Forfatter og jurist. Foreldre: Sogneprest Immanuel Schwach (1760–1833) og Elisabeth Dorothea Nielsen (død 1813). Gift 20.10.1820 med Anne Margrethe Heide (5.6.1793–12.8.1836), datter av skipsfører Christian Christopher Heide (f. 1747), moren f. Benedicks, fornavn ukjent. Sønnesønn av Samuel Conrad Schwach (1731–81).

I de første par tiårene etter 1814 stod Conrad Nicolai Schwach som Norges fremste versdikter. Hans flaggsang Mens Nordhavet bruser var nærmest en uoffisiell nasjonalsang, og hans dikt og sanger ble fremført ved ulike offentlige og private anledninger. Schwach la også ned en betydelig innsats innen andre deler av kulturlivet, men den skarpe kritikken hans dikt ble møtt med da de 1837 kom ut i bokform for første gang, der krav om autonomi og originalitet ble fremført overfor en diktning som var bruksorientert og bevisst etterlignende, medførte at hans forfatterskap og øvrige virke langt på vei ble glemt av ettertiden.

Schwach vokste opp på Hurum og senere i Solum ved Skien, og hans far, som var sogneprest, underviste ham i klassiske språk, litteratur og musikk. På katedralskolen i Christiania fikk han fremragende karakterer, han spilte fiolin i Det dramatiske Selskab og stiftet vennskap med Maurits Hansen og Henrik A. Bjerregaard, de to andre betydelige forfatterne i Norge i 1820-årene. Schwach tok examen artium i København 1812 og avla filologisk-filosofisk prøve der 1813. Han begynte å skrive dikt og hadde planer om å studere medisin, men måtte reise tilbake til Norge på grunn av brorens og morens plutselige død. I stedet for medisinstudier i København ble det jus ved det nyåpnede universitetet i Christiania, og han avla embetseksamen 1817–18. 1820 giftet han seg med Anne Margrethe Heide, som han var blitt hemmelig forlovet med 1811, og 1821 flyttet paret til Arendal, der Schwach virket som sakfører i 9 år.

Selv om tiden i Arendal var lykkelig for Schwach – han hadde stor suksess som dikter, var en ettertraktet gjest i byens selskapsliv og satt i styret i Dramatisk og Musikalsk Selskab – ønsket han seg et embete, helst nærmere hovedstaden, noe han følte han fortjente for sin innsats som dikter. Noen engasjert jurist var han ikke, og først 1830 fikk han sitt embete, som stiftsoverrettsassessor i Trondheim. Her ble han raskt medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, var selskapets sekretær i nærmere 10 år og skrev 1845 dets historie. Han tok initiativ til å stifte Kunstforeningen i Trondheim og utgav en bok om Nidarosdomen og et større verk om de nordiske landenes myntvesen.

Men samtidig møtte han mye motgang. Hustruen ble syk og døde, hans diktning ble kraftig kritisert, og han følte seg mer og mer isolert blant trønderne. 1848 takket Schwach ja til stillingen som sorenskriver i Nedre Telemark, et embete som var dårligere lønnet, men som gjorde det mulig for ham å komme seg vekk fra sitt “borealske Exilium”, som han selv kalte oppholdet i Trondheim. 1849 flyttet han til Skien og ble boende der resten av sitt liv. Selv om han fortsatte å skrive leilighetsdikt og forsøkte seg som dramatiker, var det interessen for kulturhistorie som dominerte hans siste leveår. Han ivret for å restaurere Heddal stavkirke, samlet og publiserte folkeminne og kjøpte gamle redskaper og bondeantikviteter på sine mange reiser i fylket.

Med sitt mangfoldige virke innenfor kulturlivet står Schwach som en typisk representant for den generasjonen embetsmenn som arbeidet for å gi det nye Norge en kulturell identitet og de nødvendige kulturinstitusjoner. Dette preger også hans diktning; han var poet i nasjonens tjeneste, først og fremst. Svært mange av hans dikt er rene leilighetsdikt: minnedikt, dikt skrevet til kunstutstillinger, dampskipsanløp og jubileer, og bortsett fra enkelte drikkeviser er dette litteratur for øyeblikket. Men hans produksjon var stor, hans tre bind Samlede Digte utgjør til sammen nærmere 900 sider. Og selv om samlingen rommer få konvensjonelle lyriske dikt – blant de mest vellykkede er Det er høst, som Schwach selv satte musikk til – er Schwachs diktning mer variert enn litteraturhistoriens overlevering kan tyde på. Blant hans mest interessante ting er en gruppe dikt som behandler sagnmotiver, så som romansesyklusen Aslaug paa Spangereid, som tar utgangspunkt i Ragnar Lodbroks saga, og diktet Reidars-Fos, som forener Schiller med et opphavssagn fra Setesdal.

