Danser, koreograf og sceneinstruktør. Foreldre: Verkstedeier Conrad Hansen og Sigrid Larsen. Gift 1950 med arkitekt Ole-Carl Øien (6.3.1924–), ekteskapet oppløst 1975.

I mer enn et halvt århundre har Edith Roger satt sitt preg på norsk scenekunst gjennom et produktivt kunstnerskap. I første del av karrieren var hun en fremragende danser, hun har skapt betydningsfull koreografi, og hun regnes blant våre viktigste teaterinstruktører. Hennes løsninger, både for ord og bevegelser, vitner om musikalitet, timing, romforståelse og kvalitetssans. Personlig fremtrer hun beskjeden, full av begjær etter å skape uten selv å søke fokus.

Edith Roger ble født i Son, hvor faren drev bilverksted. Da familien flyttet til Oslo, begynte hun å danse klassisk ballett hos Rita Tori. Under krigen kom hun til Gerd Kjølaas, som hemmelig underviste i fridans, den var stemplet som “entartete Kunst”. Oppdemmet skapertrang slapp løs da freden kom, og Edith Rogers debut var typisk: Hun og tre andre leide sommeren 1945 teateret i Stavanger, hvor de opptrådte i egne koreografier. Høsten samme år var hun med i Kjølaas' skjellsettende Mot Ballade.

Straks etter kom Ivo Cramér og engasjerte Edith Roger som danser til revyer han koreograferte på Chat Noir. Deretter ble hun med ham til Svenska Dansteatern. Slik skaffet hun seg profesjonell erfaring og ble et selvskrevent medlem da Ny Norsk Ballett, landets første selvstendige dansekompani, startet 1948.

Her ble Edith Roger en av de bærende krefter, blant annet i Cramér-koreografier fra humoresken Truffaldino til Bibelske bilder, hvor hun danset Maria, også filmet av BBC under en av gruppens englandsturneer. Hun fulgte med over i Den Norske Ballett, som ble til da Gerd Kjølaas lot ensemblet fusjonere med Rita Toris klassiske virksomhet i Norsk Operaselskap. Høsten 1955 danset Edith Roger her tittelrollen i Birgit Cullbergs Medea. Under innstuderingen insisterte hun på at koreografen skulle forklare betydningen av hvert trinn. Hun kunne ikke slå seg til ro med å bare lære dem, hun søkte bevegelsens fortellende kvalitet og higet etter scenisk klarhet. Dagbladet kalte tolkingen briljant, faktisk bedre enn ved uroppførelsen i Stockholm.

1958 var tiden moden for å etablere Den Norske Opera. Edith Roger var en av dem som slapp gjennom nåløyet og ble ansatt etter å ha prøvedanset med utdrag av egen koreografi. Også i Operaballetten ble hun en viktig danser, ikke minst på grunn av sitt dramatiske talent. Hun gjorde bl.a. Medea på nytt, Ellida Wangel i Cullbergs Fruen fra havet og tittelrollen i Coppelia.

Festspillene i Bergen var i disse årene en viktig arena for ny norsk koreografi. Edith Roger skapte her sammen med Barthold Halle Haugtussa(1958), basert på Garborgs diktsyklus, med henne selv som Veslemøy. Året etter fulgte Dans ropte fela med folkedans i tradisjonell form og i koreograferte opptrinn. Forestillingen turnerte siden i USA i tre måneder. Edvard Munchs liv og kunst gav stoff til deres tredje store fellesprosjekt, Mot Solen (1969). Den ble også vist i fjernsyn, spilt på Nationaltheatret og, i likhet med Haugtussa, tatt opp i Operaballettens repertoar.

Edith Roger var en sentral person ved oppstarten av Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Hun skulle assistere Gisle Straume i innstuderingen, men i og med at han også bekledde tittelrollen, falt mye av ansvaret på henne.

Hun hadde altså skaffet seg solid erfaring før hun 1967 ble fast ansatt som sceneinstruktør på Nationaltheatret. Hennes første oppsetning på Amfiscenen var Sangen om utysket av Peter Weiss, på hovedscenen Den stundesløse av Ludvig Holberg. Siden har hun hatt ansvaret for et utall intelligente, humoristiske og sobre forestillinger i alle sjangere fra samtidsdrama til klassikere. Flere av dem har vært vist ved gjestespill utenlands.

Mange Ibsen-oppsetninger har hatt Edith Rogers signatur, blant dem Peer Gynt, som hun har tatt for seg flere ganger, først som koreograf for en folkemusikalsk oppsetning på Det Norske Teatret. Med Barthold Halle laget hun en miniversjon for Riksteatret, som også ble satt opp i Göteborg, med bare 9 skuespillere. På Nationaltheatret skapte hun en helt enkel, stilisert versjon uten musikk 1975, og 10 år senere var hun ansvarlig da tre frodige fullformatversjoner hadde premiere på én uke. I Malmö har hun også satt Peer Gynt i scene i stort format, med Jan Garbareks musikk. I Sverige har hun gjestet flere ganger som instruktør, blant annet for musikalsuksessen Spillemann på taket.

Edith Roger var fast tilknyttet Nationaltheatret til 1999, men er (2003) fortsatt i arbeid med ulike prosjekter. Allsidigheten, kyndigheten og evnen til å inspirere andre har gjort henne respektert i alle deler av norsk scenekunst. Det var samstemt glede da hun høsten 2002 ble tildelt Norsk kulturråds ærespris.

  • V. Hansteen: Historien om Norsk Ballett, 1989
  • HEH 1994
  • Nationaltheatrets arkiv
  • diverse avisartikler
  • samtaler med Edith Roger 2002
  • Fotografi fra Medea av Sturlason/Polyfoto, 1955