Journalist og redaktør. Foreldre: Havnefogd og konsul Hjalmar Juell (1851–1931) og Amalie Mathilde Madsen (f. 1852). Ugift.

Som journalist i avisen Tidens Tegn og redaktør for ukebladet Urd var Conny Juell blant kvinnepionerene i norsk presse. Urd var det ledende kulturukeblad i hennes tid og nådde et opplag på 60 000 samtidig som det holdt et høyt nivå.

Conny Juell vokste opp i Namsos, som den midterste av tre søstre. Faren hadde mange jern i ilden: “Hovederhverv: Indehaver af Jagtbureau, ogsaa Lodsoldermand, Havnefoged, Indrulleringsbetjent samt tysk viceconsul” var det han oppgav til folketellingen 1900. Søstrene vokste opp i et velstående og kontaktrikt hjem.

Conny begynte å skrive i lokalavisen, og 1918 ansatte Rolf Thommessen henne som journalist i Tidens Tegn (TT). Søsteren Miriam ble ansatt på kontoret. Søstrene giftet seg ikke, og de bodde sammen i Oslo det meste av livet. 1933 ble Conny Juell ansatt som redaktør for Urd etter Anna Bøe.

I TT hevdet Conny Juell seg blant mange muntre og skarpe penner som allround- og petitskribent. Da hun sluttet i TT, sa Rolf Thommessen at hun hadde “den frommes mot”. Dette ble også klart under den annen verdenskrig. Hun førte en uredd og klar antinazistisk redaksjonell linje og deltok i motstandsarbeidet. I august 1940 fikk hun skriveforbud, men deltok i redaksjonsarbeidet og skrev under signaturene “Credo” ('Jeg tror') og “Spero” ('Jeg håper') til Urd ble stanset 1944. Fra 1945 til hun døde to år senere, var hun igjen redaktør. Ved hennes død skrev Barbra Ring: “Hun vil alltid stå for oss som den mest trofaste av de venner som under krigen prøvde å bringe lys og lindring [...] Hennes død er et uerstattelig tap for tidsskriftet Urd og hele vår åndsverdens kvinnefront.”

Vurderingene i ettertid av Anna Bøes og Conny Juells Urd er ulike. Fra ytterliggående feministisk hold er bladet blitt kritisert for ikke å være radikalt nok. Camilla Christie Amézquita finner derimot at “bladets vekt på kulturelt stoff, den åndelige dreiningen, vitenskap og åpenhet mot det nye, kan tyde på en nær kontakt med det som er betegnet som venstretradisjonens kulturoptimisme”. Conny Juell forente TTs Frisinnede Venstre-tradisjon med religiøs humanisme i Anna Bøes ånd: “Gjennom Urd får vi en bred tilnærming til mellomkrigstiden som spenner fra en mer åndelig-filosofisk vinkling til den rasjonelle saklighet med et sterkt samfunnsengasjement, der bladets intensjon om en kulturell profil svarer til ideen om det kulturelle frisinn.”

Selv skrev Conny Juell ved Urds 50-årsjubileum 1947: “Bladet har forsøkt å være en talsmann for kvinnenes interesser i samfundet, en stimulans til å ta opp nye oppgaver. Men dets arbeide har så å si ligget på den indre linje, i oppbyggingen av en kultur i sinn og tanker, i å gjøre kvinnene klar over sine interesser og livsverdier og i praktisk arbeide for å lette deres virke i hjemmene.” Det ene gode behøvde for Conny Juell ikke å utelukke det andre. Denne visjonen er stadig gyldig.

  • Et utvalg artikler, petiter og ledere fra Tidens Tegnog Urd,i Vi går mot lyset, utg. av M. Juell, 1947
  • Brev i Håndskriftsamlingen, NBO
  • I.-L. Breivik: Urd – eit kulturelt alternativ til dameblada?, h.oppg. UiB, Bergen 1980
  • R. Kvaale: Kvinner i norsk presse gjennom 150 år,1986
  • C. C. Amézquita: Funksjonalisme og den kvinnelige livsverden – en industrikulturell fortelling sett fra bladet Urd,h.oppg. UiO, 2001