Historiker. Foreldre: Professor, utenriksminister Edvard Bull (1881–1932) og Lucie Juliane Antonette Voss (1886–1970). Gift 1939 med Andrea Nilsine Rockmann Olsen (24.1.1910–), datter av utskiftningsformann Martin Bernhard Olsen (1871–1956) og Adelaide Johanne Nielsen (1872–1939).

Edvard Bull d.y. var professor i historie ved Norges Lærerhøgskole i 18 år og en meget produktiv faglitterær forfatter, med hovedvekt på sosialhistorie og den norske arbeiderbevegelses historie.

Som sønn av Arbeiderpartiets avdøde nestleder ble Bull tidlig aktiv i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF), hvor han var sentralstyremedlem 1937–40. Han tilhørte en venstrefløy i partiet, og deltok i Fagopposisjonen av 1940, som sa seg å hevde arbeiderklassens interesser under okkupasjonsstyret. Da opposisjonen nærmet seg NS, brøt Bull ut. Han gikk inn i illegalt pressearbeid, men ble avslørt og satt fengslet i to år. Med unntak av en periode som representant for Arbeiderpartiet i Oslo bystyre 1952–55 valgte han senere å ikke spille en fremskutt politisk rolle. Da SV ble dannet, gikk han over dit.

Bulls store samfunnsinnsats ble utøvd i hans yrke som historiker. Etter cand.philol.-eksamen 1939 og en tid som lektor i Oslo-skolen var han 1950–62 konservator ved Norsk Folkemuseums avdeling for arbeiderminner. Under hans ledelse ble 2700 minner samlet inn, egenskrevne eller som intervjuer, og utgitt i serien Arbeidsfolk forteller. 1963–81 var han professor ved Norges Lærerhøgskole i Trondheim. Han var rektor der 1963–69; i hans rektortid ble skolen 1968 en del av Universitetet i Trondheim.

Hans emnekrets spente fra lokalhistorie (bygdebok for Eidsvoll) til Øst-Afrika, fra arbeiderbevegelse og sosialhistorie, industri- og bysamfunn til fagets metodiske og prinsipielle sider. Bull var meget produktiv; hans bibliografi teller godt over 500 titler, av dem 14 bøker. Det overordnete emnet er fremvekst og utvikling av den moderne arbeiderklassen og andre grupper av småkårsfolk i Norge fra 1850 til etterkrigstiden.

Hans interesse var menneskene, de mange og de som var “nede”, mer enn lederne eller den politiske topp-planshistorien. Han ville vise hvordan mennesker hadde sett livene sine og hvordan de hadde søkt å handle, også når mulighetene syntes små. I alt han skrev fantes en usentimental solidaritet. Det dreide seg om “retten til en fortid” for alle, en formulering han også brukte som tittel på en artikkelsamling 1981. Minneinnsamlingen var her et bidrag. Minner fra sag og høvleri, papirindustri og rallarmiljø ble gitt ut, og minnene utgjorde hovedmaterialet for doktorgradsarbeidet Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd (1958).

Han gav senere en sosialhistorisk fortolkning av norsk historie de siste 150 år, bygd på kriteriet hvorvidt folk flest hadde kontroll over egen hverdag og eget liv. Slik fantes først et “bøndenes og husmennenes samfunn”, med stor makt for husbonden. Omkring 1860 tok “kapitalismens frigjørende fase” til. Basert på den styrken økt etterspørsel etter arbeidskraft gav dem, kunne småkårsfolk nå skaffe seg fritid, og bygge organisasjoner som gav den enkelte styrke. Fra 1920 vokste “den organiserte kapitalismen” frem. Ved å gjennomorganisere økonomi og samfunn ble kriser mestret. Men dette skjedde ved et “toppfolkenes partnerskap”, som omfattet arbeiderbevegelsens ledelse. Folk flest fikk større velstand, men på nytt mindre kontroll med egen hverdag på grunn av sentralisering og internasjonalisering av kapital.

