Admiral. Foreldre: Skredder Oluf Gudfastesen (død 1668) og Apelone Nielsdatter Koch (1627–1705). Gift i Nederland med Catharina Voogt, datter av kaptein og handelsmann Claas Pieterson Voogt og Jannetje Jans.

Cornelius Cruys var nordmann og admiral i russisk tjeneste. Han ble en av Peter den stores mest betrodde menn og bygde opp den russiske marinen.

Cornelius Cruys vokste opp som Niels Olufsen i en håndverkerfamilie ved Stavanger havn. Kort etter farens død drog han til sjøs og tjenestegjorde i den nederlandske handelsflåten, der ca. 10 prosent var nordmenn. Allerede 1680 var han skipskaptein, og en tid drev han med heving av vrakgods, både utenfor kysten av Nederland og i Ostindia. Cruys drev også med kapervirksomhet. 1691 ble han tatt til fange av franske kaprere og havnet i fengsel i Brest. Han ble regnet som nederlender, og Nederland var i krig med Frankrike. Cruys insisterte på at han var dansk-norsk statsborger og forlangte å bli satt på frifot. Via moren i Stavanger fikk han utstedt dåpsattest som dokumenterte påstanden hans.

Ifølge hans egne opplysninger var han engasjert til å utføre tjenester for 9 republikker og kongehus før han trådte i russisk tjeneste 1697. Fra 1698 ble han hyret med rang som viseadmiral for den da ikke-eksisterende russiske marine. Dette var et stort karrieresprang for Cruys, som hadde gått i land og var underekvipasjemester av 3. rang ved det nederlandske admiralitetet. Før Cruys gikk i russisk tjeneste, fikk han utferdiget et testament som viser at han hadde eiendom i Stavanger. Han var trolig innom Stavanger både 1702 og 1704.

Cruys fikk ansvaret for byggingen av en russisk marine for russiske mål i Svartehavet og mot Middelhavet. I tillegg var han spesialist på kartlegging av elver og hav. Han var den første som laget et detaljert kart over utløpet av elven Don og Asovhavet. Det viste seg at Cruys hadde ervervet seg en allsidig kompetanse som gjorde ham i stand til også å skape den nødvendige infrastruktur som en marine trengte. Han stod også for utbyggingen av Taganrog til en marinehavn og var en tid borgermester der. Da Russland måtte gi opp planene om ekspansjon via Svartehavet, forflyttet tsaren Cruys til Arkhangelsk våren 1702 for å forberede havnen mot svenske angrep i Den store nordiske krig; Arkhangelsk var Russlands eneste havn med fri adgang til havet. Høsten 1702 sendte tsaren Cruys til Amsterdam. Han skulle verve sjøoffiserer, mannskap og spesialister, kjøpe våpen og ammunisjon, og skaffe læresteder for ca. 150 russiske unggutter som et ledd i tsarens planer for modernisering av Russland. Nederlenderne ville nødig utfordre svenskene ved å hjelpe russerne, men ved hjelp av sine forbindelser på topplan i Amsterdam lyktes Cruys likevel med sitt oppdrag, bl.a. ved å hyre spesialister som Vitus Bering og Russlands senere mektige utenriksminister, Heinrich Ostermann.

Mens Cruys var i Nederland, brevvekslet han med tsaren og spilte en viktig rolle for Peters ulike politiske og militære beslutninger. Da han vendte tilbake til Russland 1704, fikk Cruys et betydelig ansvar for reisingen av St. Petersburg som Russlands nye hovedstad. Cruys stod personlig for befestningen av den vesle øya Kotlin (Kronstadt), som helt til den annen verdenskrig var en nøkkel til det russiske forsvaret av hovedstaden. Cruys hadde også innflytelse i spørsmålet om St. Petersburgs enestående arkitektur gjennom sitt vennskap med arkitekten, Domenico Trezzini. Dessuten la han for dagen et sterkt religiøst engasjement og opprettet en egen luthersk menighet med egen kirke (etter norsk forbilde) og egen skole, Petrischule, som var en av Russlands eliteskoler helt frem til 1917. Tsaren billiget Cruys' religiøse aktivitet, da han mente at protestantenes arbeidsomhet og effektivitet var et forbilde for russerne.

Svenskene prøvde gjentatte ganger å erobre Kotlin som en del av Karl 12s strategi for å knuse Russland. Men Karl innså ikke marinens avgjørende betydning for maktforholdene i Finskebukta. Det var en av grunnene til at Cruys, som øverstkommanderende for den russiske østersjøflåten, jaget svenskene ut av Finskebukta for godt. Dermed la Cruys et viktig grunnlag for Karl 12s nederlag ved Poltava 1709.

Det er ingen tvil om at Peter var meget avhengig av Cruys' allsidige kompetanse og lojalitet. Cruys var en av de få av Peters nære medarbeidere som hadde ry for ikke å være korrupt. Peters takknemlighet ytret seg under hans bryllup med Katarina 1712. Cruys var forlover for tsaren og Cruys' kone for Katarina. Peter kalte bl.a. ved denne anledningen Cruys for sin far. Cruys gikk for å være egenrådig, men ærlig, endefrem og aktiv. I russisk litteratur blir han vanligvis fremhevet som et sivilt og militært forbilde.

