Forfatter, skuespiller og instruktør. Foreldre: Vaktmester Nils Sigvart Thronsen (1892–1973) og Anne Karoline Fjeldheim (1889–1970). Gift 1968 med Thorleif Christian Ranum (1901–91).

Edith Ranum var opprinnelig skuespiller og begynte å skrive etter at hun i ung alder mistet synet på grunn av sykdom. Hun var med og preget NRK Radios hørespillsendinger for både barn og voksne i tiden 1960–2000, og i norsk kriminallitteratur står hun i en særstilling. Logisk fantasi, brennende hjerte, vilje av stål og robust sans for humor gjorde henne i stand til å stå ut den kampen som var hennes liv og kunst, og som trygt kan kalles heroisk.

Ranum har gripende skildret en skjebne lik sin egen i hørespillserien – men du kan ikke flykte (1976), også utgitt som roman. Hun begynte som elev på Nationaltheatret 1938, var fast ansatt på Trøndelag Teater et års tid og arbeidet som frilanser i flere år. Takket være en fabelaktig evne til å lære utenat ved hjelp av innlesninger på lydbånd kunne hun fortsette som oppleser og instruktør i radio til inn i 1980-årene, og hun utviklet sin egen skriveteknikk, som bestod i å “kladde” ved å snakke teksten inn på en båndopptaker og deretter skrive den – så å si feilfritt! – på maskin.

Som forfatter debuterte hun 1949, med romanen Etter siste akt, en skildring av intrigespill i teatermiljø. Både denne og den neste, Jord uten himmel (1952), om en enslig mor som drepte sitt barn, et dristig tema for sin tid, vakte rabalder og sterke reaksjoner – kanskje ikke ufortjent, forfatteren tok ikke med silkehansker på det hun mislikte. Men, som hun selv sa, hun var dramatiker av legning og ikke romanforfatter, og fant sitt rette medium da hun omkring 1960 begynte som ytterst produktiv leverandør av hørespill, sketsjer og dramatiseringer til Barne- og Ungdomsavdelingen i NRK. Med det startet en karriere som med tiden skulle omfatte 28 egne hørespill – frittstående og serier – og 26 dramatiseringer for radio, deriblant barneklassikere som Pollyanna og Tom Sawyer, og kriminalromaner av John Dickson Carr og Gerd Nyquist, samt fire av Gunnar Staalesens Varg Veum-romaner.

1975 vant Edith Ranum 1. premie i en hørespillkonkurranse i Radioteatret, med Kattungen. Dette stykket, om en manns reaksjon da han ser to guttunger sparke ihjel en kattunge, viser hennes dype engasjement i moralpsykologiske spørsmål. Det ble sendt til radio- og fjernsynsfestivalen Prix Italia året etter og ble også spilt i Danmarks Radio. 1978 kom hun med Krystallpiken, om et betent mor–datter-forhold. Men de fleste av hørespillene hun skrev for Radioteatret, var krim.

Med sin logiske fantasi var hun den fødte kriminalforfatter, og i denne sjangeren fant hun også sitt middel til å uttrykke det hun hadde på hjertet. Hun utgav fire kriminalromaner under navnet Edith Ogden allerede rundt 1960 og skrev flere krimhørespill for NRK radios underholdningsavdeling. Men 1979 kom hun med Spill i mørke, den første av i alt fem serier om forfatteren og amatørdetektiven Julia Tinnberg, som gjorde henne til den mest populære norske krimforfatteren i radio. For den tredje, Ringer i mørkt vann, fikk hun Rivertonprisen 1986. I sin siste serie, Blindspor (2000), skapte hun en ny heltinne, den blinde sangeren Janne Birk. 2001 fikk hun Radioteatrets ærespris, og hun er også spilt i finsk og irsk radio.

Ranums spesialitet, som hun behersket bedre enn noen annen norsk krimforfatter etter André Bjerke/Bernhard Borge, var den klassiske detektivgåte med begrenset antall personer og overraskende oppklaring. Men med sin psykologiske orientering – hennes mordere er med få unntak mennesker som har lidd urett eller handler uselvisk – stod hun nærmere P. D. James enn Agatha Christie. “Hvis jeg ikke hadde kunnet skrive krim, ville jeg blitt morder,” er en påstand hun ofte kom med. Hun hadde en velutviklet rettferdighetssans og en dyp avsky for maktbrynde. Motsetningene i hennes historier er skarpe og kan mangle noe av det virkelige livs gråtoner, men med sitt engasjement skapte hun historier som viser at kriminalsjangeren på sitt beste kan by ikke bare på spenning og underholdning, men også på utfordring og ettertanke.

    Romaner

  • Etter siste akt, 1949
  • Jord uten himmel, 1952
  • En time med Cornelia, 1958 (under pseud. Edith Ogden)
  • Døden går trappen ved midnatt, 1959 (under pseud. Edith Ogden)
  • Når dødstrommene kaller, 1961 (under pseud. Edith Ogden)
  • Sist kommer morderen, 1961 (under pseud. Edith Ogden)
  • – men du kan ikke flykte, 1978

    Hørespill

  • Med eller uten cyankalium, 1960
  • Den blå krukken, 1962
  • Etterlyst, 1964
  • Piken med bambusfløyten, 1968
  • Den blå kjelken, 1971
  • Kattungen, 1975
  • – men du kan ikke flykte, 1976
  • Krystallpiken, 1978
  • Spill i mørke, 1979
  • Fra asken til ilden, 1982
  • Spill med ukjent motiv, 1982
  • Skuddet, 1984
  • Ringer i mørkt vann, 1986
  • Ekko fra glemte graver, 1989
  • Kadaverkvartetten, 1994
  • Blindspor, 2000
  • Produserte hørespillmanuskripter (utskrevne) er arkivert i NBO og NRK; bevarte innspillinger er samlet i NRKs lydarkiv
  • T. Hartenstein: Det usynlige teatret. Radioteatrets historie 1926–2001, 2001
  • W. Dahl: Dødens fortellere. Den norske kriminal- og spenningslitteraturens historie, 1993
  • N. Nordberg: “Døden i eteren: Den radiofoniske kriminalhistorien”, i Under lupen. Essays om kriminallitteratur, 1995
  • d.s.: “Edith Ranum”, nekrolog i Aftenp. okt. 2002