Norsk offiser og veiembetsmann. Foreldre: Gårdbruker, senere overtollbetjent Mathias Munch Bergh (1781–1832) og Antonette Elisabeth Schnitler (1792–1861). Gift 3.4.1845 i Christiania med Caroline Marie Lundt f. Graah (11.11.1814–15.11.1879), datter av sogneprest Knud David Graah (1770–1827) og Johanne Günther. Bror av Anton Mathias Bergh (1828–1907; se NBL1, bd. 1); svoger til Knud Graah (1817–1909).

Christian Vilhelm Bergh var Norges første veidirektør og fikk stor betydning for utviklingen av veinettet på 1800-tallet.

Bergh vokste opp i et embetsmannsmiljø og tok offisersutdannelse. Han ble løytnant 1833 og kaptein i artilleribrigaden 1837. To år senere ble han overført til ingeniørbrigaden, og dette gav ham anledning til å arbeide med veispørsmål. Han avanserte til major 1862.

Fra 1839 arbeidet Bergh mest med veibygging, og i den forbindelse konstruerte han en rekke store broer, bl.a. over Glomma ved Sarpsborg, over Drammenselva ved Åmot og over Sira ved Bakke. 1852 ble Bergh utnevnt til Indredepartementets assistent i veisaker, og 1864 fikk han embetet som Norges første veidirektør. I denne stillingen viste han seg som en dyktig administrator, og han hadde stor arbeidskapasitet. Han foretok flere studiereiser i utlandet og ble kjent med nye prinsipper for veibygging, som han deretter anvendte på norske forhold. Spesielt var han opptatt av utviklingen i Frankrike, hvor Napoleon 3s autoritære regime bygde ut et utmerket veinett etter chaussée-prinsippet, noe som gjorde at veiene føyde seg fint inn i terrenget. Et problem for Bergh var at han måtte overlate mye av veivedlikeholdet til lokale myndigheter, som hadde svært ulike prioriteringer for hva som var nødvendig å gjøre.

Bergh interesserte seg for både planlegging og praktisk utføring av veier, vedlikehold og transportøkonomiske undersøkelser. Svært viktig var det at han innførte veier som ble lagt flatt i terrenget, i motsetning til det tidligere brukte franske system, hvor veiene fulgte en mest mulig rett linje, selv om dette medførte at de ble svært bakkete i det norske landskapet. Før et veiprosjekt ble satt i gang, sørget han for at det ble foretatt grundige undersøkelser i marken, og han fikk laget ordentlige tegninger, som ble avrisset på veivesenets rutepapir, en metode som ble brukt i lang tid.

Bergh innså at et moderne veivesen trengte flinke medarbeidere og la derfor planer for systematisk opplæring av veivesenets personale, både funksjonærer og arbeidere. Han ønsket også å sikre ingeniørenes stilling i veivesenet gjennom å overføre makt fra juristene, som dominerte departementet, til fagutdannede teknokrater, og han var en viktig talsmann for teknokratenes innmarsj i departementskontorene. Mye ble oppnådd da Veidirektoratet ble opprettet 1864. Denne institusjonen ble bemannet med ingeniører.

Bergh fikk etter hvert helseproblemer, men han samarbeidet utmerket med kontorsjef Hans H. Krag, som senere ble veidirektør. Samarbeidet var så tett at det er vanskelig å skille ut hva som skyldtes Bergh og hva som var Krags fortjeneste. Bergh ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1862 og av Svärdsorden året etter.

    Et utvalg

  • Om Principerne for vor nyere Vejbygning, i Polyteknisk Tidsskrift 1854, s. 72–79
  • Forslag til en Locomotivjernbane fra Hovedjernbanen om Kongsvinger til Grændsen, 1857
  • Om en Ordning af Veivæsenets Bestyrelse, i Polyteknisk Tidsskrift nr. 11/1859
  • NFL, bd. 1, 1885, s. 225–226
  • A. Baalsrud: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998, s. 40f.