Sosiolog og filosof. Foreldre: Politimester Erling Østerberg (1901–81) og Jørgine Sofie (“Lillemor”) Kleven (1906–58). Gift 1965 med kunsthåndverker Runa Belle (1943–), datter av konsulent Ingebret Andreas Belle (1903–ca. 1990) og Astrid Louise Svenssen (1913–96), ekteskapet oppløst 1976; samboer 1991–2004 med høgskolelektor Liv Maria Schjelderup Monsen (9.10.1942–15.6.2004), datter av sivilingeniør Gunnar Monsen (1916–82) og forfatter og oversetter Daisy Schjelderup (1916–91).

Dag Østerberg har siden 1960-årene vært en av Norges fremste sosialteoretikere og intellektuelle, som bl.a. har gitt viktige bidrag til den såkalte positivismedebatten og vist en kritisk profil i sine skrifter.

Østerberg vokste opp i Trondheim som sønn av byens mangeårige politimester, som bl.a. var en aktiv motstandsmann under den tyske okkupasjonen 1940–45. Han tok examen artium på reallinjen ved Trondheim katedralskole 1957. I skoletiden var han lidenskapelig opptatt av sjakk, og han ble juniormester i Trondheim 1952 og norgesmester i juniorklassen 1956. Han spilte piano og skrev og tonesatte egne viser for russerevy og studentrevy.

Fra 1957 studerte Østerberg sosiologi ved Universitetet i Oslo (UiO), med filosofi og musikk som støttefag, og våren 1961 ble magistergradsavhandlingen godkjent. Etter å ha hatt forskningsråds- og universitetsstipend ved UiO ble han tildelt dr.philos.-graden 1974. Han var professor i sosiologi ved UiO 1981–91. Siden 1993 har han samme sted arbeidet som musikksosiolog, i en professor II-stilling ved Institutt for musikk og teater. I flere perioder har han først og fremst levd av sin virksomhet som frittstående faglitterær forfatter.

Østerberg har arbeidet med mange temaer, som vitenskap, kunst, klasse og ulikhet, by og arkitektur, faghistorie, samfunnsformasjon og modernitet. Han har publisert 20 bøker og et stort antall artikler, og han har skrevet forord til, oversatt og redigert mange bøker, noen skjønnlitterære (som Dr. Faustus av Thomas Mann), de fleste faglitterære.

En av de lange linjer i forfatterskapet dreier seg om sosiologiens og samfunnsfagenes grunnlagsproblemer. Østerberg var den ledende samfunnsvitenskapelige bidragsyter til 1960- og 1970-årenes omfattende positivismedebatt i Norge og Norden. Han legger vekt på forskjellene mellom sosiale og naturlige fenomener: Tingene i naturen hender det noe med; de følger en logikk preget av årsak og virkning. Mennesker handler; de beveger seg i samfunnets og kulturens meningssammenhenger. Mennesket er ikke bare et produkt av arv og miljø, men primært et fritt vesen som kan skape og velge mellom handlingsalternativer. Sosiale fenomener som hensikter, valg og begrunnelser setter andre krav til arbeidsmåter enn dem som passer i naturfagene. Sentrale bidrag til denne tematikken er bl.a. Den sosiale realitet, Metasosiologisk essay, Forståelsesformer og Fortolkende sosiologi I.

I mange av Østerbergs verker arbeider han med tidligere tiders teorier som om de var samtidige. På denne måten bevarer og videreutvikler han innsikter, f.eks. knyttet til forståelsen av hvordan motstridende institusjoner former oss, eller hvordan våre handlinger i materielle handlingsfelter er preget av tidligere handling. I tråd med den brede, sosiologiske tradisjon har Østerberg vært opptatt av de moderne samfunn, deres særtrekk og spenninger, slik de har utviklet seg gjennom de siste 400–500 år. Hans hovedinteresse har vært det sivile samfunns institusjoner, som familie, offentlighet, kunst og vitenskap. Dette forskningsarbeidet har han presentert i bøker som Émile Durkheims samfunnslære, Sosialfilosofi, Fortolkende sosiologi II, Arkitektur og sosiologi i Oslo og Det moderne.

