Faktaboks

Edv Bull
Edvard d.e. Bull
Født
4. desember 1881, Kristiania
Død
26. august 1932, Oslo
Virke
Historiker og politiker
Familie
Foreldre: Overlege Edvard Isak Hambro Bull (1845–1925) og Ida Marie Sofie Paludan (1861–1957). Gift 5.7.1909 med Lucie Juliane Antonette Voss (9.12.1886–20.6.1970), datter av residerende kapellan Jacob Voss (1845–88) og Karen Marie Larsen Russ (1850–1937). Far til Edvard Bull d.y. (1914–86); bror av Johan Peter Bull (1883–1960) og Francis Bull (1887–1974).
Edv Bull
Edv Bull
Av /NTB Scanpix ※.

Edvard Bull d.e. var professor i historie ved universitetet i Kristiania/Oslo i 15 år, og ytet viktige bidrag til studiet av Norges eldre historie. Bull var også en av de sentrale ideologene i Arbeiderpartiet i 1920-årene; han var nestformann i partiet fra 1923 til sin død og utenriksminister i Hornsruds kortvarige regjering 1928.

Bull vokste opp i en velstående og høyt kultivert kristianiafamilie preget av sterke vitenskapelige interesser, og i en slektssammenheng som bl.a. forbandt slektene Bull og Hambro, begge med en rekke betydelige representanter innenfor ulike samfunnsområder.

Edvard Bull viste tidlig vitenskapelige interesser og evner, særlig knyttet til historiefaget. Etter examen artium på latinlinjen 1899 studerte han klassisk filologi, historie og geografi, og ble cand.mag. 1906. Hans første publiserte faglig-historiske arbeid, Bidrag til Jemtlands historie fra Kristian III til Kristian IV, kom allerede 1905, mens han ennå var student. Emnet gav utgangspunkt for en linje i hans videre arbeid som førte frem til boken Jemtland og Norge (1927).

Fra sommeren 1906 la han ut på han en studiereise til Tyskland og Frankrike som varte omtrent ett år. I denne tiden studerte han bl.a. “middelalderlig katolisisme av alle kræfter”, et område som også senere ble sentralt i hans faglige arbeid. Man finner også spor av hans studier i fransk historie under denne reisen i artiklene Pariserkommunen og Den franske revolusjon. Moderne synspunkter og i hans første forelesninger om den franske revolusjon, som han holdt som universitetsstipendiat (fra 1910). Han fortsatte sitt vitenskapelige arbeid i de følgende år, samtidig som han var lærer ved forskjellige høyere skoler. 1913 ble han utnevnt til dosent i historie ved universitetet i Kristiania, og etter at Ernst Sars døde i januar 1917, ble dennes personlige professorat omgjort til ordinært og Bull utnevnt til professor fra 1. juli 1917.

Allerede i september 1907 hadde han klar sin plan for det prosjekt som ble et hovedledd i hans forskerkarriere, som han skriver i et brev til Kyrre Grepp: “... jeg vil konkurrere om en teologisk gullmedalje og senere bruge denne avhandling som et avsnit av en doktordisputas om katolicismen og det norske folk”. Avhandlingen Bods- og skriftevæsenet i den norske kirke i middelalderen, som gav ham Kongens gullmedalje 1909, ble senere bygd inn som en del av doktoravhandlingen Folk og kirke i middelalderen. Studier til Norges historie (1912). Her stiller han det omfattende problem om “det norske folks virkelige religion i den katolske tid”, og konkluderer med at den kristne religion bare fikk liten inngang hos nordmennene i denne tid sammenlignet med de germanske folk som holdt til lenger sør i Europa. Denne oppfatning ble imøtegått, særlig av Fredrik Paasche, bl.a. i hans doktoravhandling Kristendom og kvad.

Tyngdepunktet i Bulls videre forskningsarbeid ligger klart i Norges eldre historie, og gir seg bl.a. uttrykk i en lang rekke spesialstudier av politisk-administrative forhold i Norge i gammel tid, hvor man særlig kan fremheve undersøkelsen av den militære og økonomiske organisasjon i boken Leding. Mer sammenfattende synspunkter på de politiske forhold i sagatiden gav han bl.a. i sin tiltredelsesforelesning som professor, om Borgerkrigene i Norge og Håkon Håkonssons kongstanke, hvor han la særlig vekt på de ulike økonomiske og sosiale forhold i de enkelte deler av landet. Den mest sammenfattende fremstilling av sine synsmåter på Norges middelalderhistorie ville han gi i sine bind av samleverket Det norske folks liv og historie, som han planla og redigerte i årene omkring 1930, men hvor han på grunn av den sykdom som knekket ham, bare fikk fullført ett bind, om tiden fra 1000 til 1280.

