Forfatter. Foreldre: Kolonialhandler Ole Modal Solstad (1900–53) og ekspeditrise Ragna Sofie Tveitan (1901–91). Gift 1) 6.1.1968 med adjunkt Erna Irene Asp (21.8.1945–), datter av arbeidsformann John Asp (1917–95) og Gunvor Muggestad (1919–87), ekteskapet oppløst; 2) 20.5.1983 med konsulent Tone Elisabeth Melgård (22.9.1953–), datter av adm. direktør Tore Melgård (1923–) og Else Marie Strømstad (1927–), ekteskapet oppløst 1990; 3) 23.6.1995 med kulturjournalist Eva Therese Bjørneboe (1.3.1963–), datter av forfatter Jens Bjørneboe (1920–76) og psykoterapeut Tone Tveteraas (1931–).

Dag Solstad er en av norsk samtidslitteraturs ledende prosaforfattere. Med sine første bøker skrev han seg inn i den europeiske modernismetradisjonen. I 1970-årene stod han frem som sosialrealist for senere å vende tilbake til en mer modernismeorientert litteratur i kulturkritiske romaner om intellektuelle outsidere. Særlig stor betydning har han hatt for 68-generasjonen, hvis utviklingsstadier han har skildret med innsikt og ironi. Forfatterskapet er preget både av ironisk distanse og av politisk og eksistensielt alvor. Solstad er ingen “glitrende penn”, men skrivemåten er særegen og lett gjenkjennelig, og det er mange yngre forfattere som har skrevet under påvirkning av ham.

Solstad tok examen artium med middelmådige karakterer ved Sandefjord høyere allmennskole 1960. Allerede på dette tidspunkt var han svært litterært interessert og leste mye, bl.a. Sigurd Hoel. Han var også en ivrig radiolytter, og diktopplesninger gjorde sterkt inntrykk på ham. Hans første skriftstykke stod på trykk i gymnasavisen. Her diskuterte han hvorvidt kongehuset var et synkende skip(!).

Etter artium var Solstad i ett år lærervikar ved Kabelvåg folkeskole, og etter endt militærtjeneste arbeidet han 1962 som journalist i avisen Tiden i Arendal, der han bl.a. skrev et hundretalls petitartikler, senere samlet i Sleng på byen (1983). Etter forberedende prøver på Blindern og et sommervikariat i Vestfold Arbeiderblad flyttet han på nytt nordover og arbeidet ett år som lærer i Hamnvik i Ibestad. Deretter studerte han en tid ved Universitetet i Oslo, der han bl.a. tok idéhistorie mellomfag 1966, før han ble forfatter på heltid. Som student kom Solstad tidlig inn i kretsen omkring tidsskriftet Profil og ble en aktiv deltaker i denne.

Solstads forfatterskap kan skjematisk deles inn i fire faser: en modernistisk fase i 1960-årene, en sosialrealistisk i 1970-årene, en fase i 1980-årene preget av et ambivalent oppgjør med 70-tallsradikalismen og en senere fase med romaner der intellektuelle, fremmedgjorte outsidertyper opptrer som hovedpersoner.

Han debuterte 1965 med novellesamlingen Spiraler, som viser klar påvirkning fra Kafka, Beckett og Camus. I forlengelse av denne publiserte han flere artikler til forsvar for en modernistisk prosadiktning i Norge. Kort etter debuten stilte han seg kritisk til en “innadvendt” og “symbolmettet” modernisme. Han hevdet at tingene i den ytre verden må tillegges litterær verdi og ikke bare fungere som symboler på et indre univers. Hverdagens banaliteter må tas på alvor, hevdet han i et foredrag. Dette “programmet” satte han ut i livet i Svingstol, en antiutopisk tekstsamling som forholder seg både solidarisk og kritisk-distansert til moderne hverdagsmyter. Nærmest ikonisk er teksten Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger blitt.

Omtrent samtidig begynte Solstad å interessere seg for den polske forfatteren Witold Gombrowicz, hvis strukturtenkning han introduserte i et par artikler der han forsvarte et menneskesyn med vekt på rollespill og oppløsning av en enhetlig identitet. Å leve vil si å spille roller, hevdet Solstad, samtidig som han la vekt på at man ikke skulle identifisere seg med de roller man spilte. Å være en god spiller var viktigere enn å være et godt menneske. Dette menneskesyn ligger til grunn for romanen Irr! Grønt!, et hovedverk i den norske 60-tallsmodernismen, der menneskelig frigjøring settes lik rollebevissthet, uten at en slik “frigjøring” synes å la seg realisere innenfor romanuniverset.

