidsskriftartikler en av etterkrigstidens viktigste formidlere av kunnskap om dyreliv og naturforvaltning.

Han ble født i Trondheim, men allerede som 7-åring flyttet han og familien til Kristiansand hvor han tok examen artium. Deretter begynte han realfagstudiet ved Universitetet i Oslo og ble cand.real. 1941. I hovedfagsoppgaven tok han for seg forplantningsforhold og rugetemperatur hos en del fugler ute i naturen og brukte apparatur som han selv hadde utviklet. 1968 tok han doktorgraden på fire arbeider over rase og artsdannelse hos måkene rundt Nordkalotten. Det var nok erfaringene fra Sørlandet som inspirerte denne del av hans forskning.

Barth ble som mange av sine jevnaldrende sterkt påvirket av krigen. Han kom i august 1941 med i den militære etterretningsorganisasjonen XU og ble ansvarlig for organisasjonen i Møre og Romsdal. I mai 1944 ble han kalt til Stockholm for å ordne opp i visse vanskeligheter som var oppstått der. Han arbeidet ved det norske militærkontoret der (Mi II) som XU-sjef for Sør-Norge. Det var i Stockholm han traff Sonja Skoklefald som senere skulle bli hans kone og medarbeider. Hun hadde måttet flykte til Stockholm på grunn av illegalt arbeid.

Hos Barth var liv og yrkeskarriere vevd tett sammen. Han var friluftsmann og ble allerede i tjueårsalderen bergtatt av Rondane-komplekset. Da han kom tilbake til Norge etter frigjøringen, giftet Edvard og Sonja seg og slo seg ned i Rondane. Der bygde de 1945–46 sin hytte Rondabu like ved den nedlagte Nessetsetra, 970 meter over havet ved Atnasjøen og med en storslått utsikt over Rondane. Det var her Harald Sohlberg hadde hatt sin hovedstandplass da han malte Vinternatt i Rondane (1914). I åtte år levde de sitt spartanske liv i Rondane, og Barth livnærte seg som frilanser. Men det ble etter hvert vanskeligere. Da de 1954 flyttet til Oslo, var en datter allerede begynt på skolen, og nummer to var underveis. Barth ble forskningsstipendiat ved Norges almenvitenskapelige forskningsråd 1955, og 1956 ble han konservator, senere førstekonservator, ved Zoologisk museum i Oslo med særlig ansvar for fuglesamlingene. 1981 gikk han av med pensjon, men han fortsatte sitt arbeid med plass på museet.

Barth var først og fremst ornitolog. Friluftsmann som han var, la han merke til de mange spor i naturen etter fangst og jakt i gamle dager. Sammen med sin kone tok han opp dette arbeidet systematisk, og det resulterte i mange publikasjoner. Den siste, om Fangstanlegg for rein, gammel virksomhet og tradisjon i Rondane, kom ut 1996, kort etter hans død.

I tillegg til de mange populærvitenskapelige artiklene har han skrevet bøkene Måkeskrik, Fokstumyra og Rondane, alle rikt illustrert med hans egne fotografier. Allerede som 14-åring hadde han begynt med fuglefotografering, og han ble snart en meget dyktig naturfotograf og en av pionerene på dette område i Norge. Hans fotografier, ikke minst av fugl, ble brukt i mange bøker og artikler, bl.a. i Norges Dyreliv og Norges Dyr. De var også i flittig bruk i hans mange foredrag og kåserier. Både under krigen og mens familien levde i Rondane, var fotograferingen og foredragene en viktig inntektskilde for ham. I alt ble det ca. 400 kåserier, fra Oslo til Nord-Trøndelag. I Aulaen i Oslo hadde han 19 fremføringer, og det var en stor opplevelse og stimulans å høre ham under krigen og se hans lysbilder hvor det norske flagg vaiet over fjellheimen.

Barth var en flittig skribent og produserte over 280 vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler. Han var også en flittig bidragsyter til aviser, og gjennom sin populærvitenskapelige virksomhet var han en av våre beste formidlere av kunnskap om naturen og om betydningen av en bærekraftig forvaltning av vår fauna. Han var sterkt opptatt av viltstell og rovdyrforvaltning og bidrog til at våre ugler og rovfugler ble totalfredet 1971. Han kom i opposisjon til det offisielle syn, og som medlem av Landsråd for viltstell og jakt 1953–65 hevdet han at primært skulle alle dyr være fredet. Først i jaktloven av 1981 ble dette “speilvendingsprinsippet” innført.

Barth påtok seg mange faglige tillitsverv. Han var redaktør av Fauna norvegica 1979–94, var en av initiativtakerne til stiftelsen av Norsk ornitologisk forening og var styremedlem og senere formann der (1957–72), æresmedlem fra 1982. For sin krigsinnsats fikk han den norske Deltagermedaljen og den danske Pro Dania.

Barth var en beskjeden og stille mann som trivdes i fjellheimen der han fant ro og harmoni. Han gav også uttrykk for sine følelser gjennom dikt han skrev.

Verker

  • Måkeskrik, 1947
  • Geographical variations of mantle colour, body measurements, and egg data in Larus argentatus, L. fuscus, L. canus, and L. marinus, dr.avh., særtrykk fra Nytt Magasin for Zoologi, 1968
  • Fokstumyra, 1971
  • Rondane, 1971
  • Reirtemperaturer og rugevaner. Pionerarbeid i marken 1838–1949 og Femti år som fuglefotograf. Fuglefotografering 1930–ca. 1955, i Norsk Ornitologisk Forenings historie, 1982
  • Fangstanlegg for rein, gammel virksomhet og tradisjon i Rondane, Trondheim 1996

Kilder og litteratur

  • Stud. 1933, 1958
  • G. Lid: “En nestor i norsk ornitologi. Intervju med Edvard K. Barth”, i Vår fuglefauna nr. 4/1982
  • S. Haftorn: “Edvard K. Barth — 75 år”, i Fauna norvegica Ser.C 11 nr. 2, 1988
  • d.s.: “Sonja og Edvard K. Barth”, i Natur 1996/97, s. 87–96
  • muntlige opplysninger fra Sonja Barth