Sjømann. Foreldre: Ifølge hans egne opptegnelser Jacob Drakenberg og Margrete Elisabeth Juul. Gift 27.7.1737 med enken Maren Michelsdatter Bagge (ca. 1677–ca. 1740).

Christian Jacobsen Drakenberg ble berømt i samtid og ettertid for uvanlig høy alder. Han skal ha blitt nesten 146 år gammel og var usedvanlig sterk og frisk omtrent til det siste. Drakenberg kunne leve av sin berømmelse og var med andre ord en profesjonell olding – og en bløffmaker.

I sine selvbiografiske opptegnelser hevdet han at han ble født på gården Blomsholm i Skee sogn i Båhuslen 18. november 1626. Åtte år gammel kom han til sin farbror, som var kaptein i Holland, og drog til sjøs sammen med ham da han var blitt 12–13 år. Deretter fulgte en lang karriere med forskjellige utenlandske kapteiner. Han seilte på Brasil, Virginia, Malta og Spania og gjorde tjeneste i den danske flåten i krigen mot Sverige 1657–60 og 1675–79.

På en reise til Spania 1694 ble han fanget av sjørøvere fra Algerie og tilbrakte de neste femten årene som slave, de siste fem årene hos en rik jøde i Aleppo. Sammen med fem andre slaver greide han 1710 å rømme til Malta i en jolle. I Bordeaux fikk han høre at Danmark-Norge var i krig med Sverige og kom seg hjem for å delta.

En gang i 1712 kom han i klammeri med Peter Wessel, den senere Tordenskiold. Drakenberg hadde ikke løftet på hatten for ham slik det tilkom en offiser. Wessel grep sin kårde og gav Drakenberg noen slag. Men Drakenberg, som nå var 85 år, var den sterkeste. Han rev kården ut av Wessels hånd og kastet den over et hustak, noe som førte til en kortvarig arrest i Wessels skip.

Drakenberg, som hadde sølvgrått skjegg som rakk ham langt ned på brystet, fikk tydeligvis litt av en posisjon på grunn av sin alder, sine legemskrefter og sine dramatiske opplevelser. Etter den store nordiske krig bodde han stort sett på forskjellige danske herregårder, blant annet hos greven av Dannenskiold-Samsø, som ble hans beskytter.

1732 drog Drakenberg til Norge og Sverige for å skaffe bevis for sin herkomst, fødsel og alder. Han kom tilbake med en attest fra presten i Skee, som hadde skrevet av den originale kirkeboken, der det altså stod at han var født på Blomsholm i Skee 18. november 1626.

1735 ble Drakenberg forestilt for kong Christian 6 på Fredensborg slott. Kongen hadde fått høre hvor gammel han var, og at han hadde tjent danskekongen i tre kriger. Han gav ham derfor en pensjon på 70 daler i året for resten av levetiden, noe som var et betydelig beløp. To år senere giftet Drakenberg seg med en 60 år gammel enke, men hun døde etter få års ekteskap. Deretter var Drakenberg på frierføtter atskillige ganger, både til enker og unge piker, men uten resultat.

Drakenberg var meget hissig og kom flere ganger i slåsskamp, også på sine eldre dager. Etter å ha vært sprek hele livet ble Drakenberg skrøpelig 1767, og han døde fem år senere, 9. oktober 1772.

Drakenbergs død og begravelse er trygt bevitnet i kirkebok og skifteprotokoll. Det er verre med fødselen. Den fødselsattesten han fremskaffet 1732, er utvilsomt et falsum. Navnet på prestene stemmer verken for 1732 eller 1626. De foreldrene som var oppgitt, kjennes ikke fra andre kilder, og på gården Blomsholm bodde det andre folk.

Sin levnetsbeskrivelse hadde Drakenberg gitt til P. Mønster, som var forvalter på et gods der han bodde i første halvdel av 1750-årene. Mønster utgav en forkortet versjon 1774, og den ble meget populær. Men også her er det mange feil, blant annet når det gjelder omstendighetene rundt sammenstøtet med Tordenskiold.

Frem til 1680 er opptegnelsene sjablongmessige, og først fra omkring 1730 blir de vederheftige. Det er riktig at Drakenberg fikk pensjon av kongen 1735, og at han giftet seg to år etter. Sannsynligvis var han født omkring 1665–70 og ble dermed vel hundre år. Men i samtiden var det ingen som reiste tvil om at han ble nesten 146 år, og det ble notert både i kirkeboken og i skifteprotokollen. Som bløffmaker var han altså en suksess.

  • Den ældgamle Nordmands, Christian Jacobsen Drakenbergs Levnets-Beskrivelse,manuskript av P. Mønster, Viborg 1774, fotografisk opptrykk, Odense 1972, med instruktivt etterord av Paul G. Ørberg
  • S. H. Finne-Grønn: biografi i NBL1,bd. 3, 1926
  • Portrett gjengitt i hans levnetsbeskrivelse, 1972, se over