Med den politiske omvendelsesromanen Arild Asnes 1970 (1971) vendte Solstad seg bort fra 60-tallsmodernismen. Romanen ender med at en modernistisk forfatter som har trekk til felles med Solstad selv, innstiller seg på å vie sin diktergjerning til klassekampen. Flere kritikere leste slutten ironisk, noe den neppe var tenkt som. Solstad tok nemlig fra nå av til å propagandere for en sosialrealistisk litteratur i arbeiderklassens tjeneste. Selv realiserte han dette programmet i romanen 25. septemberplassen og i skuespillet Kamerat Stalin eller familien Nordby. Romanen skildrer en arbeiderfamilie i Halden fra våren 1945 frem til EEC-avstemningen 1972. Den er realistisk i formen, samtidig som den har en klar politisk tendens. På dette tidspunkt hadde Solstad sluttet seg til det maoistiske partiet AKP (m-l), og i noen år fremover var han dets fremste litterære talsmann. I foredrag og artikler avfeide han som “småborgerlig” en diktning som ikke åpent tok parti for arbeiderklassen og ikke fungerte som ideologisk våpen i klassekampen.

Ut fra denne hensikt er hans sosialrealistiske hovedverk, den såkalte “krigstrilogien”, skrevet (1977–80). Den består av Svik. Førkrigsår, Krig 1940 og Brød og våpen, og skildrer årene like før og under krigen fra arbeiderklassens perspektiv. Men trilogien rommer også andre og mer pessimistiske, elegiske og “modernistiske” elementer enn de som hører en politisk intendert litteratur til. Samme år som siste bind utkom, uttalte da også Solstad seg kritisk om sitt forsøk på å skrive arbeiderlitteratur. 1970-årenes arbeiderdiktning var kunstig frembrakt, hevdet han, den var skrevet av småborgerlige intellektuelle om en klasse som de stod fremmed overfor, og som ikke ville vite noe av misjonering på deres vegne.

Denne vendingen leder opp mot romanen Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982), en satirisk inside-beretning fra m-l-miljø i en vestfoldby. Mange leste den som en utleverende skildring av m-l-bevegelsen. Det er en rimelig lesemåte, men boken er også en dypt alvorlig, ja, tragisk roman – med sørgmodige undertoner. AKP (m-l)s feiltakelser og nederlag blir fremstilt ironisk, men samtidig med sorg og beklagelse, og hovedpersonen står på sitt, nekter å følge sine kamerater inn i sosialdemokratiet og tilstår at han har skrevet sin beretning med “indre jubel”.

Om den intellektuelles forhold til arbeiderklassen handler også Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, men her er det en sosialdemokrat som ikke bare mislykkes med, men utløser tragiske hendelser gjennom sitt forsøk på å leve et liv tett på arbeiderklassen. Romanen har metafiksjonelle trekk, i likhet med den neste, Roman 1987, som Solstad fikk Nordisk Råds litteraturpris for. Det er den tredje i rekken av romaner om en ung mann som “omvender” seg til m-l-bevegelsens ideologi. Som Gymnaslærer Pedersens beretning har også denne satiriske og ironiske trekk, men i bunn og grunn er det en svartsynt roman om et ensomt menneskes mislykkede forsøk på å finne en mening med livet ved å la seg integrere i en større sammenheng. Slik sett peker den frem mot Solstads 90-tallsromaner om fremmedgjorte intellektuelle som ikke finner seg til rette i samfunnet. Før disse utgav han Medaljens forside, skrevet på oppdrag til Akers mek. Verksteds 150-årsjubileum. Det er en dokumentarbok, men den ble lansert som roman og inntar en særstilling i forfatterskapet.

Den nye moralsk-eksistensielle fasen innledes med Ellevte roman, bok atten (1992), som handler om en mann som lar seg fange inn av en kvinne han senere går trett av. I det ytre ser han ut til å lykkes, men innerst inne føler han seg aldri helt tilfreds, i et nøtteskall uttrykt slik: “Tilværelsen har aldri besvart mine spørsmål. Tenke seg til at jeg skal leve et helt liv, og det er til og med mitt liv, uten at jeg er i nærheten av den sti hvor mine dypeste behov kan bli sett og hørt.”

