Politiker og diplomat. Foreldre: Sjømannsskolebestyrer i Bergen Zakarias Bryn (1880–1943) og Ragna Emilie Danelius (1883–1949). Gift 1) 1931 med Sigrid Østedal f. Christiansen (f. 3.7.1904), datter av verkstedeier Richard Christiansen, ekteskapet oppløst 1937; 2) 1937 med Ragnhild Sparby (f. 30.12.1914), datter av fløtningsinspektør Arne Sparby (1861–1949) og Anna Birgitta Schjervheim (1875–1955), ekteskapet oppløst 1972; 3) 1972 med Ingrid Thrine Elisabeth Evenbye f. Hesstvedt (29.12.1909–), datter av kjøpmann Karl Scharnhorst Hesstvedt (1874–1956) og Amalie Aurelie Hansen (1879–1929).

Dag Bryn arbeidet i nesten 30 år i den norske utenrikstjenesten og var statssekretær i Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet. Han spilte en viktig rolle i utformingen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i tiåret etter den annen verdenskrig, og var en konsekvent forkjemper for norsk deltakelse i europeisk og transatlantisk integrasjon.

Bryn vokste opp i Kristiania og Bergen. Han tok examen artium 1927, studerte deretter psykologi og ble cand.mag. 1932. Samme år utgav han skriftet Mennesketyper og 1934 Tidens psykologi i grunndrag. 1935–41 var han ansatt som yrkesveileder i Oslo arbeidskontor. Under den annen verdenskrig deltok han i de norske styrker i Storbritannia og kom hjem som midlertidig kaptein.

Fra 1946 kom Bryn til å vie resten av sitt yrkesaktive liv til norsk utenrikspolitikk. Han ble først personlig sekretær for forsvarsminister Jens Chr. Hauge, og året etter ble han utnevnt til statssekretær i Forsvarsdepartementet. Etter å ha vært medlem av Den skandinaviske forsvarskomité, som skulle utrede muligheten for et skandinavisk forsvarsforbund, ble Bryn en av forkjemperne for medlemskap i NATO. 1950 ble han utnevnt som fast stedfortreder for utenriksministeren i Det nordatlantiske Råd i London. Han ledet forhandlingene om vilkårene for Norges medlemskap i NATO. 1952 ble Bryn Norges første sendemann i Bonn, på en tid da Tysklands forhold til NATO var et stridens eple i norsk utenrikspolitikk.

Høsten 1954 ble Bryn utnevnt til statssekretær i Utenriksdepartementet. Overfor utenriksminister Halvard Lange gav han uttrykk for at regjeringen burde gå mer energisk inn for å delta i den internasjonale integrering. Med tanke på opposisjonen mot en slik politikk skrev han at Regjeringens politikk hadde vært “altfor forsiktig og nølende, og at opposisjonen derfor var kommet på offensiven”. I denne perioden deltok han også i diskusjonen om Norges fortsatte forhold til NATO, særlig i valgkampen før stortingsvalget 1957. Mens statsministerens sikkerhetspolitiske rådgiver Andreas Andersen var kritisk til fortsatt NATO-integrering, var Bryn blant de fremste forkjempere for at NATO fortsatt skulle være hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. I den begynnende diskusjon om mulig utplassering av atomvåpen på norsk jord hørte Bryn med til den gruppering – med Haakon Lie i spissen – som støttet utplassering.

Bryn gikk av som statssekretær høsten 1957 og ble i januar 1958 utnevnt til ambassadør i Beograd. Dialog med Jugoslavia ble på den tiden tillagt en viss vekt, noe som bl.a. kom til uttrykk ved statsminister Gerhardsens besøk der høsten 1958. Bryn ble i Beograd til 1963, og etter to år som ambassadør i Bern kom han hjem og var inspektør for utenrikstjenesten 1965–68. Deretter var han ambassadør i Rabat (med sideakkreditering til Alger, Tunis og Tripoli) til 1971, da han ble stilt til rådighet for Utenriksdepartementet og bestyrte flere utenriksstasjoner på midlertidig basis inntil sin avgang 1976.

Dag Bryn ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1959 og hadde Deltagermedaljen med rosett og storkors av flere utenlandske ordener.

  • Mennesketyper, med et eksperimentelt bidrag til en diagnostikk i personlighetstypologien, 1932
  • Tyskland under hakekorset, 1933
  • Tidens psykologi i grunndrag, 1934
  • Kommunal ABC for ungdommen (sm.m. A. Engh), 1939
  • Stud. 1927, 1952
  • HEH 1979
  • opplysninger fra fru Ingrid Bryn 1998
  • div. årganger av Utenriksdepartementets kalender
  • avisartikler i Aftenp., Arb.bl. og Dagbl.
  • K. E. Eriksen og H. Ø. Pharo: Kald krig og internasjonalisering, bd. 5 av Norsk utenrikspolitikks historie, 1997