Komponist, organist og musikkpedagog. Foreldre: Organist Olaf Jørgensen (1863–1926) og Charlotte Iversen. Gift 1943 med Gudrun Lindø (13.11.1913–27.6.1999).

Conrad Baden virket som organist i nesten 50 år, og var samtidig en av 1900-tallets betydeligste norske komponister.

Han vokste opp i Drammen, hvor faren var organist i Strømsø kirke fra 1905 til sin død. Conrad fikk en tilfeldig musikkopplæring som barn, fordi faren ikke ønsket at han skulle bli musiker. Men da faren døde, satset 18-åringen på å bli organist, og fikk to år senere stilling som organist i Strømsgodset kirke. Han arbeidet iherdig med orgel- og klaverspill og satte seg inn i musikkteori på egen hånd, samtidig som han tok orgeltimer hos organisten i Bragernes kirke, Daniel Hansen. Han tok også noen få orgeltimer med Arild Sandvold før han som privatist avla organisteksamen ved Musikkonservatoriet i Oslo 1931.

Deretter fikk han et stipendium som gav ham mulighet til å reise ut for å studere. Han valgte å reise til Leipzig, som så mange andre norske komponister hadde gjort før ham, og studerte komposisjon og klaverspill der 1931–32. I Leipzig ble han kjent med to jevngamle norske musikkstudenter, Ludvig Nielsen (senere domorganist i Nidaros) og komponisten og pianisten Geirr Tveitt. Da han kom tilbake til Drammen, fortsatte han i organiststillingen, men arbeidet stadig mer med komposisjon. 1936 holdt han sin debutkonsert som organist i Oslo. På denne tiden begynte han også som musikkanmelder i Drammens Tidende. 1943 ble han ansatt som organist i Strømsø kirke i Drammen.

I løpet av 1930-årene komponerte Baden mest romanser og orgelstykker, og 1940 ble han medlem av Norsk Komponistforening. 1940–42 studerte han komposisjon og instrumentasjon med Bjarne Brustad. De første instrumentalkomposisjonene, Strykekvartett nr. 1 og Sonate for fiolin og klaver ble komponert i løpet av 1941.

Badens offentlige debut som komponist skjedde 1946, da han holdt en egen komposisjonsaften i Oslo med bare egne komposisjoner. Hans utgangspunkt var nærmest nasjonalromantisk, noe som var svært vanlig blant norske komponister i de første etterkrigsårene. En av kritikerne skrev om fiolinsonaten hans at “de første takter av sonaten var så griegske at Grieg selv ikke kunne truffet bedre…”.

Kirkemusikken stod sentralt i Badens produksjon gjennom hele hans komponistkarriere, og han har skrevet flere store kirkemusikalske verk i tillegg til en mengde orgelmusikk. Det første store kirkemusikalske verket, Messe for kor, solister og orkester, som ble ferdig 1949, er preget av polyfone linjer og modal harmonikk, inspirert av Palestrinas musikk fra 1500-tallet. Verklisten omfatter for øvrig kantater og andre større korverk, men også koralforspill, toccataer, orgelkoraler, bibelske sanger og motetter.

Conrad Baden kom til å dele sin arbeidskraft på fire områder, og på alle områder var han høyt anerkjent. Han startet som organist i Drammen og hadde stillingen i Strømsø kirke til 1961. Da ble han ansatt som organist i Røa kirke, og flyttet til Oslo. Han avsluttet sitt virke som organist 1975.

Han var en dyktig skribent og var musikkanmelder i Drammens Tidende til 1950. I årene 1953–67 var han musikkritiker i Vårt Land, og deretter i Morgenbladet. Han var også i en årrekke fast skribent i Norsk Kirkemusikk og i Norsk Musikktidsskrift.

1947 begynte han sin virksomhet som lærer i kontrapunkt og harmonilære ved Musikkonservatoriet i Oslo. Da konservatoriet ble nedlagt og Norges musikkhøgskole etablert 1973, ble Conrad Baden ansatt som førsteamanuensis i satslære. Han arbeidet ved musikkhøgskolen til han gikk av med pensjon 1978.

Men det var først og fremst komponist han oppfattet seg som, det var hans hovedvirke. Etter komposisjonsdebuten fikk han Statens komponiststipend og TONOs reisestipend, og 1950 reiste han ut for å studere videre. Denne gangen drog han til Paris, for å studere komposisjon med Jean Rivier ved Paris-konservatoriet. Ved konservatoriet fikk han også impulser fra forelesninger med Arthur Honegger og Olivier Messiaen. Rivier inspirerte Baden til å bli nærmere kjent med den franske neoklassiske musikken og med Paul Hindemiths komposisjonsteknikk, som ble viktige erfaringer for hans videre komposisjonsarbeid.

Rivier hadde ansporet ham til å komponere en symfoni. Den ble ferdig 1952, og hadde et neoklassisk preg, som kom frem gjennom den kontrapunktiske satsen og ved at den bygger på klassiske former, som sonatesatsform, chaconne, introduksjon og fuge. Baden hadde nå fått et nytt fundament som komponist, og vendte seg bort fra det nasjonale som preget hans tidligste komposisjoner. Concertino for klarinett og strykeorkester fra 1954 er nok et verk i neoklassisk stil. Det bygger på en fri tonalitet, og en kritiker omtalte det som moderat-moderne, en betegnelse som kom til å følge Badens musikk i lang tid. Trio for blåsere (1956), som ble fremført ved de nordiske musikkdagene 1958, tilhører den samme musikkretningen.

