Embetsmann. Foreldre: Riksråd og godseier Henning Valkendorf til Glorup (død 1535) og Sidsel Friis (død 1562). Ugift. Brorsønn av Erik Valkendorf (ca. 1465–1522).

Christoffer Valkendorf var i flere perioder forlenet med ulike norske len. Som lensherre på Bergenhus 1556–60 vingeklippet han hanseatene i Bergen og tvang dem inn under norsk lov. Senere i karrieren var han riksråd og medlem av Christian 4s formynderregjering.

Valkendorf tilhørte en gammel adelsslekt som skal ha innvandret til Danmark fra Tyskland før 1374. Slekten har fostret en rekke fremtredende geistlige. Valkendorf arvet familiegodset Glorup, som han alltid skrev seg til. Han fulgte en karrierestige som var vanlig for unge adelsmenn og ble 1551 sekretær hos kong Christian 3. Sin første forlening fikk han 1554, da han ble forlenet med prostiet i Bergen. Dette gav ham gode inntekter, og han fikk også tilknytning til Bergen. Denne ble enda tettere da Valkendorf 1556 ble lensherre på Bergenhus. Han ble også forlenet med Vardøhus slott og fikk et stort og krevende len å bestyre. Som lensherre på Vardøhus forsøkte han å hindre den ulovlige engelske handelen på Nord-Norge.

I Bergen kom han til en by hvor hanseatene hadde en svært selvstendig stilling, og hvor de forholdt seg til gamle privilegier og ikke til norsk lov. Like etter at Valkendorf kom til byen, ble det begått flere uoppklarte mord i enkelte av de mange horehusene, som nærmest var røverbuler og et fristed for tyskerne. Valkendorf tok tak i problemet og lot en rekke horehus rive. De prostituerte ble deretter flyttet til området ved Bergenhus slott, slik at lensherrens soldater kunne ha kontroll med dem. Valkendorf bodde ikke selv på slottet, men i et steinhus på eidet mellom Vågen og Lungegårdsvannet, som han senere overlot til byen til bruk som nytt rådhus istedenfor det gamle rådhuset på Bryggen. (Valkendorfs hus står fortsatt og rommer bl.a. bystyrets møtesal og en museumsavdeling.)

Valkendorf avviklet i stor grad hanseatenes privilegier og monopol i Bergen. Vinteren 1557–58 reiste han til København og fikk regjeringens støtte til sin politikk overfor tyskerne. Deretter tvang han de tyske håndverkerne til å overholde norsk lov og rett. De fikk valget mellom å sverge troskapsed til kongen eller reise. Bodene til de ulydige ble spikret igjen. Kongen støttet Valkendorf og gjorde tyskerne oppmerksom på at de hadde å rette seg etter lensherrens påbud. De håndverkerne som ikke underkastet seg, ble utvist. 1559 måtte 59 tyske håndverkere reise, men først ble de ydmyket ved at de måtte trykke lensherrens hånd og takke for god behandling.

Tyskerne var rasende, og Valkendorf ble stilt til ansvar. Da han etter tronskiftet 1559 kom i strid med den nye kongen, Frederik 2, om noen eiendommer under Glorup, falt han i unåde og ble fratatt Bergenhus len. Valkendorf følte seg truet og flyktet 1560 til Sachsen, hvor kongens svoger, kurfyrst August, hjalp ham til en forsoning. Da han vendte hjem, ble han 1561 rådgiver og formynder for kongens bror, hertug Magnus, som var titulær biskop av Ösel. 1566–67 fungerte han som dansk stattholder i Livland, og han deltok 1568 i rettertinget i Bergen. 1569–71 var han lensherre på Island og 1571–73 på Gotland. Han satt med Visborg slott, hvor det opprørske gotlandske presteskapet gikk til fysisk angrep på ham. 1573–74 var han lensherre på Roskildegård og Skjoldenæsholm, og deretter ble han rentemester, et embete han skjøttet godt. Samtidig ble han forlenet med Salling herred, som han satt med til 1580, og 1575 fikk han Vår Frue kloster i Roskilde som forlening.

Valkendorf ble riksråd 1576 og fikk 1578 Stavanger len, som han beholdt til sin død. Året etter fikk han den viktige stillingen som stattholder i København. Dette innebar at han også ble sivil sjef for flåten, noe som uvegerlig førte til strid med riksadmiralen. Det ble 1589 rettet sterk kritikk mot Valkendorf etter at kongens søster Anna, som skulle giftes med den skotske kongen Jakob 6, havnet i Oslo i et mislykket forsøk på å reise til Skottland, men han ble frikjent for alle anklager, og skylden for at reisen endte i Oslo ble lagt på hekseri. Mindre heldig for Valkendorf var det at han 1590 lot den norsk-færøyiske kaperkapteinen Mogens Heinessøn henrette. Han ble trukket til ansvar for dette og måtte tre ut av regjeringen.

1583–87 var Valkendorf lensherre på Jungshoved, og fra 1588 var han medlem av regjeringsrådet, Christian 4s formynderregjering. 1589 fikk han også Vordingborg len, og 1592–95 var han lensherre på festningen Helsingborg. Han kjente Gotland godt og var 1594 regjeringskommissær på øya. 1595–97 var han forlenet med Odensegård og St. Knuds kloster, og 1596 ble han utnevnt til rikshovmester. Dette innebar et overordnet administrativt ansvar, og rikshovmesteren var også den som bar kronen ved kong Christian 4s kroning. Fra 1597 til sin død var Valkendorf igjen lensherre på Jungshoved.

Christoffer Valkendorf var en vitenskapelig interessert mann og grunnla 1588 et kollegium for 16 studenter i København. Det kan nevnes at den siste Valkendorf i Danmark endte sine dager som vaktmester på kollegiet.

  • DAA 1928, del 2, s. 133f.
  • A. Hassøe: Rigshofmester Kristoffer Valkendorf til Glorup, København 1933
  • J. Schreiner: Hanseatene og Norge i det 16. århundrede, 1941
  • O. Schmidt: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • A. B. Fossen: Borgerskapets by 1536–1800, bd. 2 i Bergen bys historie, 1979
  • L. Tandrup: biografi i DBL3, bd. 15, 1980
  • Maleri (halvfigur) av ukjent kunstner, u.å.; Svindinge kirke, Fyn (kopier i Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Fyns Stiftsmuseum i Odense og Valkendorfs kollegium, København)
  • Kobberstikk av C. Fritsch, 1754