Elskerinne. Foreldre: Farens navn Ottike er kjent fra gravsteinen, moren var nederlandskfødte Sigbrit Willems (død ca. 1531). Dyveke var Christian 2s elskerinne 1507/09–17.

Dyveke var Christian 2s elskerinne; hennes navn betyr “lille due”. Hun kan ha hatt historisk betydning gjennom reell innflytelse på Christian 2s mentale tilstand og særskilt hans reaksjoner på hennes død.

Det finnes et par senere beretninger om hvordan Christian 2 møtte Dyveke; det er ikke mulig å kontrollere dem, men de stemmer godt overens og bygger etter alt å dømme på en levende muntlig tradisjon. Den mest pålitelige er trolig den som Arild Huitfeldt forfattet helt på slutten av 1500-tallet i Danmarckis Riges Krønicke. Men også Hans Svanings beretning har interesse (Christiernvs II, Daniæ Rex). Ifølge Huitfeldt møttes de 1507 (ifølge Svaning 1509) på en dansetilstelning på rådhuset i Bergen. Huitfeldt beskriver hvordan Christian ble hodestups forelsket i den vakre, unge piken, og inngikk en avtale med moren som gjorde at Dyveke ble kongens elskerinne. Samtidens oppfatning av møtets skjebnetunge betydning fremgår av Huitfeldts bemerkning om at dansen på rådhuset “volte at hand siden danzit fra disse tre Konge Riger, Danmarck, Sverig oc Norge”.

Da prins Christian vendte tilbake til Oslo, lot han bygge et steinhus i Bjørvika ved festningen, som ble Dyvekes og hennes mors oppholdssted (Svaning så husruinen 1548); da han drog til København for å overta kongeverdigheten 1513, gav han dem bolig på Hvidøre slott utenfor København.

Problemer oppstod for alvor da Christian skulle gifte seg med Elisabeth (Isabella) av Habsburg. Stor motstand ved hoffet der mot Christians borgerlige elskerinne gjorde at erkebiskop Erik Valkendorf og andre stormenn forsøkte å overtale Christian til å avslutte forholdet. Det utløste meget sterke reaksjoner som forvarsler også om sluttspillet. Det kom da Dyveke plutselig døde, kongen lyttet til anklager om at hun skulle ha vært forgiftet, og at høvedsmannen på København slott Torben Oxe skulle ha stått bak, og at han dessuten skulle ha forsøkt å forføre henne. Igjen gir Arild Huitfeldt en interessant fremstilling, som ganske sikkert bygger på en levende adelstradisjon.

Det virker som Christian med tapet av Dyveke også tapte et psykisk balansepunkt i tilværelsen, fra da av ble hans ferd stadig mer ekstrem og voldelig. Den vilkårlige henrettelsen av Torben Oxe vakte enorm oppsikt i samtiden, ikke minst fordi Torben Oxe først var blitt frikjent av riksrådet som rette verneting for adelsmenn. Men Christian, som var ute av seg av sorg, ville ikke godta dommen og stevnet isteden Torben Oxe for en bondedomstol. Andre rettsovergrep, de ustoppelige krigene mot Sverige, og til sist Stockholms blodbad kan sees som et slags politisk crescendo mot avgrunnen. I løpet av noen få år ble Christians regime feid bort av opprør i Sverige og i Danmark.

Det er koblingen mellom dette crescendo og tiden for Dyvekes død som gir et visst grunnlag for å tillegge Dyveke en viss historisk betydning. Men dette er bare en hypotese. Rettssakene mot Torben Oxe er mye diskutert. De reelle opplysningene er få, men det er en vanlig forståelse av kildene at stevningen for bondedomstolen gjaldt en anklage for giftmord på Dyveke. Denne ytterst uvanlige fremgangsmåten måtte likevel vende brede kretser i adelen mot Kongen fordi adelen etter loven hadde riksrådet som sitt verneting, og det hadde frikjent Torben Oxe, men formodentlig for en anklage for underslag i stillingen som høvedsmann. At saken ble overført til bondedomstolen og anklagen utvidet til giftmord, må gjenspeile enorm fortvilelse og raseri, som kan tyde på at Dyvekes død hadde slått Christian ut av psykisk balanse. Selv om Dyvekes historiske betydning er usikker, kan den til en viss grad begrunnes av kildematerialet og den politiske utvikling.

Emnet er flere ganger behandlet litterært av kjente forfattere, f.eks. av Johannes V. Jensen, Peder W. Cappelen (skuespill) og Bergljot Hobæk Haff.

  • A. Huitfeldt: Danmarckis Riges Krønicke,kvartutgave bd. 8, 1599, og folioutg. bd. 1, 1652
  • Hans Svaning: Christiernvs II, Daniæ Rex,Frankfurt 1658
  • C. F. Allen: De tre Nordiske Rigers Historie,bd. 1, København, 1864, s. 490 f., bd. 2, 1865, s. 208 f., 297 f.
  • O. J. Benedictow: Norges historie,bd. 5, 1977, 2. utg. 1987, s. 289 f.
  • d.s.: “Bemerkninger til Torben Oxe-saken”, i Middelalderforum,hf. 13, 1986, s. 97f. og referert litteratur