Da hans 2. symfoni ble uroppført 1960, fikk den en positiv mottakelse, men ble av flere kritikere karakterisert som ganske tradisjonell. Det var nok overraskende for Baden at hans første symfoni i 1950 ble oppfattet som vanskelig og forholdsvis radikal, mens han ti år senere opplevde å bli oppfattet som konservativ. – De yngre komponistene, som Finn Mortensen og Egil Hovland, hadde i slutten av 1950-årene begynt å arbeide med tolvtoneteknikk, og betraktet det som veien frem for å kunne frigjøre seg fra tonaliteten og den tradisjonelle musikkstilen som var rådende i Norge. Baden hadde nok latt seg påvirke av de yngre kollegene, for i symfoni nr. 3 (1959), som fikk betegnelsen Sinfonia piccolo, brukte han en forsiktig tolvtoneteknikk, og i Strykekvartett nr. 3, som han skrev 1961, etter at symfonien var ferdig, viderefører han denne komposisjonsteknikken.

Det ble et tydelig skille i Badens musikk omkring 1960, og han gikk inn i en ny komposisjonsperiode. Tolvtoneteknikken ble et grunnlag for flere av hans komposisjoner i disse årene. Da han 1965 fikk et reisestipend, valgte han å reise til Wien, der tolvtoneteknikken hadde blitt utviklet av komponister som Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern. Baden kjente sikkert Hanns Jelineks lærebok i tolvtoneteknikk før han reiste til Wien, og ved konservatoriet fikk han anledning til å følge Jelineks klasse i tolvtoneteknikk. Men Baden ble ikke spesielt inspirert av denne undervisningen; “en regnemaskin” var hans karakteristikk av Jelinek.

Fantasia Brevis for orkester ble komponert etter at han kom tilbake til Oslo. Baden omtalte verket som det mest ekstreme han hadde skrevet. Kammermusikkverket Hymnus for alt-sanger, fløyte, obo og bratsj (1966) var hans eneste gjennomførte tolvtoneverk. Det bygger på en tolvtonerekke som presenteres i innledningen, og som bearbeides etter tolvtoneteknikkens metoder gjennom hele verket. Concerto per orchestra fra 1968 bygger også på en tolvtonerekke, men er langt friere i konstruksjonen.

Komposisjonene fra 1970-årene er igjen mer neoklassiske, det gjelder blant annet den tresatsige klarinettkvintetten (for klarinett og strykekvartett) fra 1971 og bratsjkonserten fra 1973. Tolvtoneteknikken tilfredsstilte sannsynligvis ikke Badens uttrykksbehov, for etter noen få komposisjoner med denne teknikken vendte han tilbake til sin tidligere bruk av fri tonalitet. Dette ligger til grunn for hans siste store komposisjoner – symfoni nr. 6, Sinfonia Espressiva, fra 1980 og cellokonserten fra 1986. Sinfonia Espressiva ble hans siste symfoni, og er bygd opp som en syntese av komponistens erfaringer med variasjonsteknikker, motivisk-tematisk utvikling og streng kontrapunktikk. Det vakre melodiøse i strykerne stilles som kontrast mot det klanglige og rytmiske elementet i blåserstemmene.

Conrad Baden var aktiv i Norsk Komponistforening, og satt som medlem av dens sakkyndige råd 1964–69.

Hans sønn Torkil Baden (1944–) er også musiker og musikkskribent; han har arbeidet som organist siden 1972, er musikkmedarbeider i NRK og har utgitt flere bøker, bl.a. om kirkemusikk.

    Orkesterverker

  • 6 symfonier (nr. 1 1952, nr. 2 1957, nr. 3 Sinfonia piccolo, 1959, nr. 4 1970, nr. 5 1976, nr. 6, Sinfonia Espressiva, 1980)
  • Divertimento, 1951
  • Eventyrsuite, 1960
  • Fantasia Brevis, 1965
  • Concerto per orchestra, 1968
  • Intrada sinfonica, 1969

    Konserter

  • Konsert for bratsj og orkester, 1973
  • Konsert for cello og orkester, 1986

    Verker for kor, solist og orkester

  • Messe, 1949
  • Noregs dag, 1966
  • Mennesket, 1971

    Kantater

  • Frimurerkantate, 1952
  • Kantate for Tangen kirkes 100-årsjubileum, 1953
  • Kantate for Skien bys 100-årsjubileum, 1957
  • Pasjonskantate, 1964
  • Kantate til Strømsø kirkes 300-årsjubileum, 1966
  • Kantate ved Drøbak kirkes 200-årsjubileum, 1974

    Kammermusikk

  • 3 strykekvartetter (nr. 1 1941, nr. 2 1943, nr. 3 1961)
  • Sonate for fiolin og klaver, 1941
  • Klavertrio, 1947
  • Trio for fløyte, obo og klarinett, 1957
  • Blåsekvintett, 1963
  • Divertimento for fløye, obo og klarinett, 1964
  • Hymnus for alt, fløyte, obo og bratsj, 1966
  • Klarinettkvintett, 1971
  • H. Herresthal: “Kirkemusikeren og komponisten Conrad Baden”, i Norsk Musikktidsskrift nr. 2–4/1972 og nr. 1/1973
  • T. Baden: Conrad Badens komposisjoner, utrykt mag.avh. i musikkvitenskap, UiO 1977
  • R. M. Selvik, A. Bang og T. Baden: biografi i CML, bd. 1, 1978
  • HEH 1984
  • N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 1993