Eduard Dietl ledet de tyske tropper under kampene ved Narvik april–juni 1940, og var øverstkommanderende for de tyske styrker i Nord-Norge frem til sin død 1944. Fra sommeren 1941 ledet han det mislykkede tyske angrepet på Murmansk, og fra 1942 var han dessuten sjef for den såkalte Lapplandsarmeen på den tysk-russiske nordfronten.
Dietl vokste opp i Bayern og lærte tidlig å bli glad i fjellet. Allerede som gymnasiast bestemte han seg for å bli soldat, og 1909 gikk han inn i hæren, 19 år gammel. Han var med i den første verdenskrig fra første til siste dag og ble såret flere ganger, mens to av hans brødre falt. 1918 var han kaptein og hadde fått Jernkorset av begge klasser.
Da Hitler-Tyskland begynte sine erobringer, var Dietl blitt sjef for et bergjegerregiment. Han deltok i innmarsjen i Østerrike 1938 og felttoget i Polen 1939, nå som generalmajor og sjef for 3. Gebirgsdivision, som han også førte kommandoen over ved Narvik.
Det var kampene ved Narvik som gjorde Dietl berømt. De tyske styrkene der var i sterkt mindretall, forsyningssituasjonen var mer enn vanskelig og terreng og klima ytterst krevende. Her viste Dietl seg som en suveren leder. Hans styrker kjempet tappert mot overmakten, men 8. juni 1940 var de trengt inn mot svenskegrensen på Bjørnefjell og ville ha måttet kapitulere dersom ikke de allierte hadde gitt ordre om å oppgi Norge. Tysk presse gjorde stor stas på Dietl som “seierherren fra Narvik”, det ble innstiftet et “Narvik-skjold” og skrevet bøker om generalen. Han ble forfremmet til generalløytnant og – som den første tyske offiser – tildelt den nyopprettede krigsdekorasjonen Jernkorsets ridderkors med eikeløv. Det gikk frasagn om hans raske replikk og røffe humor, som han ofte brukte for å lette stemningen og heve moralen, noe som naturligvis ikke forhindret at disiplinen var jernhard og straffetiltakene drakoniske i Dietls avdelinger som i resten av Wehrmacht.
I juni 1940 fikk Dietl kommandoen over Gebirgskorps Norwegen, som bestod av 2. og 3. Gebirgsdivisjon samt troppene rundt Trondheim. Han hadde først sitt hovedkvarter i Britannia Hotel i Trondheim, men da han i august fikk ansvaret for hele Nord-Norge fra Helgeland til Kirkenes, flyttet han til det rekvirerte Fred. Olsen-skipet Black Watch i Kåfjorden i Alta. Herfra drog han på befaring rundt i landsdelen for å overvåke blant annet utbyggingen av Nordlandsbanen og Riksvei 50, iblant sammen med sin gode venn Reichskommissar Josef Terboven.
Da Finland sommeren 1941 sluttet seg til det tyske angrepet på Sovjetunionen, fikk Dietl ansvaret for angrepet lengst i nord. Med base i Finnmark og finsk Lappland og hovedkvarter i finske Rovaniemi ledet han angrepet mot Murmansk, et angrep som bare kom noen kilometer inn i landet og frøs fast ved elven Litsa. Dietl mente at Murmansk ikke kunne erobres over land, men klarte ikke å overbevise Hitler om dette. Fra januar 1942 var Dietl sjef for 20. Gebirgsarmee (Lapplandarmee), og i juni samme år ble han forfremmet til generaloberst.
På oppdrag fra Hitler var Dietl 23. juni 1944 på vei fra Obersalzberg til Helsingfors for å sikre fortsatt medvirkning fra finnene, da flyet styrtet like etter start og Dietl omkom. Hitler holdt tale ved båren og takket for at Dietl allerede i 1919 lot ham få snakke til kompaniet sitt: “For meg er han den første offiser i Wehrmacht som satte seg inn i min tankeverden og blindt og kompromissløst sluttet seg til den.”
Dietl var en nazi-general, skriver en annen av Hitlers generaler. I krigslitteraturen er han likevel ofte blitt fremstilt som eksemplet på en ekte soldat og litt av en helteskikkelse. Han rakk bestemt å avslå å delta i offisersammensvergelsen mot Hitler (som endte med attentatforsøket 20. juli 1944), men hans død forskånet ham fra å delta i Det tredje rikets sammenbrudd. Det ble hans etterfølger, general Lothar Rendulic, som fikk lede tilbaketrekningen i nord og nedbrenningen av finsk Lappland, Finnmark og Nord-Troms.
I de senere år har Eduard Dietls ettermæle vært omstridt i Tyskland. En militærkaserne i Füssen i Bayern ble oppkalt etter ham 1964, men måtte skifte navn 1995 etter mange års offentlig debatt.