Skuespiller og filmregissør. Foreldre: Servitør Carl Johan Henriksen og syerske Agnes Marie Mathiesen. Gift 1930 med filmprodusent Otto Carlmar (14.8.1902–20.5.1987), sønn av kjøpmann Carlmar Kristiansen og Mariane Pedersen.

Edith Carlmar var Norges første kvinnelige spillefilmregissør. Hennes filmer, som var blant de mest populære i 1950-årene, er preget av sterke kvinneroller og tette, ofte erotisk ladede nærbilder, noe hun var alene om å formidle i sin samtid.

Edith vokste opp hos sin mor på østkanten i Kristiania. De bodde trangt, og økonomien var ofte dårlig; en periode måtte Edith bo hos fosterfamilie, fordi moren ikke hadde råd til å la henne bo hjemme. Det var mange kunstnere, skuespillere og musikere i morens omgangskrets; hun eide et piano og leide det ut til musikere, som øvde hjemme hos dem.

Edith Mathiesen debuterte 15 år gammel som danserinne ved varietéscenen Kongshavn Bad. Fire år senere giftet hun seg med teater-, film- og finansmannen Otto Carlmar, som hun ble kjent med gjennom moren.

Sin skuespillerdebut fikk Edith Carlmar ved Det Nye Teater i Oslo 1936, hvor hun skulle komme til å arbeide i 17 år. Her arbeidet hun bl.a. sammen med skuespillerinnen Lillebil Ibsen, som var gift med filmregissøren Tancred Ibsen. Edith Carlmar gav uttrykk for at hun var svært interessert i film. Tancred Ibsen, som var i gang med planleggingen av storfilmen Gjest Baardsen (1939), sendte en forespørsel gjennom sin kone om Edith kunne tenke seg å jobbe som script. Hun takket ja, og året etter avanserte hun til produksjonssekretær for Ibsens neste film, Tørres Snørtevold. Edith Carlmar anser Tancred Ibsen som sin store læremester og inspirator.

Under den annen verdenskrig pendlet Edith Carlmar mellom teater- og filmarbeid. Hun var produksjonsleder for flere filmer, bl.a. Bastard og Vigdis for Helge Lunde, Hansen og Hansen for Alfred Maurstad og D'ække tel å tru for Toralf Sandø. 1943 valgte hun å trekke seg ut av det etter hvert nazifiserte filmproduksjonsmiljøet, og vendte først tilbake 1946 som produksjonsleder for Tancred Ibsens film Et spøkelse forelsker seg.

1946 fikk hun et stipend av Kommunale Kinematografers Landsforbund og reiste til Storbritannia for å studere regi og produksjonsledelse. Her var hun observatør ved Denham Studios utenfor London, hvor hun fulgte innspillingen av Roy Boultings Fame is the spur (Det rustne sverdet), med Michael Redgrave i hovedrollen. Edith Carlmar oppholdt seg tre måneder i London og ble aktivt trukket med i bedømmelsen av opptak og annet faglig som hadde med innspillingen å gjøre.

I 1948, mens hun var produksjonsleder for Tancred Ibsens film Den hemmelighetsfulle leiligheten, begynte hun å planlegge å lage film selv. Hun ønsket å lage et skoleeksempel på en god og billig produksjon, inspirert av sitt opphold i Storbritannia. Sammen med ektemannen Otto Carlmar etablerte hun Carlmar Film A/S i februar 1949, med Otto som produsent og Edith som regissør. Fra 1949 til 1959 regisserte hun 10 spillefilmer. 9 av disse ble produsert av Carlmar Film A/S, mens Slalom under himmelen ble regissert på oppdrag fra Polar Film A/S. I tillegg hadde hun manus og regi på 7 dokumentarkortfilmer.

Edith Carlmars spillefilmer var alle samtidsfilmer som gjenspeilet både tidsånd og tematikk i Norge etter den annen verdenskrig. Samtlige filmer ble svært godt besøkt av publikum, og forviklingsfarsen Fjols til fjells er fremdeles en av norsk films største kinosuksesser. Debutfilmen Døden er et kjærtegn, en stilsikker film noir, kom til å plassere Edith Carlmar i fremste rekke blant norske regissør som markerte seg etter 1945. I 1959 laget hun sin siste spillefilm, Ung flukt, hvor Liv Ullmann hadde sin første hovedrolle på film.

Etter 1959 arbeidet Edith Carlmar som kortfilmregissør, skribent, på kontor og til slutt som bibliotekar ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, til hun gikk av for aldersgrensen som 70-åring. Hun hadde også mindre roller i flere filmer, som Jentespranget (1973), Olsenbanden møter Kongen og Knekten (1974), Svampe (1990) og Giftige løgner (1992).

    Spillefilmer

  • Døden er et kjærtegn, 1949
  • Skadeskutt, 1951
  • Ung frue forsvunnet, 1953
  • Aldri annet enn bråk, 1954
  • Bedre enn sitt rykte, 1955
  • På solsiden, 1956
  • Slalom under himmelen, 1957
  • Fjols til fjells, 1957
  • Lån meg din kone, 1958
  • Ung flukt, 1959

    Kortfilmer

  • Sonja!, 1953
  • Langåra – et ferieparadis, 1953
  • Vann og kloakk, 1953
  • Oslo Bymuseum,1954
  • Kirker i Oslo, 1954
  • Sunnmøre, 1955
  • Bak kulissene, 1965

    Skriftlige ikke-publiserte verker

  • Edith Carlmar gav manus, dreiebøker og annet som knyttes til filmproduksjonene, til Norsk Filminstitutts arkiv
  • Lydbåndintervjuer med Edith Carlmar (intervjuer: I. Dokka) 28.3.1989 og 22.4.1993
  • Film og Kino Årbok 1949–1959 1950–60
  • S. Evensmo: Det store tivoli, 1967
  • N. Vibe: Filmen i Norge etter krigen, Stavanger 1977
  • C. Boe Astrup: Statens engasjement i norsk spillefilmproduksjon 1945–1955, h.oppg. UiO, 1984
  • Z – Filmtidsskrift nr. 3/1989 og nr. 1 og 4/1993
  • TFL, 1991
  • K. Vogt m.fl. (red.): Kvinnenes kulturhistorie, bd. 2, 1992
  • I. K. Dokka: Edith Carlmar – Norsk films førstekvinne, h.oppg. UiO, 1993
  • J. Å. Jakobsen: Norsk Filmrevy Årgang 1949. En filmsosiologisk innholdsanalyse, mag.avh. UiO, 1993

    Fotografiske portretter

  • Portretter av Agnete Brun, 1995; gjengitt i Dagbl. 27.6.1995
  • Portrett av Morten Krogvold, 1996; Norsk Filminstitutt, Oslo