Bulls faglige og politiske arbeid hadde sin avgjørende forankring i marxistisk historie- og samfunnsoppfatning, men man finner også impulser fra Werner Sombart og Karl Lamprecht. Et mer rent naturvitenskapelig innslag er tanken om klimavekslingenes betydning for den historiske utvikling, slik han bl.a. presenterte den i artikkelen Klima og historie. Denne grunnoppfatning innebar som et hovedpunkt en vektlegging av økonomiske og sosiale forhold i historieforskningen. Ønsket om et inngående nærstudium av slike forhold var et viktig motiv for den orientering mot lokalhistorien som kom til å prege en viktig del av hans arbeid, og som for øvrig var et mer allment trekk i fagets utvikling i denne tiden. I denne sammenheng finner vi flere viktige arbeider fra hans hånd, i første rekke Akers historie og bind 1–3 av Kristianias historie. I nær sammenheng med disse arbeider grunnla han 1915, sammen med A. W. Brøgger, det lokalhistoriske tidsskrift for Oslo, St. Hallvard, som de redigerte i en årrekke. Han bidrog også med enkelte kapitler til mer omfattende bygdehistorier, og utarbeidet en allmenn Innledning til bygdehistorisk studium.

Studiet av det gamle bondesamfunnet var en sentral del av den lokalhistoriske forskning, og ledet naturlig i retning av det store komparative forskningsprosjekt om bondesamfunnet som Bull tok opp i slutten av 1920-årene i tilknytning til Instituttet for sammenlignende kulturforskning, hvor også ledende europeiske forskere som Alfons Dopsch og Marc Bloch ble trukket inn, og som kom til å gi utgangspunktet for den sterke agrarhistoriske forskningsretning i historiefaget i Norge i den følgende generasjon.

Bulls teoretisk-metodiske oppfatninger av sitt faglige arbeid eller det han gjerne kalte den “rene” historie, var preget av den kildekritiske tradisjon fra Erslev og Gustav Storm, som han videreførte og skjerpet på linje med samtidige nordiske historikere som Halvdan Koht og brødrene Weibull i Sverige, med sterke krav til holdbarhet i det faktiske.

Utenfor sine sentrale forskningsfelter arbeidet Bull med mange ulike emner i undervisning og i mer allmenne publikasjoner. I denne sammenheng står bl.a. hans mangeårige innsats i redaksjonen av Norsk biografisk leksikon fra 1921. En del av disse publikasjoner har en mer eller mindre direkte tilknytning til hans politiske engasjement, og faller inn under hans kategori “anvendt historie”, som f.eks. bøkene Karl Marx og Den russiske arbeider- og bonderevolution. – Både hans vitenskapelige og mer allmenne forfatterskap er preget av en klar og saklig fremstillingsform og et omfattende kunnskapsgrunnlag. Hans elever har bevart sterke inntrykk av hans evne til inspirerende undervisning på ulike nivåer.

Den marxistiske historie- og samfunnsoppfatning var grunnlaget også for hans politiske synsmåter, og fikk uttrykk i et klart og konsekvent revolusjonært standpunkt i den ideologiske strid innen arbeiderbevegelsen. Bull tilhørte fra studietiden en krets av unge intellektuelle som var engasjert i sosialismen og som senere kom til å spille en aktiv rolle i arbeiderbevegelsen, bl.a. Emil Stang d.y., Jacob Friis og Kyrre Grepp. Mer direkte og aktivt engasjert i politisk partivirksomhet knyttet til Det norske Arbeiderparti finner vi fra omkring 1915 Bull som taler på agitasjonsmøter og forfatter av politiske artikler og brosjyrer, senere også i ulike verv i partiet. Da partiet fikk flertall i Kristiania kommunestyre 1916, ble han valgt inn i skolestyret, hvor han satt til 1925, og 1919–25 representerte han også partiet i bystyret. Etter at “den nye retning” erobret lederskapet i partiet 1918, ble han redaktør av partitidsskriftet Det tyvende Aarhundrede, og hadde dette verv til 1920 og igjen 1927–28.

I den politiske strid innen arbeiderbevegelsen om forholdet til den tredje Internasjonale i årene 1920–23, spilte Bull en sentral rolle i motstanden mot Internasjonalens ekstremt sentralistiske politikk, og han bidrog vesentlig i utformingen av det såkalte “Kristianiaforslag” på februarlandsmøtet 1923, som gav det prinsipielle grunnlag for partiflertallets brudd med Internasjonalen i november samme år og for den splittelse av partiet som dette førte til. På februarlandsmøtet ble Bulls betydning i partiledelsen markert ved at han ble valgt til partiets nestformann, et verv han beholdt til sin død. I de følgende år var han aktivt med i arbeidet for den samling av Sosialdemokratene og Arbeiderpartiet som ble realisert 1927, på et program preget av uklare kompromisser mellom reformistiske og revolusjonære prinsipper. For Bull og hans fløy i partiledelsen var det en hovedsak å fastholde det revolusjonære perspektiv i samlingen og lede utviklingen mot en klarere markering av dette grunnlag.

