Revyskuespiller, revyforfatter og teatersjef. Foreldre: Tannlege Jakob Sivert Nesset (f. 1906) og Synnøve Frøland (f. 1912). Gift 11.9.1968 med teaterprodusent Jorunn Ragnhild Bye (13.11.1943–), datter av forretningsmann Ragnar Arnljot Bye (1909–) og Liv Randi Christensen (1915–), ekteskapet oppløst 1984.

Dag Frøland var en av de sentrale revyskaperne i Norge i årene 1976–89. Revyene hans var preget av glamour, kjendisparodier, maskeringskunst og til tider svært litterære tekster.

Han debuterte i radio som 7-åring og på plate som Lille Dag med Cowboy-Trall/Lille Ann-Mari fra Haukeli 1956. Han debuterte som revyforfatter og skuespiller 1962. 1968 var barneplaten La oss leke Daktari en populær gjenganger i Ønskekonserten. Etter en usedvanlig god examen artium ved Oslo katedralskole 1964, tok han pliktskyldigst førsteavdeling i medisin før han for alvor våget spranget inn i revyen på heltid.

I 1970-årene laget han et stort antall radioprogrammer og ble landskjent med serien Har du lyst, har du lov, der han og Tore Ryen lokket alvorsmennesker som Trygve Bratteli og Kåre Willoch ut på glattisen i samspill med kjente skuespillere. De beste innslagene ble senere samlet på platen Løvebakken smiler. Frøland slo igjennom som revyforfatter med Brød og sirkus for Leif Juster på Chat Noir 1971, og var medforfatter på gigantsuksessen Kjære lille Norge 1972. Året etter slo han igjennom som revyskuespiller i Einar Schankes Gledeshus. Disse to revyene ble også filmet.

1976 presenterte han sin første egne revy, Kjære Landsmenn, på Chat Noir, nå både som revysjef, iscenesetter og hovedforfatter. Suksessen skyldtes ikke minst Elisabeth Grannemans comeback etter fem års “landflyktighet” på Stord. Sammen med Arve Opsahl medvirket hun i Frølands nesten årlige revyer til og med Kanal Frøland (1989). I denne perioden introduserte han også Kari Svendsen, Mari Bjørgan og Mari Maurstad på revyscenen ved siden av etablerte navn som Leif Juster, Ole Paus, Sølvi Wang, Kirsti Sparboe og Inger Lise Rypdal. Frøland deltok selv i de fleste revyene, som med unntak av en sesong på Chateau Neuf ble spilt på Chat Noir. Revyene var ofte preget av en frapperende maskeringskunst, og parodien på kjente mennesker ble dermed et uvanlig viktig element. En del revyer er senere utgitt på video.

Som revyskaper var Dag Frøland særlig påvirket av internasjonale kabaretnavn som Karl Gerhard og Noel Coward, og tekstene snakkesynges ofte i en “kuplett”-form med til dels svært mange vers. Hans trang til fransk- og svenskinspirert intellektualisering var til tider kontroversiell, men han blandet med suksess dette med en bred folkelighet, som også den skapte sterke reaksjoner. Som revyskuespiller gjorde han seg særlig bemerket i mange treffsikre parodier, særlig på eldre revykunstnere. Som skuespiller var han ellers professor Higgins i My Fair Lady (Chateau Neuf 1986) og hadde hovedrollen i filmen På stigende kurs (1987).

Frøland sang inn en del revyviser på platene Klovnerier (1979) og Levende lys (1981). På plateetiketten D. F. (Dag Frøland) dokumenterte han sentrale scenekunstnere som Per Aabel, Lillebil Ibsen og Leif Juster på en fin måte. 1990 restaurerte og gjenåpnet han Victoria Teater med Liv Ullmann i Noel Cowards Private Lives, men gav opp teaterprosjektet allerede året etter. I 1990-årene var han i en periode aktiv som skarp petitjournalist i Oslo-pressen, og han gav ut platen Fra den vakre til den vise (1996). I årene etter synes han å ha skydd offentlighetens lys, selv om han en tid ble observert i Oslos gater med blått helskjegg. I år 2000 ble han tildelt Leonardstatuetten for sin mangeårige innsats for norsk revy.

    Plateutgivelser

  • La oss leke Daktari, single 1968
  • Løvebakken smiler, 1976
  • Einar Schankes Gledeshus, 1974
  • Klovnerier, 1979 (ny utg. som Vi grånende vidunderbarn), 1981
  • Levende lys, 1981
  • Fra den vakre til den vise, 1996
  • Stud. 1924,1952
  • E. Granneman: Kjære publikum,1983
  • HEH 1994
  • samtaler med Dag Frøland i 1980-årene
  • samtaler med Jorun Frøland 2000
  • NRKs platearkiv