Den franske sosialfilosofen Jean-Paul Sartre er den av vår tids tenkere som har betydd mest for Østerberg. Han har redigert et par bøker med skrifter av Sartre og utgitt et særdeles frodig og idérikt bidrag til kultur- og vitenskapssosiologien med boken Jean-Paul Sartre. Filosofi, kunst, politikk, privatliv. 2003 utgav han en annen omfattende biografi, en musikksosiologisk analyse av komponisten Johannes Brahms.

Det er knapt noen annen nordisk sosiolog som har vært representert på så mange sosiologiske pensumlister som Dag Østerberg. Hans mest leste arbeid blant studenter er Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse. Hans forelesninger er preget av lærdom og språklig klarhet, men først og fremst av faglig og samfunnsmessig alvor.

Østerberg har vært en aktiv og innflytelsesrik intellektuell siden første halvdel av 1960-årene, hele tiden plassert på den politiske venstresiden, som en kulturkonservativ radikaler. Han har skrevet en rekke debattinnlegg til aviser og vært spaltist i flere aviser, bl.a. Orientering, Dagbladet og Morgenbladet. Han fører et enkelt og klart språk og unngår unødvendige fremmedord og fagsjargong, noe som også gjør hans faglige arbeider tilgjengelige for en interessert allmennhet.

Dag Østerberg har oppnådd bred anerkjennelse i nordisk sosiologi og offentlighet. Han regnes som en av fagets ledende teoretikere og en ekspert på den europeiske arv i sosiologien. Man har lagt vekt på hans lærdom, samfunnsengasjement, originalitet og språklige mesterskap. 1991 fikk han Oslo Arbeidersamfunns Eilert Sundt-pris, og 2002 mottok han Det Norske Akademi for Sprog og Litteraturs pris for sitt samlede forfatterskap og sine oversettelser. Samme år ble han tildelt Den norske sosiologforenings hederspris for fremragende faglige ytelser.

    Et utvalg

  • Den sosiale realitet. Metasosiologiske undersøkelser, mag.avh., 1961 (2. utg. 2001)
  • Metasosiologisk essay, 1963
  • Forståelsesformer, 1966 (ny utg. sm.m. Samfunnsmotsetninger i 1 bd.: Sosialfilosofi, 1982, 4. utg. 1996)
  • Makt og materiell og andre politiske innlegg, 1971
  • Emile Durkheims samfunnslære, 1974 (svensk utg. Göteborg 1996, dansk utg. København 2002)
  • Samfunnsmotsetninger. Et samfunnsetisk essay, 1977 (ny utg. sm.m. Forståelsesformer i 1 bd.: Sosialfilosofi, 1982, 4. utg. 1996)
  • Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse, 1977 (6. utg. 2003)
  • Samfunnsformasjonen. En innføring i sosiologi (sm.m. F. Engelstad), 1984 (3. utg. 1995)
  • Fortolkende sosiologi, 1986 (2. utg. i 2 bd., 1993–97)
  • Metasociology. An inquiry into the origins and validity of social thought, 1988
  • Jean-Paul Sartre. Filosofi, kunst, politikk, privatliv, 1993
  • Arkitektur og sosiologi i Oslo: En sosio-materiell fortolkning, 1998 (svensk utg. Stadens illusioner, Göteborg 2000)
  • Det moderne. Et essay om Vestens kultur 1740–2000, 1999 (2. utg. 2001)
  • Brahms, 2003
  • R. Slagstad (red.): Positivisme, dialektikk, materialisme. Den norske debatten om samfunnsvitenskapenes teori, 1976
  • S. Anderson: Resgods. Samtal med nordiska samhällsvetare, Göteborg 1983
  • L. Mjøset: Kontroverser i norsk sosiologi, 1991
  • HEH 1994
  • R. Kalleberg: “Sosiologi, forståelsesformer og samfunnsformer. Dag Østerberg som vitenskapsfilosof og sosialfilosof”, i I. Bostad (red.): Filosofi på norsk II. Vår nære filosofihistorie, 1997, s. 26–51
  • D. Østerberg: Min filosofiske situasjon i 1960-årene, ibid., s. 14–25
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998
  • S. Sundbø: Dag Østerberg. En kronologisk bibliografi over forfatterskapet 1955–1999, 1999
  • Portretthode av Ada Madssen, 1989; p.e