1713 kom det til en krise i forholdet mellom Cruys og Peter. Cruys ble anklaget for å ha forårsaket unødvendige tap av russiske orlogsskip. Cruys avviste anklagene. Han ble dømt til døden, men benådet og sendt til forvisning i Kazan. Etter under et års forvisning søkte han om benådning og ble hentet tilbake til St. Petersburg 1714. Tsaren gav ham sentrale oppgaver ved det nyopprettede russiske admiralitetet. Denne bråvendingen fra straff til påskjønnelse var sannsynligvis et ledd i tsarens taktikk for ikke å utfordre de ledende russiske adelsslektene, som var misfornøyde med at Peter ofte gav utlendinger mer ledende verv enn russere.

Cruys stelte etter forvisningen med administrative pålegg fra tsaren. Han var kommet i alvorlig konflikt med det russiske byråkratiet da han 1716 søkte om å bli pensjonert. Han angav sviktende helbred og dårlig syn som årsak. Isteden ble han forfremmet og gjort til visepresident for Admiralitetet 1717. Etter avslutningen av Den store nordiske krig med freden i Nystad 1721 fikk Cruys full admiralstittel og ble av Peter kalt “flåtens bestefar”. Av de 175 ansatte ved admiralitetsadministrasjonen fantes det kun to utlendinger: Cruys og en engelsk tolk. Av de minst 750 utlendingene Peter vervet, var det kun Cruys som nådde en varig toppstilling. Dette forholdet forteller en del om Cruys' fremtredende plass i det russiske hierarkiet.

1723 søkte Cruys på nytt om å få fratre sin stilling. Han fikk avslag og måtte stå på post til etter Peters død 1725. Peters bortgang førte til stopp i den russiske moderniseringsprosessen og en forverring i forholdet til Danmark-Norge. Via rapporter fra den danske ambassadøren i St. Petersburg får vi vite at Cruys følte lojalitet for Danmark-Norge og gav danske myndigheter fortrolige opplysninger om den russiske flåtens svake punkter – for å hemme en mulig russisk invasjon av Danmark. Den varslede krigen ble avlyst fra russisk side, men affæren hadde avslørt at Cruys' lojalitet primært var knyttet til Peters person og ikke til det korrupte miljøet omkring ham. I mai 1727 gav den russiske keiserinnen, Katarina 1, Cruys avskjed, og han døde 14. juni. Samme dag sendte den danske ambassadøren en rapport til kong Frederik 4 om at hans “undersått”, den norskfødte admiral Cornelius Cruys fra Stavanger, var avgått ved døden. Cruys døde som en velholden mann og hadde egne landsbyer med russiske livegne, noe som tyder på at han var blitt russisk adelsmann.

Selv om Cruys forlot Norge i 14-årsalderen, synes han å ha opprettholdt nære forbindelser til Norge. Cruys' mest betydningsfulle bidrag i europeisk historie var å være den praktiske skaper av en fullverdig marine i et rike nesten uten maritime tradisjoner, en bragd han fullførte på ca. 15 år. Det som gjør hans liv i Russland ekstra interessant, er at han samarbeidet tett med en keiser som har blitt kalt verdenshistoriens mektigste enehersker og et forbilde for enevoldsfyrster.

  • Atlas over Don og Asovhavet, Amsterdam ca. 1703–04
  • det russiske marinereglement, 1721

    Ikke-publisert materiale

  • Ca. 12 000 dokumenter i C. Cruys' private kabinett i det statlige russiske marinearkiv i St. Petersburg
  • korrespondanse o.a. i Peter den stores kabinett i det gamle statsarkivet i Moskva
  • S. H. Finne-Grønn: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • J. Ronold: Cornelius Cruys – Småbygutten som ble admiral (barnebok), Stavanger 1944
  • E. O. Hauge: Admiral av det blå flagg,historisk roman, 1949
  • R. L. Aase: Admiral Cornelius Cruys,Stavanger 1977
  • L. Reznicek: Sjøormens vei,historisk roman, Stavanger 1995
  • H. de Vries Stavland: “Cornelius Cruys”, i Ætt og Heim,Stavanger 1995
  • S. Sivertsen (red.): Admiral Cornelius Cruys seminar,hefte på norsk og russisk, Stavanger 1995
  • T. P. Mazur: “Admiral og byggmester”, i Norsk Tidsskrift for sjøvesen, nr. 6/1997
  • M. van Alphen: “Cornelius Cruys in the Netherlands”, i Norsk Tidsskrift for sjøvesen,nr. 6/1998
  • T. Titlestad (red.): Kornelius Kruijs – Peter den stores admiral,Stavanger 1998
  • T. Titlestad: Tsarens admiral,1999, inkl. bibliografi
  • Byste; Det statlige marinemuseum i St. Petersburg
  • 2 portretter, olje; Det statlige Eremitasjemuseet i St. Petersburg
  • Gravert tegning fra Cruys' tid
  • Statueutkast av Peter og Cruys; St. Petersburg
  • 3 statueutkast; Taganrog, 1998
  • Statue under utforming (1999) av Per Ung; Stavanger