Sosialskoleleder og kvinnesakskvinne. Foreldre: Høyesterettsadvokat Georg Fredrik (“Frits”) Egidius Kiær (1861–1941) og Julie Caroline Helene Løvenskiold (1864–1940). Gift 1915 med direktør, major Fredrik Christian Sejersted (14.1.1883–9.9.1972), sønn av generalmajor Johannes Sejersted (1842–1926) og Mette Alethe Nannestad (1844–1921), ekteskapet oppløst 1927. Søster av Thorry Kiær (1888–1968); sønnedatters datter av Otto Joachim Løvenskiold (1811–82; se NBL1, bd. 8); datterdatters datter av Thorvald Meyer (1818–1909).

Dakky Kiær var opptatt av sosiale forhold og kvinnens stilling i samfunnet og engasjerte seg sterkt i spørsmål som gjaldt kvinnesak, likestilling og abort. Hun markerte seg særlig gjennom sitt virke i Norske Kvinners Nasjonalråd og Norsk Kvinnesaksforening.

Dakky Kiær vokste opp som den nest eldste av fire barn på farens eiendom Nedre Ullern i Aker; faren var ordfører i Aker i noen år, og morfaren, hoffsjef Herman Løvenskiold (1838–1910), eide Ullern gård. Etter kamp med foreldrene fikk Dakky lov til å ta middelskoleeksamen, men de nektet henne å gå videre til gymnaset. Isteden fikk hun studere litt i utlandet, og der forberedte hun seg i hemmelighet til examen artium, som hun tok i Kristiania 1913. På tross av familiens motstand fortsatte hun å studere og tok lærereksamen året etter. Hennes selvstendige holdning viste seg også ved at hun beholdt navnet sitt da hun giftet seg 1915. Ekteskapet ble oppløst 1927, i en tid da skilsmisse var uvanlig. Da var hun mor til fire barn. Disse erfaringene var utvilsomt viktige for hennes virke og interesser senere i livet.

Etter skilsmissen flyttet Dakky Kiær til Bergen og arbeidet i seks år som assistent ved Geofysisk institutt der. Men hun ønsket å skaffe seg mer utdanning, og 1931 gjennomgikk hun Norske Kvinners Nasjonalråds (NKN) sosiale kurser, datidens eneste organiserte sosialarbeiderutdanning. Fra 1933 og i de følgende 20 år var hun på ulike måter knyttet til NKN, en paraplyorganisasjon for ulike kvinneorganisasjoner. Hun vikarierte som leder av de sosiale kursene 1933–34 og var sekretær for NKN 1936–37. 1938–46 var hun medlem av styret, og 1946–53 ledet hun NKNs sosialskole, arvtakeren til de sosiale kursene.

Dakky Kiær viste allerede fra 1930-årene sitt sosiale engasjement og sin uredde holdning. Som sekretær for NKN holdt hun mange foredrag rundt i landet om temaer som Den enslige mor og hennes problemer, Barnetrygd og Kvinnens arbeid og hennes rett til erverv. Det siste foredraget knyttet seg til tidens debatt om gifte kvinners rett til arbeid i en tid med stor arbeidsløshet. Dakky Kiær var en ivrig forkjemper både da og senere for at kvinnene måtte bli økonomisk selvstendige, og hun mente at utdanning var viktig for å nå dette målet.

Hennes mest aktive periode i offentlig virke var fra 1945 til ut i 1950-årene. I årene da hun ledet NKNs Sosialskole, var hun også formann i Norsk Kvinnesaksforening (NKF). Samtidig var hun 1945–51 vararepresentant og 1952–56 fast representant for Venstre i Oslo bystyre. Som kommunalpolitiker satt hun bl.a. i barnevernsutvalget. Omsorgen for barn opptok henne, og allerede i sine foredrag om barnetrygd fra mellomkrigstiden hevdet hun at barna var en samfunnssak, og at det offentlige måtte bidra til å dekke omkostningene ved dem.

Dakky Kiær ledet NKF 1946–52. Hun overtok etter Margarete Bonnevie, som hun hadde samarbeidet med i foreningens styre siden 1930-årene. Som driftig leder av NKF målbar hun foreningens standpunkt i aktuelle politiske saker, bl.a. i ønsket om å fjerne samskatten, som hindret gifte kvinners lønnsarbeid, og i spørsmålet om en revisjon av abortloven.

Allerede i 1930-årene hadde Dakky Kiær tatt et modig og radikalt standpunkt i abortdebatten. Kvinner kunne den gang bli straffet med tre års fengsel for å avbryte et svangerskap. 1934 hevdet hun i en kort artikkel i tidsskriftet Samtiden at kvinnene måtte bestemme selv i abortspørsmålet. Dette bidrog til at hennes vikariat som leder av NKNs sosiale kurs ikke ble fornyet. Etter krigen tok hun som formann i NKF opp et forslag om å behandle abortsaken i Norske Kvinneorganisasjoners Samarbeidsnemnd (stiftet 1945). Dette samarbeidstiltaket gledet henne, og hun beklaget derfor at Samarbeidsnemnda ble oppløst etter en splid som ble utløst av abortsaken.

Dakky Kiær fulgte abortdebatten med interesse senere, og en liberalisering av abortloven lå henne spesielt på hjertet. 1974, 82 år gammel, skrev hun igjen en artikkel i Samtiden med tittelen Av abortspørsmålets lange saga 1915–1974. Før hun døde fikk hun oppleve at loven om selvbestemt abort ble vedtatt 1978.

  • Mødrene og abortus provocatus, i Samtiden nr. 8/1934, s. 514–517 (gjenopptrykt i Samtiden nr. 1/1974 og i Arb.bl. 28.4.1974)
  • De kvinnelige artianerne av 1913 og kvinnebevegelsen, i G. Brochmann (red.): Studentene fra 1913, 1938, s. 48–54
  • Norske kvinners nasjonalråds sosiale kurser 1920–1949, 1949
  • Norske Kvinners Nasjonalråds Sosialskole, i Sosialt Arbeid nr. 9/1951, s. 401–404
  • Av abortspørsmålets lange saga 1915–1974, i Samtiden nr. 1/1974, s. 34–37 og i Arb.bl. 28.4.1974
  • Norsk Kvinnesaksforening i 1930-årene, med tilbakeblikk på tidligere virke og streiflys frem til 1977, 1977 (2. utg. 1978)

    Etterlatte papirer

  • Dakky Kiærs privatarkiv finnes i RA (privatarkiv 942); en del brev finnes i Håndskriftsamlingen, NBO
  • Stud. 1913, 1938, 1963
  • HEH 1979
  • K. S. Brynnildsen og P. Seyersted (red.): Dakky Kiær. Fra abortspørsmålets, kvinnesakens og sosialarbeidets historie i Norge. En dokumentsamling, 1982
  • E. Lønnå: Stolthet og kvinnekamp. Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913, 1996