Romanen er den første av flere etterfølgende der Solstad går i direkte dialog med Ibsen. Her skjer det ved at hovedpersonen og hans kone spiller sammen i en amatøroppsetning av Vildanden, og det på en måte som gjør at Ibsens stykke utdyper tematikken i romanen. I den etterfølgende Genanse og verdighet (1994) er det en norsklærer som gjør fortvilede og mislykkede forsøk på å få en skoleklasse til å fatte interesse for det samme skuespillet og for hans egen tolkning av dette. Nederlaget ender i et direkte sammenbrudd, og fra dette nullpunkt berettes en ny versjon av historien om den ensomme og mistilpassede intellektuelle som føler et dypt ubehag ved den kulturtilstanden han lever i. Genanse og verdighet er en av Solstads mest anerkjente romaner, især i skolekretser, hvor man nok kjenner seg igjen i og føler med hovedpersonen. Boken ble dramatisert 2000 og ble en stor suksess på Nationaltheatret i regi av Marit Moum Aune.

I sine uttalelser og artikler fra disse årene gir Solstad uttrykk for den samme pessimistiske og lett åndsaristokratiske kulturkritikken som romanene målbærer. Skolen, mediene, underholdningsbransjen og de intellektuelle mellomlagene får gjennomgå. Samtidig kan man spore en dyp fortvilelse over tingenes tilstand og en like dyp lengsel etter livsfylde og en meningsfull tilværelse. Dette er et hovedtema i Professor Andersens natt, om en Ibsen-ekspert som på julaften fra vinduet i sin leilighet blir vitne til et mord han unnlater å rapportere til politiet. Hvorfor han ikke gjør det, er den gåte hele romanen kretser om. I tillegg rommer den en skarp og uhyre morsom satire over den akk så etablerte 68-generasjonen på vei mot livets middagshøyde.

Med T. Singer, en roman om en bibliotekar og alenefar som lever et tilsynelatende normalt og tilfredsstillende liv, men som like fullt er isnende ensom og ute av stand til å oppnå dypere kontakt med sine nærmeste, avslutter Solstad noe som ligner en romankvartett, bundet sammen av felles tematikk og åndsbeslektede hovedpersoner. Med 16.07.41 beveger han seg i en litt annen retning. Her anvender Solstad for første gang stoff som er hentet direkte fra hans eget liv, uten at romanen kan kalles selvbiografisk, og det selv om hovedpersonen heter Dag Solstad, tittelen er identisk med forfatterens fødselsdato, og mange ytre data og hendelser kan verifiseres. Et hovedtema er Solstads forhold til faren, som døde da Dag var bare guttungen. Slik det fremstilles i romanen, har denne hendelsen hatt avgjørende betydning for at Solstad ble forfatter. 16.07.41 er en merkelig og tilsynelatende usammenhengende bok, med bl.a. lange passasjer fra vandringer i Berlin, men samtidig en gripende og bevegende bok, der vi kommer tettere inn på livet av Solstad enn i noe annet av hans verk.

Ved siden av sitt skjønnlitterære forfatterskap har Solstad skrevet en rekke essays og artikler om litterære, kulturelle og politiske emner som er samlet og utgitt i Tilbake til Pelle Erobreren?, Artikler om litteratur 1966–1981, 14 artikler på 12 år og 3 essays. En særlig plass i forfatterskapet inntar de fem bøkene han har skrevet sammen med Jon Michelet fra fem etterfølgende verdensmesterskap i fotball. Om disse har Solstad selv sagt at de er det eneste han har skrevet som ligner levebrødsskriveri. Uansett vitner de om en dyp fascinasjon av og grundige kunnskaper om fotball. I lange passasjer har også bøkene betydelige litterære kvaliteter. I skildringen av fotballspillets fascinasjonskraft kan man dessuten spore klare tematiske forbindelseslinjer til det øvrige forfatterskap.

Dag Solstad var formann i styret for Norsk Forfattersentrum 1978–80 og medlem av Forfatterforeningens Litterære råd 1981–83. I tillegg til Nordisk Råds litteraturpris har han mottatt en rekke norske priser – Norsk litteraturkritikerlags pris tre ganger (1969, 1992 og 1999), Doblougprisen og Gyldendalprisen 1996 og Brageprisens hederspris 1998.