Bulls hovedperspektiv kom også frem i et foredrag han holdt 1970: Fremtidens historieforskning ville og burde være opptatt av å se historien nedenfra, av “de små samfunnsgruppene, av forholdet mellom aldersgrupper og av mennesker uten makt” – foruten å se vestlig historie utenfra, fra den ikke-europeiske verden. Bull skrev selv Østafrikansk bakgrunn (1973), etter et studieopphold der 1970–71. Hans fremstilling var preget av 1960-årenes radikale nasjonale strømninger i Afrika, og ble slik noe utdatert faglig sett. Men den fungerte likevel som en inspirasjon, og Historisk institutt ved Universitetet i Trondheim skulle komme til å bli et helt sentralt miljø i norsk forskning om afrikansk historie med flere aktive forskere.

I faglig grunnholdning var Bull en subjektorientert sosialhistoriker. Han var metodisk mangfoldig – brukte skjønnlitteratur som kilde, kvantitativ innholdsanalyse av tekster og sammenlignet på tvers av tid og samfunn (Norge og Øst-Afrika). Bull var ikke utpreget teoretisk. Han hadde et positivt, avslappet forhold til andre samfunnsfag, og var inspirert av marxismens tanke om klassenes betydning, men så at folk kunne ha andre lojaliteter – til yrke, bedrift eller lokalsamfunn. Hans skriftlige stil var enkel, stundom morsom, alltid ukunstlet. Han var en mester i å fremstille strukturtrekk gjennom å beskrive konkrete situasjoner. Det var maktpåliggende for ham å bli forstått, fordi han ville noe med det han skrev. Symptomatisk er at han anså gymnasboken Nordmenn før oss (1948, i alt seks opplag) for sitt viktigste arbeid.

Hans forskning tok stilling, uten å være usaklig eller misvisende. Dypest sett ville han forstå mangfoldet i menneskelige former, fordi det kunne øke vår toleranse. Bull veiledet et stort antall studenter, og brukte mye tid til å kommentere yngre kollegers arbeider. Hans evne til samtale fikk andre til å utvikle sine tanker, oppmuntret av en tilbakeholden, men klar varme. Svært mange historikere har følt at de har fått en arv etter ham.

Bull var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1956 og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1963. Han satt i Norsk kulturråd 1965–72, og var medlem av Hovedkomiteen for norsk forskning 1965–69.

  • Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914, 1939
  • Telegraf- og telefonfolket i Norge, 1941
  • Arbeiderklassen i norsk historie, 1947
  • Nordmenn før oss. Norgeshistorie for gymnaset, 1948 (7. utg. i 2 bd., 1985–86)
  • Arbeidervern gjennom 60 år, 1953
  • Arbeidsfolk forteller. Fra papirindustrien, 1953
  • Bygdehistorien 1800–1914, i Eidsvoll bygds historie, bd. 1, del 2, 1954/1961
  • Arbeidsfolk forteller. Fra sagbruk og høvleri, 1955
  • Norsk fagbevegelse. Oversikt over fagorganisasjonens utvikling, 1955 (2. utg. 1968)
  • Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd. Tre norske industristrøk, dr.avh., 1958 (2. utg. 1972)
  • Kriseforliket mellom Bondepartiet og DNA i 1918, i HT 39, 1959
  • Levekår for arbeidsfolk under den industrielle revolusjonen i England. Problemstilling og metode, i HT 39, 1959
  • Arbeidsfolk forteller. Renhårig slusk, 1961
  • Grünerløkka. Beste østkant, i St. Hallvard 39, 1962
  • Håndverkssvenner og arbeiderklasse i Kristiania. Sosialhistoriske problemer, i HT 45, 1966
  • Sozialgeschichte der norwegischen Demokratie, Stuttgart 1969
  • Østafrikansk bakgrunn. Kenya, Tanzania og Uganda i fortid og nåtid, 1973
  • Klassekamp og fellesskap 1920–1945, bd. 13 i CNH, 1978
  • Norge i den rike verden. Tiden etter 1945, bd. 14 i CNH, 1979 (også utgitt separat som Norgeshistorien etter 1945, 1982)
  • Retten til en fortid. Sosialhistoriske artikler, 1981
  • Norsk arbeiderbevegelse i krise, 1982
  • Arbeiderklassen blir til (1850–1900), bd. 1 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1985
  • J. E. Myhre: biografi i Pax leksikon, bd. 1, 1978
  • P. Fuglum og J. Simensen (red.): Historie nedenfra. Festskrift til Edvard Bull på 70-årsdagen (med bibliografi), 1984
  • S. Langholm: minnetale i DNVA Årbok 1987
  • J. Simensen: minnetale i DKNVS Forh. 1987