Kulturminneverner, gårdbruker og forretningsmann. Foreldre: Gårdbruker Kolbjørn Torleiv Grindvold (1919–2002) og Agnes Valde (1922–). Gift 14.5.1977 med lærer Magnhild Bakken (29.6.1952–), datter av lærer Jon Bakken (1925–) og lærer Oddbjørg Silseth (1926–).

Christian Sulheim driver en av Norges eldste slektsgårder, Uppigard Sulheim i Bøverdalen i Lom. Han har siden 1983 vært den ledende talsmann for private eiere av fredede kulturskatter og gjort en banebrytende innsats for norsk kulturminnevern, bl.a. ved å etablere og lede stiftelsen Norsk Kulturarv.

Sulheim vokste opp på slektsgården, som odelsgutt i en søskenflokk på 7. Som utdannet agronom hadde han praksis på tyske storgårder. Etter examen artium som privatist tok han første avdeling av juridisk embetseksamen. Studiene ble avbrutt da han 1980 overtok gården etter sin far. Myndighetenes innstilling til eiere av fredede gårdsbygninger knekte ham nesten i det han oppfattet som blodig urettferdighet. Han henvendte seg endog direkte til statsministeren for å få hjelp.

1983 samlet Sulheim noen av dem han omtaler som “de trofaste gratisvaktmestrene i Norges største museum” i Foreninga for eigarar av freda hus i Nord-Gudbrandsdal. Han ledet foreningen frem til 1992 og satte derved det private eierskap av nasjonale kulturskatter kraftig på politikernes dagsorden. Samtidig fortsatte han studiene, stort sett på egen hånd med bare korte opphold ved universitetene. 1988 leverte han sin mellomfagsoppgave i historie ved Universitetet i Trondheim: Sulheim, en fredet gård, 1923–1978. Hvordan fungerer kulturminneloven i forhold til private eiere? 2000 ble han cand.mag. ved Universitetet i Oslo.

1988 fikk Sulheim og foreningen endelig, i samarbeid med Oppland fylkeskommune og Kommunaldepartementet, etablert det planlagte Senter for bygdekultur i Vågå, et kompetansesenter for utdanning og sysselsettingstiltak i kulturminnevernet. Som senterets daglige leder tok Sulheim initiativet til den første formaliserte fagutdanning i lafting og vøling av gamle hus, og han reiste rundt i Europa for å studere samspillet mellom myndigheter og private eiere av fredede kulturskatter. 1989 stiftet han Top of Norway, et aksjeselskap, der han i samarbeid med Star Tour og 30 andre firmaer tilrettela for organisert kommersiell kulturminneturisme i Norge.

Med bistand fra Kommunaldepartementet etablerte Sulheim stiftelsen Norsk Kulturarv 1993. I ti hektiske år var han stiftelsens direktør. Hans innsats resulterte i kvalitetsmerket “Olavsrosa”, “Ta et tak-aksjonen”, som reddet anslagsvis 1800 gamle hus, bøkene Norsk Kulturarv: Praktisk informasjon, en vedlikeholdshåndbok for eiere av fredete hus, og Norsk Kulturarv, ei praktisk reisehåndbok, utstillingen “Kulturarven” i Norges Informasjonssenter i Oslo, tidsskriftet Kulturarven m.m. I en treårsperiode (1997–99) representerte han stiftelsen gjennom nesten 1000 bidrag i radio, fjernsyn, aviser og tidsskrifter.

Christian Sulheim startet et utkantenes opprør mot byråkrati, sendrektighet og utilstrekkelighet i det offentlige kulturminnevernets ledelse i Oslo, og han ordla seg klart og uten omsvøp. Han proklamerte at kulturminnevern er altfor alvorlig til å bli overlatt til Riksantikvaren alene. Det finnes en motpart, nemlig eierne, som også har krav på å bli hørt. Han bad politikerne om å se kulturminnevernet i en bredere avgifts- og skattemessig sammenheng: “Lar jeg husene forfalle, bryter jeg loven, men for hver spiker jeg slår i, må jeg betale moms.” Om lovarbeidet har han sagt: “Stortingsmeldinga om bygningsvern er eit politisk makkverk, ein katastrofe og eit langt tilbakeskritt.” Han hevder at et bærekraftig kulturminnevern må akseptere bruk som en viktig faktor: “Jeg vil ikkje at garden skal bli som ein grautambar folk ser på, men som ikkje kan brukast.” Han innså tidlig at det offentlige ikke har råd til å betale alt kulturminnevern til evig tid, og sier at skal vi kunne ta vare på den kulturarven vi er så stolte av, trenger kulturarven et kommersielt apparat. Han har forandret og forbedret kulturminnevernet i Norge.

