Embetsmann og politiker. Foreldre: Lektor Olai Juel (1865–1938) og Mathilde Hoel (1868–1933). Ugift.

Dagfin Juel var en fremtredende skikkelse i forvaltning og politikk i tiårene etter den annen verdenskrig. Han er særlig kjent for sine initiativer til reformer i kommunalforvaltningen.

Juel tok examen artium 1927 og ble cand.oecon. våren 1932. Han hadde flere studieopphold i utlandet, var sekretær i Fram forlag 1932–33, redaksjonssekretær i Arbeidernes leksikon 1932–36, journalist 1936–37 og sekretær i Sosialdepartementet 1938. Ved utbruddet av den annen verdenskrig 1940 fulgte han (som en del andre offentlige tjenestemenn) regjeringen til Nord-Norge og deretter til London, hvor han ble byråsjef i Sosialdepartementet 1942 og sjef for Repatrieringskontoret 1944. 1947 ble han kontorsjef i Det norske innskudds- og trekkontor. Deretter kom han som konsulent til Handelsdepartementet, ble byråsjef 1949, leder av Kontoret for mellomfolkelig økonomisk samarbeid og underdirektør 1954. 1955 ble han underdirektør i Kommunaldepartementet.

Juel hadde også vært formann i utvalget for 2. og 3. langtidsprogram (1952–53 og 1956–57) og medlem av flere partipolitiske og statlige utvalg og komiteer, helt fra Clarté 1935 og Sosialistisk Forum 1936.

1956 ble Juel utnevnt til statssekretær ved Statsministerens kontor – et nytt embete opprettet for å styrke kontoret. Da han gikk av ved regjeringsskiftet 1965, fikk han flere internasjonale oppgaver – også disse for kortere perioder. Først var han økonomisk rådgiver i Verdensbanken 1966–68, så planleggingssjef i Swaziland 1968–69 og til slutt rådgiver i FNs økonomiske kommisjon for Afrika 1970–71. Etter hjemkomsten tiltrådte han som underdirektør i Kommunaldepartementet og ble oppnevnt som formann i Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen, noe som tok mye av hans tid frem til pensjonsalderen 1979.

Hovedkomiteen (også kalt Juel-komiteen) var i sitt opplegg, sin sammensetning, sin arbeidsform og i sine resultater et uvanlig fenomen i norsk forvaltnings historie. Utredninger fra komiteen kom på løpende bånd etter oppnevnelsen; i alt 12 offentlige utredninger kom mens Juel satt som formann. 1974 opplyste komiteen at den til da i alt hadde avgitt 29 delutredninger og at den arbeidet med 7 underkomiteer og i alt hadde 40 personer engasjert.

Ved siden av å være formann var Juel også leder av sekretariatet og tre av underkomiteene. En lignende reformorganisasjon og virksomhet hadde man aldri sett før. Juel var ikke bare en drivende kraft i komiteen, man kan nesten si at han var komiteen. Med sin store arbeidskraft, gode formuleringsevne og klart utformede forslag hadde han æren for at ulike sider ved denne kommunalreformen fikk så raskt gjennomslag. Han hadde tidligere ikke interessert seg særlig for kommunalforvaltning, men han hadde sterke synspunkter, og alle departementer fikk nærmest pålegg om ikke å fremme reformtiltak som falt inn under Hovedkomiteens mandat. Det hendte nok at Juels sterke og personlige synspunkter ikke i alle deler harmonerte med departementenes holdninger. I et intervju gav han uttrykk for at han hadde støtt på “veldig motstand i en del departementale kretser mot forenkling og rasjonalisering”. Men han arbeidet, kan man si, “med statsministeren i ryggen”, selv om sakene hørte under Kommunaldepartementet.

Året før han døde, utgav Juel boken Folkestyre og byråkrati. Velferdsstatens krise, en bred gjennomgang av folkestyrets utvikling fra oldtiden av, med tallrike, halvsides avsnitt om historiske, globale og politiske spørsmål. Man merker Juels penneførhet og en viss trang til å lufte markante meninger om mangt, fra førerkortutstedelse til erotiske folkeeventyr. Først i bokens siste kapitler kommer han inn på forholdene i Norge, både byråkratiets vekst og norsk utenrikspolitikk, og med kritikk som delvis var rettet mot hans eget parti. Dessverre gikk Juel ikke nærmere inn på sitt banebrytende arbeid med kommunalreformene og Hovedkomiteens arbeid og arbeidsform, noe som kanskje ville vært mer verdifullt enn hans alminnelige utfall mot økende byråkrati.

Juels “kongstanke” var for øvrig fylkeskommunen, som nettopp førte til et økende regionalt byråkrati.

  • Medarb. i J. Friis og T. Hegna (red.): Arbeidernes leksikon, bd. 1–6, 1932–36
  • Norge i vekst. Land og folk i tall, tekst og tegninger (sm.m. R. Førsund), 1940
  • Det store eksperiment. England på nye veier, 1947
  • Folkestyre og byråkrati. Velferdsstatens krise, 1984
  • Stud. 1927, 1952
  • Langtidsprogrammet 1952–53 og 1956–57
  • Hovedkomitéen for reformer i lokalforvaltningen, Norges offentlige utredninger (NOU) 1973 nr. 1, 20, 34 og 57, 1974 nr. 5, 34 og 53, 1975 nr. 29, 1976 nr. 17, 1977 nr. 34, 1978 nr. 7, 1979 nr. 44