I januar 1928 dannet Christopher Hornsrud landets første arbeiderpartiregjering, i strid med partiets offisielle program og etter en intern strid i partiet mellom “ministersosialister” og mer rent revolusjonære krefter. Bull ble med i regjeringen – i posten som utenriksminister – som garant for den revolusjonære retning, og spilte en hovedrolle i utformingen av den tiltredelseserklæring som gav det prinsipielle grunnlaget for regjeringsdannelsen. Regjeringen ble felt etter bare 18 dager.

Innenfor partiledelsen spilte Bull en viktig rolle i skjerpingen av den revolusjonære tendens i partiprogrammet 1930, som førte til en sterk mobilisering av velgere på borgerlig side og et valgresultat som svekket Arbeiderpartiets parlamentariske stilling, og som på lengre sikt medvirket til at partiet etter hvert oppgav sitt tidligere revolusjonære grunnlag.

Den sykdom som skulle føre til Bulls tidlige død, gjorde seg tydelig gjeldende i løpet av året 1931, og han ble fritatt for å undervise i høstsemesteret. Han hadde håp om å komme tilbake til undervisningen i vårsemesteret 1932, og skrev til Koht at han så gjerne vil dette; “... jeg savner hele berøringen med studentene og vil gjerne vekke den til live igjen ...” Men det ble snart klart at sykdommen ikke bare var av nervøs art og en følge av overanstrengelse, men skyldtes en uhelbredelig hjernesvulst, som førte til hans død i august 1932, knapt 51 år gammel.

Verker

    Trykt materiale (et utvalg)

  • Bidrag til Jemtlands historie fra Kristian III til Kristian IV, i Historiske Afhandlinger tilegnet Professor Dr. J.E. Sars paa hans syttiende Fødselsdag den ellevte Oktober 1905, 1905
  • Pariserkommunen, i Samtiden 1908, s. 194–205
  • Bods- og skriftevæsenet i den norske kirke i middelalderen, 1909
  • Den franske revolusjon. Moderne synspunkter, i Samtiden 1909, s. 462–468
  • Folk og kirke i middelalderen. Studier til Norges historie, dr.avh., 1912
  • Klima og historie, i Samtiden 1913, s. 200–208
  • Akers historie, 2 bd., 1914–18
  • Norske embedsmænd som sjørøvere i Sirevaag, i Stavanger museums aarshefte 1913, Stavanger 1914
  • Den pavelige legat Stephanus i Norge (1163), VSK Skr. II 1915 nr. 2, 1915
  • Krig og revolution, Trondheim 1915
  • Tripelallianse og tripelentente 1871–1914, 1916
  • Vincens Lunge, 1917
  • Karl Marx, 1918 (ny utg. ved E. Schreiner, 1948)
  • Socialisme og syndikalisme, 1918
  • Innledning til bygdehistorisk studium, Bergen 1919 (ny utg. Kristiania 1924)
  • Leding. Militær- og finansforfatning i Norge i ældre tid, 1920
  • Klassekampen, 1921
  • Grønland og Norge i middelalderen, i Det norske geografiske selskabs aarbok 1919–1921, 1922, s. 1–36
  • Den russiske arbeider- og bonderevolution, 1922
  • Kristianias historie, bd. 1: Oslos historie, 1922, bd. 2: 1624–1740, 1927, bd. 3: 1740–1814 (fullført av V. Sønstevold), 1937
  • Kommunisme og religion, 1923
  • Verdenskrigens utbrudd. Hvad vi vet og hvad vi ikke vet, 1923
  • Grunnriss av Norges historie, 1926 (2. utg. 1938)
  • Det norske arbeiderparti 1887–1927. Jubileumsskrift, 1927
  • Jemtland og Norge, 1927
  • Bergen og hansestædene. Nogen oplysninger fra nordtyske arkiver, i BHFS 33, 1927, s. 121–209
  • Det norske flags historie, i J. S. Worm-Müller (red.): Den norske sjøfarts historie, bd. 3:1, 1927
  • Sammenlignende studier over bondesamfundets kulturforhold. Et arbeidsprogram, 1929
  • Det norske folks liv og historie, bd. 2: Fra omkring 1000 til 1280, 1931
  • Oslos historie, 1931

    Etterlatte papirer

  • Bulls etterlatte papirer finnes i NBO (Håndskriftsaml.), RA, Arbeiderbevegelsens arkiv og UBB

Kilder og litteratur

  • Stud. 1899, 1924
  • J. S. Worm-Müller: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • H. Koht: minnetale i DNVA Årbok 1933, s. 43–52
  • H. Meyer: minneartikkel i Det 20de århundre 1932, s. 169–176
  • J. Bull: Den trønderske slekt Bull, 1938
  • O. Dahl: Historisk materialisme. Historieoppfatningen hos Edvard Bull og Halvdan Koht, 2. utg., 1974
  • C. S. Schilbred: Slekten Bull fra Trøndelag, 1976

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Tegning (skulderbilde) av Arnstein Arneberg, ca. 1920; p.e