Sulheim har også bidratt til Loms lokalhistorie, f.eks. gjennom portrettet N'Torgeir T. (av Torgeir T. Garmo), og beskrivelsen av brannverntiltakene i Lom stavkirke.

Sulheim har vært styremedlem i Fortidsminneforeningen, medlem av Oppland fylkesting, medlem av representantskapet for Verdens Naturfond i Norge, medlem av kulturkomiteen i Selskapet for Norges Vel og medlem av Kulturminneutvalget nedsatt 1999 av Miljøverndepartementet. Internasjonalt har han siden 2000 vært visepresident i Network of National Heritage Organizations, han var styremedlem i CHAIN, europeisk utviklingsprojekt for kulturinformasjon, og han ledet den norske kulturdelegasjon til USA i anledning 100-årsjubileet for Sons of Norway. Han har holdt over 600 foredrag i 15 forskjellige land, bl.a. som gjesteforeleser ved universitetet i Trento, Italia, og som foredragsholder i parlamentet i Russland.

Sulheim har mottatt en rekke æresbevisninger: Fortidsminneforeningens Urnesorden, Lorentzenfondets En glad gutt pris, Norges bondelags Ukens bondevett-pris, og Doublougstiftelsens Polarstjerneorden. 1996 mottok han Prins Philip av Storbritannias hedersmedalje, og 2001 ble han innvalgt som det første æresmedlem i National Trust of Russia.

2001 forlot Christian Sulheim direktørstillingen i Norsk Kulturarv og ble konserndirektør i ICA Norge. Noen sa da at fjellbonden og kulturforkjemperen fra Bøverdalen var gått over til fienden.

  • La oss få eit kompetansesenter i Vågå for freda gardar på landet, i Tema nr. 6(3), Otta 1987, s. 12
  • Sulheim, en fredet gård, 1923–1978. Hvordan fungerer kulturminneloven i forhold til private eiere? mellomfagsoppg. UiT, 1988
  • Regionalt PTD-projekt 16 “Vernesenter for bygdekultur”, oppfølgingssøknad til Kommunaldepartementet, Vågåmo 1989
  • Kulturminnevernet må setjast inn i større samanheng, i Aftenp. 16.11.1989
  • Privat tjenesteyting i distriktene. Vernesenter for bygdekultur, prosjektrapport til Kommunaldepartementet, Vågå/Lom 1990
  • Norsk Kulturarv. Praktisk informasjon, Vågå 1996
  • Kulturminnevern – har Norge råd til det?, i Aftenp. 16.3.1998
  • medarb. Norsk Kulturarv. Ei praktisk reisehåndbok (red. K. Aarstrand), Vågå 1998 (rev. utg. 2001, tysk utg. 2000)
  • Arson in Norway. Installation of a fire protection system in the Vågå church, i Europa Nostra (Haag) nr. 2/2000, s. 27–28
  • N'Torgeir T., i A. Brimi og J. Rørdam: Det høieste høie. 10 originaler fra Jotunheimen, Lysaker 2002, s. 96–97
  • Særmerknad fra utvalgsmedlemmene Elin Schanche og Christian Sulheim, kapittel 15 i NOU 2002:1
  • Christian Sulheims CV
  • M. Kollandsrud: “Fredning er ei det beste – men at man får noe til. Hverdag i fredet hus – slik eieren opplever det”, i Fortidsvern nr. 4/1982, s. 3–7
  • T. Ness: “De fredet våre gårder. Hær av trofaste vaktmestere”, i Aftenp. 3.7.1984
  • L. Elton: “Kulturisme. Kulturarven trenger et kommersielt apparat”, i NæringsEiendom nr. 11/1993, s. 73–76
  • E. Odden: “Kultur på rot og penger på bok. Olavsrosa som kvalitetsstempel”, i Dagningen 15.11.1994
  • H. Sandvig: “En folkereisning for kulturvern. Som skåret ut av folkeeventyret”, i Aftenp. 25.3.1995
  • R. Bistrup: “Kulturfreak fra fjellheimen”, i Aftenp. 2.8.1997
  • E. Odden: “Christian på russisk – en reise”, i Gudbrandsdølen Dagningen 31.3.2001
  • K. Korsvold: “Bonde for sin butikk. Han er gått over til fienden, fjellbonden og kulturforkjemperen Christian Sulheim”, i Aftenp. 10.8.2002

    Fotografiske portretter (et utvalg)

  • Foto av Brynjulv Aartun; gjengitt i Aftenp. 23.10.1992
  • Foto av d.s.; gjengitt i Aftenp. 26.10.1993
  • Foto av Brynjulv Aartun; gjengitt i Aftenp. 2.8.1997