Nasjonalromantiker var Schwach ikke, han søkte ikke å gjengi sagnstoffet så autentisk som råd var, men snarere å gi det en poetisk form som viste at det med utgangspunkt i norske forhold kunne skapes poesi som ikke stod tilbake for andre lands litteratur. Schwachs grunnleggende dikterholdning var klassisistens, han anvendte etablerte former i stedet for å etterstrebe originalitet. I Peder Paars i Aarhus nikker han muntert til Holberg, og i heksameteridyllen Nytaars-Aftenen (1820) griper han til helteeposets versform i skildringen av nyttårsfeiringen i en norsk prestegård. I sin detaljrikdom gir dette diktet et svært interessant bilde av embetsstandens kår i det unge Norge. Et enestående tidsbilde gir Schwachs Erindringer af mit Liv (skrevet 1848, utgitt 1992), som dekker tiden fra barndommen til han reiste til Trondheim, og der han svært åpenhjertig skildrer, dels nådeløst utleverer, seg selv og sine samtidige.

Med Conrad Nicolai Schwach ender klassisismen i norsk litteratur. Han var en før-moderne dikter langt inn i den moderne tid, og det gir mye av forklaringen på hvorfor han har vært så lite aktet i ettertiden.

  • Nor. En Samling af Smaadigte ved norske Forfattere, 1815
  • Nor. En poetisk Nytaarsgave for 1816, 1816
  • Poetisk Anhang til Catalogen over norske Kunstsager, udstillede i Christiania 1818, 1818
  • Samlede Digte I–II, 1837
  • Throndhjems Domkirkes Historie og Beskrivelse i kort Udtog, Trondheim 1838
  • Udsigt over de tre nordiske Rigers Myntvæsen fra de ældste Tider til nuværende, samt Grundrids af Heraldikken, Trondheim 1842
  • Kort Udsigt over det kongelige norske Videnskabs-Selskabs Historie fra dets Oprindelse til Udgangen af 1844, Trondheim 1845
  • Ny og sandferdig Vise om Peder Paars i Aarhus (utg. under pseudonymet Cornelius Svendsen, Bager i Levanger), 1843
  • Samlede Digte III, Trondheim 1846
  • Jacob Neumann, Biskop over Bergens Stift, biografisk skildret, Bergen 1848
  • Poetiske Fremstillinger af nogle Malerier og andre Kunstgjenstander i Bergens Museum, Bergen 1848
  • Farvel til Trondhjem, Trondheim 1849
  • Magistraten under egen Forsegling, eller Formandskab og Djævelskab, Skien 1855
  • Digtninger, gamle og nye, 1856
  • Thelemarkiske Optegnelser, i R. Berge: Norske Folkeminne-samlarar II, Risør 1921
  • Erindringer af mit Liv. Et Tidsbilde fra Norge 1790–1830, Arendal 1992

    Ikke-publisert materiale

  • Digtninger yngre end Midtsommer 1846
  • Digte yngre end den i 1837 udgivne Samling, men ældre end det i 1846 udkomne 3die Bind
  • Utrykte Digte 1819–1836
  • overs. av Ovids Ars amatoria og Remedia amoris, enkelte av Horats' satirer og brev, dikt av Claudius og Statius, samt brev vedrørende Schwachs virke som sekretær i DKNVS; alt i DKNVS' Håndskriftsamling i Trondheim
  • en del brev til og fra Schwach i Håndskriftsamlingen, NBO
  • L. Dietrichson: Omrids af den norske Poesis Historie, København 1866
  • NFL, bd. 5, 1901
  • H. Jæger: Illustreret norsk literaturhistorie, bd. 1, 1896
  • F. Bull: Conrad Nicolai Schwach, 1908
  • P. Svendsen: C. N. Schwach, i DKNVS Forh. bd. 26, Torndheim 1954
  • T. Christophersen: Norsk litteraturkritikk 1770–1890, Oslo 1974
  • M. Moi: “Romerrikets fall” eller Embetsmannspoesien og litteraturkritikken, h.oppg. UiO, 1985
  • E. Beyer og M. Moi: Norsk litteraturkritikks historie, bd. 1, 1990
  • C. N. Schwach: Erindringer af mit Liv. Et Tidsbilde fra Norge 1790–1830, Arendal 1992
  • A. Stubhaug: Helt skal jeg ikke dø. Conrad Nicolai Schwach, hans liv og erindringer, 2002

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Johan Jørgen Broch, 1823; Berg–Kragerø Museum, Kragerø
  • Maleri av C. P. Lehmann, 1829; Aust-Agder-museet, Arendal
  • Tusjtegning (brystbilde) av P. Lund, 1848; DKNVS, Trondheim

    Fotografiske portretter

  • Foto av Schwach ved skrivebordet (fotograf ukjent), fra 1850-årene; Telemark Museum, Skien