  • Bibliografi finnes i Kvithyld 2000 (se nedenfor, avsnittet Kilder), s. 252–280

    Romaner

  • Irr! Grønt! Roman, 1969
  • Arild Asnes 1970, 1971
  • 25. septemberplassen, 1974 (ny utg. 1987)
  • Svik. Førkrigsår, 1977
  • Krig 1940, 1978
  • Brød og våpen, 1980
  • Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, 1982 (2. utg. 1985)
  • Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, 1984
  • Roman 1987, 1987
  • Ellevte roman, bok atten, 1992
  • Genanse og verdighet, 1994
  • Professor Andersens natt, 1996
  • T. Singer, 1999
  • 16.07.41, 2002

    Noveller og prosatekster

  • Spiraler, 1965
  • Svingstol, 1967
  • Sleng på byen (samling av artikler oppr. trykt i Tiden, Arendal, 1962), 1983
  • Svingstol og andre tekster, 1994

    Skuespill

  • Georg: Sit du godt? (sm.m. E. Økland), 1968
  • Kamerat Stalin, eller familien Nordby, 1975

    Essays m.m.

  • Tilbake til Pelle Erobreren?, 1977
  • Artikler om litteratur 1966–1981, 1981
  • 14 artikler på 12 år, 1993
  • 3 essays, 1997

    Annet

  • VM i fotball 1982 (sm.m. J. Michelet), 1982
  • VM i fotball 1986 (sm.m. J. Michelet), 1986
  • VM i fotball 1990 (sm.m. J. Michelet), 1990
  • Medaljens forside. En roman om Aker, 1990
  • VM i fotball 1994 (sm.m. J. Michelet), 1994
  • VM i fotball 1998 (sm.m. J. Michelet), 1998
  • Opplysninger fra D. Solstad
  • Dag Solstad. Et festskrift til 30-årsdagen 16. juli 1971, 1971
  • A. Berg og E. Haavardsholm: Partiskhet. Samtaler med skandinaviske prosaforfattere, 1975, s. 90–102
  • For og imot. Dag Solstad: 25. septemberplassen. En samling av pressens anmeldelser og omtaler, 1975
  • H. Bache-Wiig: “Dag Solstad – spiral, sirkel og tangent”, i H. Rønning (red.): Linjer i nordisk prosa 1965–1975, 1977, s. 117–157
  • E. Østerud: Modernisme – partilitteratur – sosialrealisme. Halvannet kapittel om Dag Solstads forfatterskap, 1980
  • O. Hageberg: Frå Camilla Collett til Dag Solstad. Spenningsmønster i litterære tekstar, 1980, s. 81–100
  • S. Matthiesen: Dag Solstad. Kunst og politik, Århus 1981
  • A. Kittang: “Allegori, intertekstualitet og ironi. Dag Solstads skrift i Knut Pedersens beretning”, i d.s.: Møtestader. Utvalde artiklar om litteratur og litteraturteori, 1988
  • A. van der Hagen: “En skapende lammelse” (intervju med Solstad), i d.s.: Dialoger, 1993, s. 159–200
  • O. Hageberg: “Tre kapittel om Dag Solstad”, i d.s.: På spor etter meining. Essays om samtidslitteratur og om litterær tradisjon, 1994, s. 216–252
  • A. Heith: Kontrapunktik. En studie i Dag Solstads Roman 1987 og Medaljens forside, dr.avh. UiB, Bergen 1997
  • A. Kittang: “Mellom bilete og handling. Eit gjensyn med Arild Asnes”, i Ord, bilete, tenking. Artiklar om fiksjonar, 1998, s. 175–210
  • S. Ødegaard: “Eksistensiell eskapisme. Antihelter i Dag Solstads nittitallsprosa”, i Eddanr. 4/1998, s. 318–330
  • Ø. Rottem: “'Den moderne menneskesjel' – Knut Hamsun og Dag Solstad”, i De røde jærn. 7 foredrag fra Hamsun-dagene på Hamarøy 1996, 1998
  • T. Kvithyld (red.): Narrativt begjær. Om Dag Solstads forfatterskap, 2000
  • J. H. Landro: Jeg er ikke ironisk. Samtaler med Dag Solstad, 2001
  • A. Krogstad: Tid, landskap, erfaring. Om den norske livsverden i Dag Solstads forfatterskap, dr.avh. NTNU, Trondheim 2002
  • M. Žagar: Ideological clowns: Dag Solstad – from modernism to politics, Wien 2002