Claus Pavels var en typisk prest à la mode i tiden omkring 1800. Han fulgte med i det som skjedde, sikret seg sine forbindelser og noterte i sine dagbøker alt han kunne observere – også om sitt publikum. Denne ironiens mester endte imidlertid som biskop og visitator.
Pavels vokste opp som enebarn i sterk sosial isolasjon, viste gode evner og var en av yndlingene til rektor Søren Monrad da han var elev ved Kristiansand katedralskole 1782–85. Teologisk embetseksamen avla han i København 1789. Allerede i studietiden publiserte han poesi som vakte kritikernes begeistring, og de første årene etter sin teologiske eksamen viet han seg til såkalte estetiske interesser – han fortsatte å skrive poesi og litteraturanmeldelser og pleiet omgang med kunstnermiljøer i hovedstaden. Han ble kjent som en vittig, ironisk og politisk og teologisk svært radikal ung mann.
Dette hindret ikke at han ønsket å bli prest. 1793 ble han residerende kapellan i Eidanger med bosted i Brevik. Samme år utgav han sin første prekensamling, som fikk meget positiv omtale. I Eidanger forsøkte Pavels å innføre endringer i skolevesenet, men lyktes i liten grad. Han likte seg dårlig så langt fra hovedstaden med dens muligheter til dannet, estetisk omgang. Allerede 1796 ble han sogneprest til Hirschholm på Sjælland, men trivdes ikke bedre der. 1799 kom han endelig tilbake til København, som andre, senere første residerende kapellan i Nikolai menighet. Imidlertid ble menigheten nedlagt, og 1805 ble han satt på vartpenger. Samme år ble han utnevnt til sogneprest i Aker og slottsprest på Akershus. I Christiania fikk han innpass i de høyeste sosiale sirkler og opplevde, som i København, at svært mange av “de dannede” samlet seg under hans prekestol. Mange var særlig betatt av at han hadde et “poetisk, især elegisk Anstrøg” i sine prekener (Jens Møller).
Pavels engasjerte seg sterkt for norsk selvstendighet og Christian Frederik i selvstendighetsåret 1814. Senere aksepterte han likevel den politiske utviklingen. Hans gode kontakter i hovedstadens høyeste sirkler gjorde at han 1817 ble utpekt til å etterfølge Johan Nordal Brun på Bergens bispestol. I sin korte embetstid opptrådte han forsiktig, klokt og med toleranse overfor de lokale forhold, noe ikke minst hans hyrdebrev og visitasbemerkninger viser.
Særlig i sine bispeår viste Pavels at han var sensitiv for en mer konservativ teologisk konjunktur. Han beklaget sin egen og sin generasjons oppfatning om at religionen mest var estetikk, etikk og fornuft: “Jeg var selv blandt de Henrevne og Misledte, jeg vandt Bifald og Hæder paa denne Vei.”
For ettertiden er imidlertid Pavels blitt mest kjent gjennom sine “dagbøker” – en serie med ganske avslørende og “estetiske” beskrivelser av hendelser og personer i perioden 1812–22. I tillegg har han etterlatt seg en ganske nærgående selvbiografi. Dette materialet ble forvaltet av Pavels' etterslekt, som også sørget for at de mest skandaliserende og karikerende passasjene ble tilintetgjort. Men også det utgitte materialet viser at Pavels, tross sin mer konservative teologiske utvikling, har en ganske konsistent og tidstypisk selvfremstilling: en følsom, forfengelig og betraktende person, som ser sin samtid og seg selv som en teaterforestilling der rollene kan skifte, men den estetiske betraktning består.