Skuespiller. Foreldre: Ekspedisjonssjef, senere rektor David Faye Knudsen (1837–1922; se NBL1, bd. 7) og Laura Elisabeth Steen (1846–1925). Gift i Bergen 1.4.1905 med Agnes (Agga) Behrens (24.12.1885–7.5.1958), datter av kjøpmann Vilhelm Behrens (1859–1931) og Anne Marie Eimstad (1860–1917), ekteskapet oppløst 1910. Bror av Karl Fredrik Knudsen (1872–1937).

David Knudsen var en vittig og kultivert karakterskuespiller, som med ekte gjøglerglede satte sitt preg på norsk teater i første halvdel av 1900-tallet. Han fikk karakteristikken “det attiske saltet i norsk skuespillkunst”.

Knudsen vokste opp i et akademisk miljø i Kristiania. Faren var skolemann og lærebokforfatter. Sønnen begynte på katedralskolen, men tok sin eksamen ved Kristiania Handelsgymnasium 1893. I fritiden var han svært aktiv som skuespiller på Studentersamfundets teater. Han gjorde bl.a. stor lykke som helten Olaf Liljensvands i Ibsen-parodien Gildet på Mærrahaug.

Sin yrkeskarriere startet David Knudsen som forretningsmann. 1893–1900 arbeidet han i Kristiania innenfor farge- og oljebransjen, i livsforsikring og i bankvirksomhet. Deretter fulgte to år i London og Bordeaux. Først 27 år gammel debuterte han som profesjonell skuespiller. Det skjedde på Den Nationale Scene i Bergen 1902 som Tabarin i franskmannen Catulle Mendés enakter Tabarins kone.

Knudsen gjorde stor lykke i Bergen. Allerede første året gav han sterke tolkninger av så vel den tvilende presten Bratt i Over Ævne I som den sårbare Paul Lange og detektivhelten Sherlock Holmes i den danske forfatteren Walter Christmas' dramatisering. 1904 formet han et stemningsrikt portrett av den unge prinsen i Wilhelm Meyer-Försters lyrisk-romantiske skuespill Gamle Heidelberg. De største utfordringene og utviklingsmulighetene fikk han gjennom en rekke sentrale Ibsen-roller 1903–05: Ulrik Brendel i Rosmersholm, Nils Lykke i Fru Inger til Østråt, Peer Gynt, Dr. Relling i Vildanden og ikke minst Brand.

Men den vittige og kultiverte karakterskuespilleren slo først til da han 1907 kom til Fahlstrøms Theater i Kristiania. Her skapte han frodige ironiske skikkelser av Kammerherren i komedien Pikenes Alfred av Anker Larsen og Rostrup og Skipper Sørensen i Baldevins bryllup av Vilhelm Krag. Han gav også nytt liv til advokat Helmer i Et dukkehjem og til adjunkt Rørlund i Samfundets støtter.

Størstedelen av sin skuespillerkarriere tilbrakte David Knudsen på Nationaltheatret (1911–40). Han ble en av teaterets mest brukte skuespillere og utviklet en intelligent karakterkunst, preget av klok humor, skarpsyn, evne til sikker menneskeskildring og poengtert replikkføring. Alt dette kom til uttrykk som stortingsmann Celius i Nils Kjærs Det lykkelige valg, som han spilte 1914, 1927 og 1935, og som ble en av de største suksessene i Nationaltheatrets historie. Knudsen avslørte Celius med rammende vidd, øste ut hans hule patos og lysende egoisme. Tolkningen er blitt stående som en klassisk figur i norsk komedie.

Men virkefeltet utviklet seg sterkt gjennom årene: 1918 fremstilte Knudsen en selvopptatt Hjalmar Ekdal i Vildanden. Som statsråd Stabell i Gunnar Heibergs Tante Ulrikke gikk han vittig og muntert inn i det gamle kulturbildet fra det gamle Christiania. I årene som fulgte skapte han en pussig Polonius i Hamlet og en ironisk doktor Fjeldbo i De Unges Forbund. Og den ekte gjøglergleden kom til fullt uttrykk som Malvolio i Helligtrekongersaften, Pickering i Pygmalion og tittelrollen i Holbergs Jacob von Tyboe. En mesterprestasjon ble Norrison i En-to-tre av Franz Molnar 1930. Her forente David Knudsen blendende virtuositet og sviende menneskekunnskap. Han var en frodig og fornem kammerherre i Paul Lange og Tora Parsberg, viste grotesk humor som Begriffenfeldt i Peer Gynt og skapte levende og sikre menneskeskildringer av bl.a. Guldstad i Kjærlighetens komedie og Bernick i Samfundets støtter. Den siste store seieren vant han som Andersen i Johan Borgens Andersens (1940 og 1945). Med sterk maske og djerv Oslo-tone maktet han å forene både det lystige og simple, det oppriktige og sentimentale.

Knudsen filmdebuterte 1925 i Leif Sindings Himmeluret. Senere hadde han en rekke biroller i både stum- og lydfilmer, bl.a. Fjeldeventyret, Lalla vinner!, Morderen uten ansikt, Trysil-Knut og Kampen om tungtvannet (1948).

David Knudsen skrev en del litterære parodier, og han var også en dyktig og populær oppleser og preget Oslos kunstnerliv med sitt vidd og humør. Han var formann i Kunstnerforeningen 1913–28 og i Norsk Skuespillerforbund 1939–40. I en årrekke var han også medlem av Nationaltheatrets representantskap. Knudsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1945 og mottok Kongens fortjenstmedalje i gull.

  • E. Skavlan: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
  • HEH 1950
  • A. Aarseth: Den Nationale Scene 1901–31, 1969
  • biografi i TFL, 1991
  • SNL, bd. 8, 1997

    Kunstneriske portretter

  • Litografi av Henrik Lund, 1936; Nationaltheatret, Oslo
  • Maleri (Knudsen som Celius) av Per Deberitz, 1944; sst
  • Byste av Joseph Grimeland, u.å.; sst